Sons of Bill – live på Iris Scene, Odda – 20. og 21. september 2013

SoB Odda - edit 31

Bill Wilson og Virginias store sønner Sons of Bill levérte en maktdemonstrasjon av en konsert på Iris Scene, og stod samtidig bak årets konsert i Norge og en av de aller beste konsertene jeg noen sinne har hatt den gleden å oppleve.

Anført av James Wilson så entret de tre brødrene James, Abe og Sam Wilson Iris Scene sammen med sine gamle venner Seth Green og Todd Wellons. Anledningen var den årlige Blueshelga i Odda; Lokst Utøve 2013. De fem musikerne fra Virginia hadde tjuvstartet kvelden før med en jamsession der de utelukkende spilte coverlåter, og alt fra Iron Maiden til Tom Petty fikk etter sigende strålende behandling.

Fredag kveld var øremerket Sons of Bills egne låter, og et utsolgt og forventningsfullt Iris Scene ga bandet den mottakelsen de fortjente når de gikk på scenen til sin første offisielle konsert på norsk jord.

Backstage før konserten snakket bandet i hovedsak om hvor godt mottatt de hadde blitt i Odda, den overveldende naturen og de enorme motsetningene i landskapet der inne. De tar med seg uvurderlig norgesreklame hjem, som vi satser på blir spredd i Americanamiljøet der borte. Alt takket være ildsjelene i Blueslaget i Odda.

«Joey’s Arms» fra kanonplaten One Town Away åpnet showet, før de fulgte opp med Siren Song fra sisteplata Sirens.  Det første som slo meg var at det kanskje var litt råflott å blåse to av sine beste låter helt først. En bekymring som skulle vise seg å bli helt ubegrunnet etterhvert som konserten skred frem. For til tross for at de bare har tre plater i bagasjen (og på fredag spilte de faktisk bare låter fra de to siste samt et knippe nye låter) så kom kanonlåtene som perler på en snor, som et bevis på det utrolige nivået låtene til brødrene Wilson holder.

SoB Odda - edit 24James Wilson er den fødte frontfigur, med en intensitet og en tilstedeværelse som enhver rockevokalist kan misunne ham – og han skriver også mesteparten av låtene – men brødrene Sam og Abe bidrar også som låtskrivere og synger sine egne låter. Vokaljobben roterer med andre ord gjennom konserten, og både Abe og Sam fikk vist seg frem som strålende vokalister. Når vi så nevner at yngstebror Luke er en aldeles glitrende låtskriver på egenhånd i sitt eget band – og kanskje den beste vokalisten av de fire – så er det en imponerende gjeng sønner som Bill Wilson har produsert.

Allerede på tredje låt setter Sam Wilson seg ned ved pedalsteelen, og Abe Wilson gir oss så sin nydelige «The Tree» fra Sirens. Sam Wilson sitter bak pedalsteel-gitaren sin iført Alice In Chains t-skjorte, og en grå dressbukse med press. James har et par sko hvor sålen på den ene har løsnet, og du kan se sokkene hans hver gang han løfter foten. Det blir rett og slett ikke mer rock’n’roll enn dette.

Vi får også presentert et knippe låter fra den kommende platen, som de spiller inn i Nashville med Uncle Tupelo/Wilco-trommis Ken Coomer som produsent. Både «Bad Dancer» og «Higher Than Mine» fra de nye singelen stod på settlisten – sammen med en helt ny låt om fisking.

Sons of Bill spilte alt vi kunne ønske oss og mere til, og legger til grunn en innsats og en energi vi sjelden ser maken til i dag. James Wilson gir absolutt alt på scenen, svetten hagler – og før konserten er over så er skjorten gjennomvåt, svetten drypper fra håret og fra fingertuppene. Han lukker øynene og vrenger sjelen sin for alle som står foran scenen på Iris denne kvelden.

«The Rain» levéres med en så forbannet intensitet at man skulle tro han hadde gått rundt i regnvåte Bergen med de hullete skoene sine hele den siste uken, istedenfor å få oppleve Odda på sitt fineste i sol og mildt høstvær. Den samme intensiteten kommer til syne når vi får presentert en rivende versjon av «Never Saw It Coming», hvor Sons of Bill forsøker å forstå hvorfor noen ender opp som drapsmenn i de stadige skoleskytingene i USA.

Gutta på scenen virker av og til litt overrasket over publikums oppførsel, da spesielt Abe Wilsons rolige låter blir overdøvet av høylydt skravling og total mangel på respekt for artistene på scenen. De er vant til å turnére Nederland og Tyskland, der man på lik linje med England holder pent KJEFT når artistene prøver å formidle noe som fordrer litt oppmerksomhet.

Spesielt en gjeng godt voksne damer som hang over høyttaleren like for an Abe fikk dødsblikket hans et par ganger, og lærte forsåvidt kjapt å begrense tytingen sin.

Godlåtene kommer på rekke og rad. Folk synger med, og stemningen er upåklagelig. Vi får en kanonversjon av «Virginia Calling» før den monumentale «Santa Ana Winds» nok en gang viser hvorfor den er verdens beste låt å avslutte konserter med. På et tidspunkt blir jeg og kumpan Jo Inge skubbet helt frem til sperringene foran scenen, med hilsenen «Dere kan jo alle tekstene, så dere må stå foran».  Vi er ikke spesielt vanskelige å be, og bæljer med som best vi kan – uten sjanse til å overdøve trøkket fra scenen som presenteres med stjerneklar lyd i hele lokalet. Sons of Bill skrøt med rette av lydmannen både fredag og lørdag. Så går gutta av scenen, før en intens trampeklapp lokker dem tilbake for å gjøre en siste låt…

En gnistrende versjon av «Turn It Up» er valgt som siste låt, og deretter selger de ut resten av platene sine og nesten alle t-skjortene før kvelden er omme.

Dagen etterpå er det duket for nok en konsert med de fem usedvanlig hyggelige herrene fra Virginia.

Klokken 16 går de på scenen for å gjøre et nedstrippet og halvakustisk sett. Iris Scene servérer en nydelig, hjemmelaget betasuppe – som både band og publikum setter pris på – og langbordene på Iris fylles raskt opp.

De tre Wilsonbrødrene starter konserten som trio, slik de jevnlig gjør hjemme i Virginia – og det som imponerer meg aller mest denne formiddagen er måten de tar låter som noen timer tidligere regelrett dryppet svette og røsket tak i ryggmargen din og dengte deg veggimellom i rein lykkerus, plukker dem helt fra hverandre og bygger dem opp igjen i en rolig setting der teksten får mye større plass. Og det funker.

De starter med «Siren Song» – som kvelden før var en intens, rivende oppvisning i trøkk og entusiasme. Denne formiddagen er det en trestemt, nydelig ballade som gir all plass til teksten og harmoniene som de tre Wilsonbrødrene deler – der Seths gitar legger små fills hele veien og Abe spiller et stemningsfullt og direkte deilig orgel.

Det er plass til lengre historier mellom låtene, og mye mer humor enn de hadde tid til kvelden før. Et sittende og spisende publikum er i perioder en utfordring, og folk må stadig hysjes på. Hvorfor folk gidder å møte opp på en rolig, akustisk konsert – betale 100 kr i inngang for å sitte og skvaldre høylydt mens alle rundt en ber en om å være stille er langt forbi min fatteevne, men for min del koker det ned til respekt. Et karaktértrekk som hos mange forlengst er glemt i en veigrøft et sted. For når en artist har sittet og skrevet sine sanger, og så flyr tusenvis av mil, blir fraktet med ferger og gjennom tunneler for å fremføre disse sangene – så er det absolutt minste man kan forlange at de som VELGER å komme for å høre på viser den minste andel av respekt for artistene, istedenfor å skravle.

Det var heldigvis bare et mindretall som oppførte seg på denne måten. Beklageligvis befant de verste seg selvsagt ved et bord midt i lokalet, så absolutt alle ble plaget.

SoB Odda - edit 38

Uansett – Sons of Bill ga oss nok en gang et sett med kanonlåter, der de også spilte litt fra den første platen A Far Cry From Freedom, og dessuten ga et glitrende eksempel på hvordan de evner å ta enhver låt og tilpasse den det rolige, akustiske formatet – for et av settets høydepunkter var Iron Maidens «Wasted Years». Når de dessuten gjorde «Santa Ana Winds», og fikk den mest intense rockeren fra fredagens sett til å bli en så nydelig låt at det var opptil flere som satt med klump halsen og tårer i øyekroken – så vitner det om en band som virkelig vet hva de gjør. Et annet høydepunkt er en gnistrende versjon av «Broken Bottles», som min kumpan Jo Inge fikk gjennomslag for fra requestlisten.

Bandet er så samspilte, og har en unik kjemi på scenen etter så mange år sammen – og de kødder rundt med hverandre på alle mulige måter. Gitaren til James blir av og til litt ustemt, og når han ikke er rask nok til å stemme den – eller muligens ikke pirkete nok, så lener Seth seg over og bistår ved å vri litt på stemmeskruene. James stopper opp, ser på sin bror og sier oppgitt «TRE år med musikkskole, og så innbiller han seg at han bare kan stemme gitaren min. Jeg er stor gutt nå!» Det gjentar seg noen ganger, og er vel Seths lille hint om hvem i familien som har gehør, og hvem som ikke har fått utlévert slik luksus.

Og apropos Seth; han spilte en låt fra den kommende platen som han har skrevet sammen med sin kone (som forøvrig var med på turneen og solgte merch til den store gullmedalje). «It’s a Long Road To Kaanan» er en nydelig ballade som han fikk litt tyn av de andre gutta for å ville spille, trolig fordi kona var i publikum. Her ble opplevelsen sterkt farget av gjengen på det midterste bordet som gradvis ble mer og mer høylydt, noe som er utrolig trist med tanke på både Seth, kona og resten av publikum.

Til slutt må jeg berømme Odda og Blueslaget som først og fremst klarte å få kloa på dette bandet, men dernest for måten de levérte en fantastisk Blueshelg som visstnok var utsolgt fra første til siste konsert. For oss som er oppvokst på bygda, i et levende musikkmiljø – og ikke minst et steinkast unna det som en gang var Norgest beste rockebygd – Fåvang Rock City – så er det stas å finne et levende musikkmiljø med dyktige ildsjeler bare en liten biltur unna Bergen.

Sons of Bill avsluttet med to sterke hyllester til hjemstaten Virginia – som effektivt brakte bygda i USA og bygda i Norge sammen; Stanley Brothers  «White Dove», og sin egen «Virginia Calling». Dust of Daylight fikk lov til å filme denne konserten, så vi satser på at en redigert versjon av denne dukker opp i Dust of Daylight Sessions om ikke alt for lenge.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Sons of Bill
Neste artikkelHa Ha Tonka – Lessons
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here