Reckless Kelly – Long Night Moon

Reckless Kelly er tilbake med Long Night Moon. Den andre platen på deres nye selskap «No Big Deal Records». En plate som er i ferd med å gi meg troen tilbake på Reckless Kellys platekarriere. Dette låter kuler, krutt, lasso og hestevrinsk. Og ikke minst el-gitarer og rock’n’roll, og rett og slett så tøft som bare Reckless Kelly på sitt beste kan gjøre.

En sommerdag i 1998 besøkte jeg Egon hos Basement Tapes & Records på Lillehammer, på en av mine nesten daglige turer innom platesjappen som må ta mye av ansvaret for å ha formet min musikkinteresse.

Som vanlig hadde Egon samlet opp en liten bunke med greier bak disken som han visste jeg ville sette pris på. En av platene var Reckless Kellys Millican. En kanonplate jeg fortsatt spiller jevnlig, som via seinere internettsøk satte meg i kontakt med hyggelige mennesker i Austin, Texas jeg fortsatt har kontakt med – og åpnet øynene mine for andre band som Old 97’s og Mr. Henry.

Etter en respektabel rekke kvalitetsplater frem til den aldeles utsøkte Bulletproof i 2008, så glapp det litt for Reckless Kelly. I 2010 ga de ut Somewhere In Time, som jeg heller ikke har klart å bli fortrolig med – også fordi den bare inneholder låter av Pinto Bennet, så regner jeg den ikke for en genuin RK-plate.

På denne tiden skilte de også lag med Yep Roc Records, og dannet sitt eget selskap, No Big Deal Records, for å ha full kontroll over fremtidige innspillinger og utgivelser. Egenprodusert og egenutgitt virket som en god idé, helt til debutplaten kom ut.

For Good Luck & True Love var plateåret 2011s største skuffelse, der coveret for første gang var bedre enn innholdet, så var det ikke med enorm optimisme jeg ventet på oppfølgeren Long Night Moon.

Det er første gang på lenge at jeg har droppet forhåndsbestilling av noen av mine favorittartister, og jeg stod elegant over alt som het bundles og goodiebags for å lokke meg til å betale litt ekstra.

Gleden er desto større over at Reckless Kelly er nær friskmelding. I flere år har jo bandet med de andre to Braun-brødrene – Mickey & The Motorcars – gått storebrødrene en høy gang. Men med Long Night Moon slår Reckless Kelly på mange måter sammen det som funket på True Love – nemlig lyden og produksjonen – med det som alltid har fungert for Reckless Kelly; nemlig gode tekster og gode låter.

Reckless Kellys nye bassist Joe Miller er sentral i lydbildet, der han sammen med grunnleggende medlem Jay Nazz er en rytmeseksjon som det knapt finnes maken til. Joe Miller kommer fra et forholdsvis nylig oppløst Back Porch Mary, som har vært behøring omtalt her på bloggen de siste årene, og spiller no-nonsense bass som er stødig som godt gammeldags grunnfjell.

Platen starter rolig med «Long Night Moon», en seig ballade som danner grunnlaget for reisen Reckless Kelly tar oss med på, der de drar ut hjemmefra og forteller oss historier fra livet sitt gjennom resten av platen – før en instrumental bit av «Long Night Moon» tar oss i mål og sender oss hjem på siste låt. De har ønsket å lage et konseptalbum, og lykkes langt på vei innenfor ganske løse rammer.

«Real Cool Hand» er andre låt, og låter som det Reckless Kelly vi liker og har savnet. Saftig gitar, intens vokal og et countryrock-trøkk som er bransjens beste. Og derfra glir det som det skal. Godlåtene kommer på rekke og rad, og trøkket er tøft og intenst. Det er merkbart mindre fele på denne platen enn på mange av de tidligere platene. Her er det to el-gitarer, trommer, bass og litt pedal steel eller orgel som gjelder.

Kanonlåter som «Every Step Of The Way», den herlige teksten «Be My Friend (In Real Life)» – som tar et oppgjør med Facebook og sosiale media kombinert med smarttelefoner,  og ikke minst en av de saftigste countryperlene jeg har hørt i nyere tid – «The Girl I Knew» kommer som perler på en snor.

Jeg merker allerede at sistnevnte, som er komplett med Reckless Kellys varmerke: tostemt vokal samt en deilig pedalsteel, er en låt som vil spilles i fillebiter i bilen.

Ray Kennedy har mikset Long Night Moon, og har vært radikalt mer heldig enn med jobben han gjorde på Steve Earles forrige plate. Dette låter tight og intenst, og rocker temmelig heftig.

Godlåter som «I Can’t Stand It» og den herlig orgeltunge balladen «The Last Goodbye» holder nivået oppe, og bandet har til og med funnet plass til et heftig Dylansk munnspill i «Didn’t Mean To Break Your Heart».

Det er i det store og hele et fokus på kjærlighet på denne platen, eller kanskje en form for lengsel. Kjærlighet til damer, familie, venner og hjemsteder. Og samtidig en lengsel etter det sammen. Willy Braun har selv uttalt at når han gjennomgikk tekstene han hadde klare så handlet alle på på forskjellig vis om å reise.

«I’ve been all around the world //But I’ve never really seen anything» sier han i «The Only Home I’ve Ever Known» – der lengselen etter en person som definerer hjemme – og der den reisefoten han selv snakker om kommer best til uttrykk, og lengselen etter Idaho som stadig dukker opp i disse låtene. Platen avsluttes også med låten «Idaho». Stedet hvor de vokste opp, før hele gjengen flyttet til Texas. Og på den måten går de full circle, og har laget det konseptalbumet de selv har sett for seg.

Prosessen med å flytte hjemmefra, oppleve verden, lengte etter hjemstedet og i siste runde flytte hjem…

Vel. Jeg får vel ta turen ut på internett og se om det finnes noen igjen av de pre-order pakkene bandet la ut til salg…

Kjøpes hos Recklesskelly.com eller overalt hvor musikk selges.

Reckless Kelly

SHARE
Forrige artikkelLodvar – Home
Neste artikkelT. Hardy Morris – Audition Tapes
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here