John & Johnny: End Of The Road Festival 2013

Endelig skulle jeg få oppleve den festivalen i verden som appellerer mest til min musikksmak, nemlig End of the Road Festival, musikkfesten som foregår i Larmer Tree Gardens i North Dorset. Vi snakker om en festival med fokus på folk-rock, americana og band/artister i denne ulne sekken som kalles indie.

EndofTheRoadÅrets headlinere var David Byrne & St. Vincent, Belle & Sebastian og Sigur Ros, band jeg overhode ikke gikk av hengslene for. Men lenger ned på plakaten fant jeg band som Eels, Dinosaur Jr., King Khan & the Shrines, Ralfe Band, Dawes, Heartless Bastards, The Walkmen og Caitlin Rose, og det hele ble mer interessant. Da jeg begynte å studere det som stod med minst skrift ble det imidlertid veldig spennende. The Leisure Society, Daniel Norgren, Parquet Courts, Matthew E. White, Ed Harcourt, Frontier Ruckus, Pokey Lafarge, Daughn Gibson og ikke minst: John Murry. I tillegg var det duket for en liten armé av artister og band som jeg ønsket å sjekke ut bedre, som Palma Violets, Deap Vally, Filthy Boy, Dutch Uncles, Bo Ningen, Frightened Rabbit og Mark Mulcahy, for å nevne noen. Dette måtte bare bli bra!
Det begynte derimot ikke fryktelig bra, da en i reisefølget presterte å stille på Langnes flyplass med et pass som gikk ut på dato for et år siden. Flyet vårt gikk direkte fra Tromsø til Gatwick, og med halvannen time til avgang, artikler i media om at nødpass har blitt langt vanskeligere å anskaffe seg, samt det faktum at klokka var åtte på kvelden og politikammeret alt annet enn tungt bemannet på denne tiden, så innstilte vi oss rett og slett på at turen var over før den var begynt.

Vi reiste sammen tre kompiser, kolleger og festival- og musikkinteresserte herremenn, og vi to som ble igjen (passhelten ble jagd inn i en taxi umiddelbart, retning Tromsø sentrum og politistasjonen) var enige om at vi i solidaritet med «synderen» ville gi faen i hele greia. Heldigvis kjenner jeg en type som er «høyt på strå» i Tromsøpolitiet, en kjernekar som ble oppringt med spørsmål om dette var ei floke det var mulig å løsne. Han skulle gjøre så godt han kunne, og det viste seg å være mer enn godt nok, for en liten halvtime senere stod en stressa og småsvett kompis inne i terminalen med et stort glis og et gult pass. Vi var klarere enn klar, og stressa gjennom sikkerhetskontroll, den obligatoriske halvliteren, og den nusselige taxfree-en.

Vi ankom Gatwick temmelig nøyaktig midt på natta, og vi hadde gitt faen i å bestille hotell, hellig overbevist om at det ikke var såååå lenge siden vi hadde vært på interrail, og med den absurde oppfatningen om at vi fortsatt var unge, virile menn. Så feil har jeg vel neppe tatt noen gang, og for å gjøre en lang, traumatisk og satans fortelling kort og brutal: vi satt på toget retning Victoria Station kl.04:06, uten å ha touchet søvn, stive og støle, og alt annet enn i storform. For ikke å gå helt «reisebrev» her, så må det kort nevnes at vi klarte å utnytte London på knakende vis torsdag 29.august, med suping av rundt ti nydelig pints av ymse slag (stout-lager-ale, alt bare snadder), i Soho og Camden Town, og vi ble bare mer og mer våkne i løpet av dagen, utrolig nok. Det var med andre ord tre spreke og skummelt motiverte karer som satte seg på toget i retning Salisbury, Wiltshire sent på ettermiddagen. Og de hadde pinadø øl på toget òg!

Siste del av reisen bestod av en liten busstur fra Salisbury til festivalområdet, Larmer Tree Gardens, en fantastisk park som ble anlagt for over hundre år siden, og som var den første parken som var åpen for røkla. Her har for øvrig festivalgjengen bommet noe med informasjonen, for bussturen tok temmelig nøyaktig en time, og i løpet av denne timen klarte vi å bli småsigne alle tre. En time med køståing for å få billetter og armbånd gjorde oss heller ikke spesielt våkne, noe jeg også må si om innsjekkingen i luksusteltene vi hadde bestilt. Men, kl.2100, et døgn etter at vi reiste ut fra Tromsø, var vi installert og klare for rock’n’roll, øl og leven.
Vi styrte rett opp til festivalområdet, ikke mer enn 3-400 meter unna teltet vårt, og der var det allerede musikk, fest og masse moro. EOTR har et utmerket konsept, med alle slags vogner som serverer a) godt øl, b) godt brennevin, c) god mat, d) fet musikk, e) tøffe t-shirts, eller f) sig, is eller bøker. Jeg kunne lagt til en g) «skikkelig nitrist cider», men lar det være. Bare så det er sagt; den «surka» eller «satsen» klarer jeg meg fryktelig godt uten.

Uansett, på den eneste scena det ble spilt musikk denne kvelden, The Tipi Tent (in association with Uncut), stod det ei lita jente og spilte noe nedstemt og uinteressant, så det ble prioritert øl av 2/3 av vårt reisefølge (den siste karen likte kulturskoleartisten brukbart), før vi returnerte etter en liten time for å lytte til to damer fra California som kaller seg Deap Vally. Returen var særdeles vellykket, for disse to snaisne, unge damene spilte en rølpete, intens og heftig garasjerock som traff meg hjemme. Gitar, trommer og nydelige former er ofte nok for en enkel sjel som meg. At jeg og kompis #1 var de eneste som likte dette av alle vi spurte, betyr bare at det kun var vi som skjønte greia. Det var nok musikk for oss, og etter over 40 timer uten søvn, og med mye øl innabords, tok vi kvelden.

 

Kl.0530 gikk reveljen inni skolten min, og det en fredagsmorgen etter noe som minnet om en fuktig dag/aften. Ikke alle i teltet var like begeistret for denne morgenfugltendensen, men jeg skjønte at her handler det om å være tidlig oppe for å utnytte stillheten og freden til å besøke festivaldassen og slippe en dusjkø fra Helvete. Dette ble for øvrig standarden resten av festivalen, noe som anbefales alle som ikke er fryktelig festivalvante.

Musikalsk ble det en fin dag, med det stilfulle americanabandet Ralfe Band, en vill seanse med en klissnaken frontfigur i Woodpecker Wooliams, dødscoole King Khan og hans åtte mann sterke band the Shrines, og ikke minst de gamle heltene i Eels. Mr E og venner spilte fletta av alt annet denne dagen, og var langt mer rocka og utadvendte enn jeg kunne drømt om, med en av tidenes feteste presentasjoner av bandet, der han brukte «Who Are You?», «You Can Call Me Al» og «Let It Be» for å gjøre oss kjent med gjengen hans. Og selvsagt fikk han hele sletta med seg i allsang, fra scena som heter The Woods og var hovedscena til EOTR. David Byrne avsluttet kvelden, og karen kan fortsatt danse, han er en autoritet på scena, og Talking Heads-låtene funket utmerket.

 

Lørdagen hadde jeg vel overambisiøst plukket ut en liten bråte med band, men endte opp med langt færre konserter enn jeg hadde tenkt meg. Evening Hymns var småpent, Pokey Lafarge var en dansegalla på utsøkt sørstatsvis (og steike som vi rørte på oss!), Dawes var proffe så det holdt, Ethan Johns kunne mer enn å produsere, The Leisure Society var en djevelsk dyktig trio med sag, banjo og gitar, Joe Gideon and the Shark var et søster/bror-band som får Jarle Bernhoft til å virke teit (som om han ikke var teit i utgangspunktet), og Daughn Gibson hadde faenmeg mer scenetekke enn Elvis Presley. I tillegg var han psykt rocka sammenlignet med den varianten jeg hadde blitt kjent med på album, og alt i alt var han nok mitt personlige høydepunkt på lørdagen. At han serverte så mye leven på den minste scena, Tipi Tent, var litt imponerende.

Daniel Norgren
Daniel Norgren

Så våknet jeg med noe som kunne minne om sommerfugler i hode, bein og armer (og noen i magen), og husket straks at søndagen var kommet. Jeg skulle endelig få se John Murry i levende live, men i og med at han var sistemann ut i Tipi Tent (kl.2100), så måtte programmet fram til da spikres. Det hele begynte med Frontier Ruckus på Wood Stage, før det som skulle ha vært Houndmouth stod klare på Garden Stage (og her snakker vi om verdens lekreste scene! Fy Fanden!).

Houndmouth hadde imidlertid avlyst (som eneste band), så det herlige sommerværet (30 grader og skyfri himmel – noe det var alle dager) ble utnyttet kombinert med ale i alle varianter. Sheepshagger Gold styrte vi unna, men det var nok av andre godsaker å leske seg på, som Hobgoblin, Hound Dog, Check Mate og det walisiske Cwrw’r Ddraig Aur (prøv å bestill det!).

Så var en av mine absolutte favoritter fra «hjemlige» trakter klar på hovedscena Wood Stage, nemmligen Daniel Norgren. Der stilte han ikke bare med sitt hjemmesnekra trommesett og gitar, men hadde klart å lure med seg en kompis på kontrabass, en kompis som måtte presentere seg selv etter at konserten var over. Det settet Norgren kjørte for oss var pinadø svinsterke saker, noe jeg hørte alle engelskmennene og damene rundt meg kommentere. Nydelig levert!

 

Så fikk texanerne Heartless Bastards en ny fan fra Tromsø (og to nye fra Senja), gjennom et sett med knakende tøff og feiende flott rock’n’roll, så straight og gjennomsnittlig sjangeren kan være, og så genial og gjennomført den kan framstå.

Erika Wennerström er pinadø min nye favorittrockebabe, uten fnugg av tvil, noe hun fortjener etter en overbevisende konsert på en og en halv time uten dødpunkter.

 

John Murry nærmet seg nå, så Caitlin Rose ble bare halvveis interessant, mens Jens Lekman ikke fikk den oppmerksomheten han fortjente. Faktisk så endte vi opp med å gi faen i Frightened Rabbit og The Walkmen, bare for å være mentalt på topp til helten fra Tupelo, Mississippi var plassert på scena i Tipi Tent. Med andre ord endte vi opp i det luksuriøse teltet vårt, sammen med en øl og en flaske Jägermeister.

Ikke overraskende var det Allan Jones fra Uncut som hadde fikset bookingen av John Murry, storfan som han er, og for det er jeg mannen evig takknemlig. Vi trappet opp i sceneteltet allerede 45 minutter før avspark, og der tok vi de obligatoriske ølene, og vi pratet med fire stk stortrivelige trøndere fra Hitra (to par på vår alder!) som alle gledet seg voldsomt til konserten. Jeg kjente den ene herren fra Facebook og felles musikkinteresse, og om mulig gledet denne karen seg like mye som meg. Mine to reisekumpaner måtte bare glede seg, så mye som jeg hadde plaget dem på jobb med låter av Murry, min evinnelige hyping av ham, skryt av hans låtskrivertalent, mine euforiske «hør, hør» hver gang jeg hadde spilt låter av ham på arbeidsrommet vårt, og ikke minst min gnåling om hvor mye jeg gledet meg til seansen.

30 minutter før Murry med band skulle i ilden, var alle mann (bassist, trommis, gitarist og keyboardist) i full aktivitet med å rulle ut ledninger, teste pedaler og alskens duppedingser, finjustere sittestillinger og gitarreimer, og ikke minst kommunisere med lydmannen. Murry var så opptatt og konsentrert at jeg ikke orket å plage ham med et hei, hallo eller god kveld, og så såpass stressa ut at jeg følte jeg med innblanding ville kunne sette ham ut.

Vi nøyde oss med fotografering, tripping og småprat med trivelige folk (bl.a. bassisten til Mark Eitzel, som jeg selvsagt hadde mye felles med, og som jeg kaklet en del med om American Music Club – et naturlig tema med tanke på Tim Mooney som fellesnevner) fra vår plass helt ved scenekanten.

Jeg fikk med meg såpass av lydsjekken at jeg forstod at gitarlyden til John var for høy, og at denne ble justert ned flere ganger. Vel, det hele var ferdig i siste sekund før de skulle på scena, så de rakk bare å gå ut for så å komme rett inn på scena igjen, og det hele var i gang!

Bare for å ha det klart med en gang: John Murry sin konsert i Tipi Tent under End of the Road Festival i det Herrens år 2013 er noe av det kuleste, feteste, tøffeste, barskeste, vakre, nydelige, mest følsomme, tandre og herligste jeg noen gang har vært vitne til.

Det beskrives best med det faktum at jeg hadde sett voldsomt mye fram til å se J Mascis og Dinosaur Jr rett etter at John var ferdig. Jeg hadde femten minutter på meg til å forflytte meg, og Juniorene skulle i utgangspunktet stå for en brillefin avslutning på festivalen for min del. Jeg har elsket bandet i mer enn 20 år, og har vært avhengig av skiver som Where You Been, You’re Living All Over Me, Without a Sound og Farm. Men jeg klarte ikke tenke tanken på å bevege meg til den konserten. Jeg var helt utslått, jeg var knust, jeg var overlykkelig, jeg var stappmett på rock’n’roll, og jeg var tapt for denne verden. Maken til utladning har jeg ikke vært utsatt for siden jeg måtte spille ekstraomganger mot Bodø-Glimt under Scandia Cup i 1983.

John Murry spilte alt han skulle i løpet av en intens time. California var fullpakket av fuzz, The Ballad of the Pyjama Kid var intens og rocka, Southern Sky var nesten 70s rock-aktig med en lang og heftig gitarsolo innbakt, og Things We Lost In The Fire var bare i en perfekt innpakning. Men, det var andre hendelser som virkelig satte farge på det hele, det var John sin framtoning som gjorde det hele til en rockeseanse av de sjeldne, og det var den avsindig vakre og sterke avslutningen med Little Colored Balloons som slo meg i bakken så det sang. Legg til at han spilte en ny låt, en vanvittig tøff låt som kommer til å bli årets låt, uansett faen når den blir sluppet. Her er det bare å glede seg.

John Murry Bergenfest2013 - 007Midtveis i settet, mumlende og uklar, sier John at den neste låten er dedikert til hans journalistvenn Paul, mannen som hadde forstått det meste og omtalt The Graceless Age med den respekt albumet fortjener. I og for seg ikke så spesielt, men når mannen nettopp hadde dødd, og kona hans og deres datter var i salen, så ble det et sterkt øyeblikk. Blant publikum oppstod en total stillhet, og i denne stillheten oppstod en dialog mellom Murry og kona, en dialog som med all verdens tydelighet sa oss at dette var en Paul begge hadde elsket, en dialog med mye snørr og tårer, en dialog med hikst og uklar tale, og en dialog som endte med at Murry sa «I’m sorry, I always make people cry..» Sterke greier..

Murry var dessuten en fantastisk morsom mann, selv om mye av det han sa var uklart pga dårlig lyd der vi stod, og ikke minst fordi John sin tale kan være noe merkelig når det kommer til diksjon. Men han fikk folk til å gapskratte med sine små, bisarre anekdoter, publikum lo av hans «krangling» med trommisen (mye «fuck off» der), og han var ikke minst en stor musikalsk humorist. Som sagt var gitarlyden hans bortimot djevelsk høy. Dette utnyttet han ved å skru opp lyden enda mer hver gang han skulle spille et parti alene, og det ble så høyt at hele skallen ristet, levra vrengte seg, og voksne folk trakk bak i lokalet. For min del kunne han aldri ha klart å spille for høyt, for fy faen for en god gitarist han har blitt. Gitarene hans ble vrengt, han styrte en hel masse med å finne de rette boksene og lydene, og han var energisk som få i gitarspillet sitt. Til tider så han ut som om han gikk i ett med gitaren, og hvis ikke dette var innleving i musikken så finnes ikke fenomenet.

Jeg må bare nevne at mine venner var helt sikre på at han hadde spist all amfetaminen i verden, sprøytet alle blodårer fulle av heroin, knasket i seg hasj, røyt marihuana hele uka, og drukket et par flasker whiskey rett før han kom på scena. Det nyttet ikke at jeg sa at fyren var nyktern, at han hadde sluttet med sånne greier for lenge siden, i og med at han ravet rundt, mumlet et tåkespråk, bommet på pedaler, rørte en masse med volumet på gitaren, og rotet noe voldsomt med gitarbyttene. Han så rett og slett ut som en sliten utgave av John Bonham anno 1979. Men det var bare tilsynelatende..

Til slutt kom altså Little Colored Ballons, låten som fikk meg til å sette meg ned å skrive en lang og rimelig inngående omtale av låten, albumet og artisten, låten jeg glatt utroper til årets låt i 2012, og låten som lett blir årets låt i 2013 òg (skiva er utgitt i USA og Europa i år). Jeg var litt usikker på hvordan denne tandre og skjøre melodien ville låte med fullt band, men konklusjonen var klokkeklar etter kort tid: dette var rett og slett den feteste og fineste versjonen jeg har hørt. Noensinne. Trommisen tok tubaen (eller et stort horn av et eller annet slag) fatt, keyboardisten spilte disse vakre akkordene som «gjør låten» vakrere enn noen gang, gitaristen fylte inn med snadder akkurat der han skulle, og Mr Murry Himself kastet gitaren og tok mikrofonstativet fatt. Han sang de rolige versene intenst og vakkert, ble litt overrasket når publikum sang med på refrengene (svarte med et «thank you»), og tok mer eller mindre helt av etter «bridgen». Han stirret publikum i senk, med det skumleste og mest intense blikket i rocken siden GG Allin, og han vrælte og vridde seg, tydeligvis med minnene rundt sin mye omtalte overdose friskt i minne. Han stilte seg ytterst på scenekanten, messet nærmest for oss, og etter den hysteriske avslutningen med «I’m right here at 16th and Mission – Sing it!», så kastet han fra seg stativ og marsjerte bestemt og utmattet av scena. Faen for et punktum!

 

Der stod vi så igjen, jeg, mine to kompiser og fire herlige trøndere. Og rundt tusen andre, da. Og vi var rett og slett utmattet. Det var ikke noe å si. Jeg lusket litt rundt og prøvde å ta innover meg hva jeg hadde vært vitne til, mens den ene kompisen min sånn halvveis kostet bort en tåre fra øyekroken. Trønderne var heller ikke mye snakkesalige, og det burde si det meste. J Mascis fikk være J Mascis, og jeg labbet tilbake til teltet og lokaliserte John.

Der stod han og kaklet med en kar jeg oppfattet som journalist i Uncut. Jeg ventet et lite minutt før jeg avbrøt med et lite «hi, I’m Johnny from Norway» (hvor teit er ikke det?). Reaksjonen til John var det endelige beviset på at vi her snakker om en hedersmann. Han ble oppriktig glad for å se meg, hilste så hjertelig som kun kona har hilst på meg før, var genuint opptatt av å høre hvordan det gikk med meg, og vi småpratet som om vi var gamle kjente som hadde mye å ta igjen på pratefronten. I tillegg sa han saker til meg som jeg ikke skal nevne her og nå (for ikke å virke som en skrytende dust), og vi endte opp med en konklusjon om at han skal komme til Senja til våren. Til Senjafestivalen sin egen pub, Leirvaag, når vi er klare med en knakende flott scene der. Det sa han med en tone som sa meg at «selvsagt kommer jeg, jeg gleder meg allerede». Og bedre kan vel ikke en sådan historie ende?

Festivalen var en suksess fra start til mål. Det var en stemning og et miljø jeg aldri har opplevd maken til, og selvsagt kunne jeg servert en hel masse historier som alle ville trodd var skryt og løgn, så det lar jeg ligge. Det eneste jeg savnet var kona. Og Tom Waits, selvsagt..

SHARE
Forrige artikkelRod Picott til Norge i oktober
Neste artikkelFredagsvideo: Helge Grønhaug – Svin på skogen
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here