Jason Isbell & Amanda Shires – The Garage, London – 21.11.2013

Jason-Isbell-Amanda-Shires

«Hva gjør alle disse menneskene her på en Jason Isbell-konsert» var gjennomgangstonen blant en rekke publikummere på The Garage i London denne kalde torsdagskvelden. Flere enn meg virket å være temmelig komfortable med at oppmøtet forble omtrent som det var en time etter at dørene åpnet – da rundt 100 spente publikummere samlet seg foran scenen for å vente på Green Hills store sønn.

Men så åpnet noen slusene, og plutselig var lokalet fylt til randen. The Garage har på papiret plass til 650 personer, og det var nok 645 stk innenfor dørene. Antallet forvirrede Isbell-fans var overraskende høyt, de færreste hadde nok forventet så mye over 100 stk i lokalet.

Men fullt ble det, og lydnivået var der etter, og jeg tenkte med frykt på enhver konsert jeg har sett hjemme der Mann Med Kassegitar effektivt ble overdøvet av et sedvanlig skravlende publikum.
Så entret oppvarmingsbandet Amanda Shires scenen med sin ukulele, og plutselig forstod jeg hvorfor min gamle venn Jo Inge har sluttet å gå på konserter i Norge, og konsekvent drar til London for å se konserter. Det er ikke fordi det er billigere å fly Bergen-London enn Bergen-Oslo (for det er det jo), det er heller ikke fordi det er billigere å overnatte i London sammenlignet med Oslo (for DET er det i hvertfall. To netter på Londonhotell for prisen av en Oslo-overnatting sier sitt).

Det er rett og slett fordi britene fortsatt er oppsatt med noe majoriteten av norske konsertgjengere faktisk mangler; nemlig folkeskikk og respekt. For i samme øyeblikk som Fru Shires inntok plassen foran mikrofonen så var lokalet musestille. Og slik forble det frem til Fru Shires var ferdig. Når så unge Hr. Isbell inntok scenen så mottok han akkurat samme nivå av respekt. Publikum var dønn stille, lyttet til tekstene – og kom med typiske britiske tørrvittige responser til kommentarer fra scenen mellom låtene.

Men hvorfor London? Det har seg slik at jeg har vært utrolig heldig i valget av livspartner, og min kone trommet sammen spleiselag når alle undertegnedes fødselsdager ble summert, så viste det seg å være rund dag i 2013. Gaven var da fly, hotell og konsertbilletter til Jason Isbell i London. Fortjent eller ikke – man kan jo ikke gjøre annet enn å legge seg langflat og takke for en tilnærmet overjordisk opplevelse i selskap med ekteparet Isbell/Shires.

Amanda ShiresJeg skal innrømme at jeg aldri har vært spesielt begeistret for Amanda Shires. Oppvokst som jeg er midt i gammeldans-land, hvor man har gått i klasse med opptil flere spellemannpris-vinnende felespillere, og ellers omgått folk som kan håndtere dette instrumentet – så er fru Shires endeløse harving på de mørke strengene temmelig lite imponerende. Personlig mener jeg ikke hun tilfører noe positivt til Isbells sound via sin endeløse gnuring, men derimot fungerer hun utmerket som korist.

Dessuten – den tanken som slo meg når Isbell entret scenen midt i Shires sett, var «du verden, han ser jo virkelig BRA ut!». Jeg har sett Isbell flere ganger, både med Truckers, og etter hver av soloplatene – men han har alltid sett sliten og småsur ut. I London denne kvelden så regelrett strålte fyren av tydelig lykke. Han virket å være i totalt balanse med både seg selv og verden rundt seg, og stadige blikk bort på kona vitnet om at hun har hatt enormt god påvirkning på Jason. Bildet i toppen her er lånt fra NashvilleArts, da lokalet rett og slett ikke var mulig å ta bilder i. Og det speiler egentlig hvor happy Jason og Amanda virket på scenen…

Giftermål og totalavhold var tydelig det som trengtes, på akkurat samme måte som kamerat Ryan Adams blomstret etter å ha giftet seg og kuttet ut dopet. Etter konserten ble jeg stående og tenke på Twitter-diskusjonen mellom Isbell og Adams, da Isbell oppdaget at han ikke kunne sende direkte meldinger til Adams fordi han var blokkert. Han sendte ut en tweet og spurte – og Adams svarte som sant var, at han nok hadde blitt blokkert i hans litt «dårligere dager», fordi han var sjalu for at Isbell skrev bedre låter enn ham. Blokkeringen ble hevet, og etter det flørtet de vilt frem til Adams trakk seg som produsent for Isbells kommende plate Southeastern.

Og takk og pris for det, vil nå jeg si. For det er ikke til å komme forbi at Isbell for tiden skriver i ring rundt unge Adams. Og jeg mistenker at Southeastern nok har blitt et mye bedre produkt med Dave Cobb bak spakene, enn det ville blitt med Ryan Adams i produsentstolen. Det vil vi aldri få vite, men magefølelsen skal vi ikke kimse av. I hvertfall ikke de av oss som er oppsatt med en temmelig omfangsrik, ømfintlig og dertil frittalende mage.

Tilbake til saken. Amanda Shires inntok scenen, og hun hadde med seg en Ukulele. Jeg kjenner i utgangspunktet ikke back-katalogen hennes godt nok til å vite hva som er bra og ikke bra, men de første to låtene bidro til å sementere mitt inntrykk av henne som «flink kordame, ellers temmelig verdiløs». Hun startet med en helt gresselig versjon av «Kudzu» – helt akapella. Deretter spilte hun en like grusom versjon av «The Garden Song», der vokalen hennes var helt grusom. Den jekke-stilen hun har lagt seg til live er forferdelig å høre på. At ukulelen var temmelig ustemt på første låt hjalp heller ikke…

Men så skjedde det noe. Mellom låtene var hun riktig så sjarmerende og veltalende. Og så spilte hun en låt som faktisk var ganske fin. Det viste seg å være «Devastate» fra den nye platen Down Fell Dove. Og så spilte hun enda en fin låt til. «Bulletproof» – også fra den nye platen. Og så spilte hun et par låter som rett ut sagt hadde gode tekster. Også fra den nye platen. Og dermed dannet det seg et mønster – der de nye låtene rett og slett var såpass gode at det var mulig å ignorere vokaljekkingen.

Så inviterte hun ektemann Isbell inn for å kore på et par låter, og mye på grunn av at hun aldri dro fram fela, så klarte hun å snu mitt forhåndsinntrykk til noe mye mer positivt enn jeg hadde trodd var mulig.

Etter en halvtimes tid tuslet de to av scenen, og en liten stund etterpå inntok Jason Isbell scenen på The Garage alene.

isbell

Og igjen, mannen ser så uforskammet frisk ut. Han hilser pent, og setter igang med «Live Oak». Og det er perfekt.

There’s a man who walks beside me
It is who I used to be
And I wonder if she sees him 
and confuses him with me
And I wonder who she’s pinin’ for
on nights I’m not around
Could it be the man who did the things 
I’m living now?

Høydepunktene står i kø. The Garage er med ett Jason Isbells verden, og vi er alle  ytterst heldige som får ta del i en og en halv magisk time av hans univers. Han følger opp med «Streetlights» fra andreplata Jason Isbell & The 400 Unit. Det er skolebokeksempelet på vakkert. Publikum henger seg til hvert ord. Lyden er krystallklar, og ordene til Isbell får all den plass de fortjener. «Decoration Day» er neste låt ut, og han får selskap av Amanda Shires, som legger på en dyp, grumsete fele – som på mystisk vis kler låten.

isbell-shiresBlikkene de veksler på «Travellin’ Alone» forteller egentlig alt om hvordan ekteparet Isbell/Shires fortsatt er nyforelsket og befinner seg akkurat der de ønsker å være.
Koringen til Shires er perfekt, og felegnuringen holdes på et minimum – og er ikke i stand til å spolere stemingen og den fantastiske låten – slik hun seinere gjør på «Tour Of Duty».

Godlåtene står i kø. «Goddamn Lonely Love», «Stockholm», «Alabama Pines» til remjende allsang, tidenes versjon av «Cover Me Up» og selvsagt «Outfit». Isbell har sin egen «Freebird» – og han forteller naturlig nok historien om hvordan folk alltid roper etter låten – og hvordan han aldri spiller den rett etter at noen har ropt…

Han spiller «Elephant». Det er ikke en lyd å høre i lokalet. Konsertens og trolig årets høydepunkt. Magisk er ikke i nærheten av dekkende. Det er rett og slett vanskelig å finne store nok og dekkende nok ord til å beskrive låten og reaksjonen hos publikum.

Jeg har alltid hatt lyst til å høre Isbell i en slik setting. Akustisk og med fokus kun på ham og hans låter. Ymse årsaker gjorde at jeg ikke fikk oppleve turnéen hans sammen med Ryan Adams, og det er jeg på mange måter glad for nå. For det virker som om han i kombinasjonen mellom å reise jordkloden rundt med Ryan og kassegitaren – og å rydde opp i livet sitt, har funnet både seg selv og stemmen sin én gang for alle.

Han synger bedre enn han noen gang har gjort, og låtene og tekstene hans er så inderlig gode at de fortjener å få rom til å leve. Nå blir de ikke overdøvet hverken av el-gitarer eller et band, og får all den tid de trenger til å synke inn. At publikum står fjetret, musestille og bare sluker produktet med hud og hår er jo slettes ingen ulempe for en Mann Med Kassegitar.

Og når Amanda Shires entrer scenen og legger perfekte harmonier på låtene så funker det. Det får heller våge seg at deler av feleharvingen hennes høres ut som resultatet av den gamle vitsen om hvordan du får en hund til å mjaue. Noen av soloene hennes er tålelig bra, noen fills funker også greit nok. Men heldigvis har hun en meget neddempet birolle i Jason Isbells triumfferd.

Alt i alt er dette det perfekte eksempel på Singer/Songwriter & Hans Publikum. Bedre enn dette kan det ikke bli. Det er bare å rydde plass på toppen av liveartist-haugen. Jason Isbell har inntatt den plassen, og kommer neppe til å gi fra seg den posisjonen på en stund.

De som har anskaffet seg billetter til den forlengst utsolgte konserten på Buckley’s kan bare le og le og le hele veien til konsertlokalet, for det kommer rett og slett til å bli årets konsertbegivenhet i Kongeriket Norge.

Og når man har det låtmaterialet som Isbell har, hvor han fint kan ignorere låter som «Danko/Manuel», «Cigarettes & Wine» og «Shotgun Wedding» – uten at det gjør noe som helst for kvaliteten på konserten, så er det temmelig tøft gjort å avslutte med en coverlåt.

At han og fruen deretter gir oss en så definitiv versjon av «Pancho & Lefty» at selv Townes Van Zandt ville tatt til tårene i rein lykke – så kan vi som publikum ikke be om mer… takk Jason! Og takk for bursdaggaven, kjære kone – og alle dere som bidro til spleiselaget! Snakk om å legge lista høyt foran eget jubileum om noen år…

Settliste:
«Live Oak»
«Streetlights»
«Decoration Day»
«Travellin’ Alone»
«Goddamn Lonely Love»
«Tour Of Duty»
«Stockholm»
«Yvette»
«Alabama Pines»
«Cover Me Up»
«Relatively Easy»
«Outfit»
«Codeine»
«Flying Over Water»
«Pancho & Lefty»

SHARE
Forrige artikkelLindi Ortega – Tin Star
Neste artikkelVON – Ein fot innafor
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here