Gram Parsons – God`s own singer

På kirkegården Garden of Memories i Metairie, som er en forstad til New Orleans ligger Cecil Ingram Connor III sin grav. En overdose av morfin og Tequila var dødsårsaken. Vi vet jo at legemet hans aldri kom dit. Phil Kaufman stjal kista på den internasjonale flyplassen i Los Angeles og kremerte ham i Joshua Tree nasjonalpark. Kaufman hadde visstnok en pakt med Parsons, og den fullførte han til fulle.

Another young man safely strummed his
silver string guitar
And he played to people everywhere
Some say he was a star
But he was just a country boy,
his simple songs confess
And the music he had in him,
so very few possess

Gram Parsons døde den nittende september i 1973 på rom åtte på Joshua Tree Inn, som er et rom jeg anbefaler alle å tilbringe ei natt. Å lese rommets minnebok er en fin måte å minnes denne mytiske legenden som helt klart har satt sine spor i både rock og countrymiljøet. Joshua Tree ligger i San Bernadino County, sørøst for Los Angeles. Bilturen tar ca 2 timer fra LAX.

Joshua Tree er en liten ørkenlandsby, og her og der ser man Yucca-treet som har gitt stedet navn. Det kalles også Joshua tree. Svært mange tar en pilgrimsreise dit og ønsker man å bo på rom åtte kan det være greit å booke rommet på forhånd. Jeg brukte kvelden der til å lytte på Grams musikk, lese i dagboka mens jeg konsumerte noen kalde øl i ørkenvarmen. Kjente musikere som Evan Dando, John Stirratt (Wilco) og Sid Griffin hadde også vært innom.

Gram ble ikke rik på musikken sin, men materielt sett var han født med ei sølvskje i munnen. Mor Avis var født inn i rikdom, og far Connor «Coondog» var dekorert krigsflyger som blant annet deltok i slaget ved Pearl Harbour. Man skal være forsiktig med å leke psykolog, men formelen rikdom, luksus og godt dametekke betyr ikke alltid et lykkelig liv. Coondog tok sitt liv rett før jula i 1958, og hvordan det spiller inn på et følsomt guttesinn kan man fundere mye på. Både Avis og Connor «Coondog» var alkoholikere. Kanskje er det her Gram fikk tristheten fra.

Gram Parsons virket til å ha store ambisjoner om å bli musiker. Han medvirker blant annet på en liveinnspilling med Fred Neil, som var et av de største navnene i Greenwich Village. Han spiller også tangenter på en Steve Young-tolkning av O. V. Wright sin «That’s How Strong My Love Is». Platekarrieren strekker seg fra The Shilos, International Submarine Band, The Byrds, The Flying Burrito Brothers og selvsagt solokarrieren.

Sentrale utgivelser:

  • International Submarine Band – Safe at Home(68)
  • The Byrds – Sweetheart of the Rodeo(68)
  • The Flying Burrito Brothers – The Gilded Palace of Sin(69)
  • The Flying Burrito Brothers – Burrito Deluxe (70)
  • Gram Parsons – GP(73)
  • Gram Parsons – Grievous Angel (74)

I tillegg finnes det masse samleplater, liveinnspillinger, med mere. Det ryktes at John Delgatto/Sierra Records sitter på en rekke innspillinger som kanskje vil bli utgitt en gang.

Mange sier han fant opp countryrock, men det er en konklusjon jeg er noe uenig i. Jeg tror det er mer presist å si at han påviste slektskapet mellom country, soul og rock for folk som liker og likte rock, og på den måten fikk de til å se countryen på en ny og sunn måte.

Et enkelt eksempel på hvorfor jeg er uenig i konklusjonen; sjekk Hank Williams sin «Move It On Over» og Bill Haley and His Comets sin «Rock Around The Clock». Da skjønner du sikkert hva jeg mener.

Et av de store øyeblikkene for Gram var å få oppleve og møte Elvis Presley. Det skjedde på 50-tallet, og kanskje var det til stor inspirasjon. Da han bodde i Joshua Tree reiste han av og til å så Elvis i levende live i Las Vegas. Her fant han nok også ut hvilke musikere han ønsket å ha med seg i studio på sine to soloplater. På midten av 60-tallet var han med i gruppa Shilos, som var påvirket av Fred Neil, Peter Paul & Mary og annet som skjedde nær sørspissen på Manhattan.

Han må ha hørt country for han gjorde coverlåter av Bobby Bare, Merle Haggard og Louvin’ Brothers. Kanskje gjorde han som alle andre og «tunet» inn Grand Ole Opry. Da han selv sto på scenen i Ryman Auditorium, hvor dette radioprogrammet ble spilt inn, som medlem av The Byrds kuppet han showet og dro i gang en av sine aller fineste; «Hickory Wind».

Med Flying Burrito Brothers skrenset han også innom soulklassikere fra Muscle Shoals. Southern soul var langt mer populær i Europa enn i statene, men FBB gjorde to soulklassikere på debuten i 1969.

Gram var uansett rimelig klar på at han skulle skape cosmic american music og det hører han på alle platene jeg har nevnt over. Det aller mest spesielle med The Flying Burrito Brothers var selvsagt Nudie suits, som var spesialsydde dresser, slik både Porter Wagoner og Webb Pierce gjorde det. Visuelt var det umulig å ikke legge merke til dette midt under hippietida. Det var nok litt av en opplevelse å se FBB i nudiesuits på den viktige scena Troubadour i Los Angeles. Det var på denne tida Gram Parsons begynte å tilbringe mer og mer tid i ørkenbyen Joshua Tree. Han tok også med seg Keith Richards hit.

Det nære vennskapet med Keith Richards som startet i 1968 medførte at The Dartford devil fikk countryfot og lærte forskjellen på Bakersfield og Nashville. Stones skulle lage flere gode countrylåter. Det resulterte også i at The Flying Burrito Brothers fikk spille på Altamont med Rolling Stones og Grateful Dead. Altamont er et vondt minne i rockehistorien som resulterte i at Meredith Hunter ble stukket ned av et Hells Angels medlem.

I perioden mellom han fikk sparken i The Flying Burrito Brothers og innspilling av soloplatene, tok han med seg skuespillerkona Gretchen Burrell Parsons til Nellecote på den franske rivieraen, der The Rolling Stones gjorde låter og demoer som skulle munne ut i mesterverket Exile on Main Street.

Mange lurer fortsatt på om Gram var med på innspillingene? Det er vanskelig å egentlig vite noe om siden heroinen fløt mer enn sunt var.

Han rakk også å oppleve venner som skuespiller Brandon De Wilde og gitarist Clarence White dø (han synger om disse to på «The Return of the Grievous Angel»).

Gram Parsons fikk et tips av Chris Hillman om at han måtte se ei dame som het Emmylou Harris. Det gjorde inntrykk og hun ble med på de to soloplatene pluss en liveplate med Gram Parson & The Fallen Angels. The Fallen Angels var turnebandet, for på innspillingene er det musikere fra Elvis sitt turneband som medvirker. Dette var kickstarten som virkelig satte fart på karrieren til Emmylou Harris. Mange lurer nok på om det var noe mer enn musikk mellom Gram og Emmylou. Det får vi kanskje aldri vite.

Personlig hørte jeg min første strofe Parsons rundt 1990, og ble helt satt ut. Det var den cden som inneholdt hans to soloplater som åpnet dørene for meg, og jeg har aldri gått ut igjen. Det er så mye lidelse, smerte og følelser på disse to platene. Det er knekken i stemmen, den følsomme fraseringen som gjør at du sitter og tror såpass på hvert ord at tårene er umulige å holde igjen. Musikken gjør noe med meg. Hver note treffer hjertet mitt. Det vakre og det triste danser med hverandre.

Den 19. September 1973 var det slutt, men musikken og stemmen til God’s Own Singer vil alltid leve videre.

And why ain’t there one lonely horn and one sad note to play

http://www.youtube.com/watch?v=yjsL1OTHv7U

SHARE
Forrige artikkelSpilleliste September 2013
Neste artikkelFredagsvideo: Sons of Bill
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here