Robbie Fulks – Gone Away Backward

Det er ingen hemmelighet at vi her på Dust of Daylight er veldig glade i Robbie Fulks. Med utgivelsen av Gone Away Backward så har Robbie Fulks begått sitt foreløpige karrierehøydepunkt, og jeg kan ikke forstå annet enn at han etter dette må bli regnet som en av USAs største countryartister.

Det er et noe annerledes fokus fra Robbie Fulks denne gangen. Han har på mange måter blitt voksen. Borte er de mørke, sarkastiske og/eller humoristiske tekstene. Her er ingen «Parallell Bars», her er ingen «Dirty Mouthed Flo» og her er ingen «You’re The Reason Our Kids Are Ugly».

Humoren er jo fortsatt der, misforstå meg rett, men på et helt annet nivå enn på så mange av Robbies tidligere utgivelser. Noe han selv er temmelig åpen om på sin egen blogg. Han beskriver Robbie Fulks anno 1996 som «a young wise-ass». Og Robbie Fulks anno 2013 som «Old Wise One». Etter å ha levd med Robbies tekster i rundt 16 år, fulgt bloggen hans de siste årene – og hatt mannen på besøk og fått henge med ham i to døgn – så kan jeg underskrive på at det han selv anser som «Old Wise One» stemmer til de grader. Man skal rett og slett lete lenge etter en hyggeligere, mer veltalende, reflektert, genuint interessert og gjennomført intelligent person enn Robbie Fulks. Noe som til de grader gjenspeiles i tekstene på denne platen.

Robbie Fulks - Gone Away BackwardDet er en tradisjonell Robbie Fulks som møter oss på platens første spor, «I’ll Trade You Money For Wine». Her er det en akustisk gitar, en fele og helt basic perkusjon og håndklapping som danner fundamentet for Robbies stemme og tekst. Det er mye bluegrass her, men det er likevel ikke riktig å kalle det bluegrass. Jeg skal ikke begi meg ut på å plassere dette i «korrekt» bås, dette låter så overleget bra at jeg ærlig talt driter i om det er bluegrass, country, old-time, appalachian folk eller hva det nå kan være. Dette er ganske enkelt bra musikk.

Når «Where I Fell» rolig sniker igang platen, så aner vi raskt hvor det bærer. Dette er Robbie som går tilbake til røttene. Som skriver om et USA i forfall. Som forteller små historier om mennesker som hadde en fremtid som plutselig har forsvunnet på grunn av feilslått pengebruk og samfunnspolitikk.

Han bruker også tid på å utforske sin egen historie i låten «That’s Where I’m From». For min del er dette platens definitive høydepunkt. I måten å skrive på så lar han det samtidig skinne igjennom at han er bekymret over at småbyene i USA bare forsvinner.

Låtens hovedtema er likevel oppveksten i Pennsylvania (0-11) og North Carolina – og her har han en av de fineste linjene jeg noen gang har hørt i en sang

A man climbs as high as he can
but his heart belongs where he began.

Han gir oss en veldig en personlig fortelling – mer personlig og direkte enn Robbie Fulks noen gang har vært på plate. En fortelling som beskriver oppveksten og hvordan livet var i North Carolina for 40 år siden. Som også handler om hvordan livet kan utvikle seg, og hvordan minnene av og til er det eneste man har igjen…

I can see in my minds eye,
a shack on a hillside,
a mean billygoat on a chain.
Dad doing battle
with dirt hard as gravel,
the summers the crops never came.
We’d shoot down a pheasant in flight.
Sang songs about Jesus all night.
And that’s where I’m from.
Where time passes slower.
That’s where I’m from, 
where it’s «yes, ma’am» and «no, sir»
Can’t tell I’m country?
just you look closer – it’s deep in my blood.

Og gåsehuden reiser seg for godt når han avslutter låten:

A long way down a hard road,
That’s where I’ve come.
Some place I can’t come home to,
that’s where I’m from

Jeg må også nevne det i overkant tydlige norsk preg på instrumentalen «Snake Chapman’s Tune» – en obskur trad-låt som er en av to slike instrumentaler på plata. Jeg mistenkte et øyeblikk Halvard T. Bjørgum for å ha kopiert innsatsen sin fra platene til Danko, Fjeld & Andersen – men her er det altså et godt eksempel på hvordan norske eller svenske immigranter garantert har påvirket musikkulturen i den amerikanske midtvesten i hine hårde dager… Den andre instrumentalen heter «Pacific Slope» og er en typisk amerikansk felelåt som fyller linedance-gulvet til trengsel.

Robbie hyller alle sine gamle helter i den glitrende tradisjonelle countrylåten «When You Get To The Bottom». Her er det Hank Williams, George Jones, Buck Owens og Merle Haggard alt det hjertet kan begjære.

«The Grass Is Really Greener» gir god konkurranse om platens beste spor, men etter å ha hørt den gnistrende versjonen fra konserten Robbie avholdt i Bergen, så må den ta til takke med en særdeles god 2. plass.

Historien om en musikers transformasjon fra bluegrassmusiker er uansett en fornøyelig sak, og Robbie vrenger sjelen for å fortelle oss om hvordan gresset av og til KAN være grønnere på den andre siden… dette er Robbie som forteller om livet sitt den gang han dro til Nashville med håp i blikket.

Now the record company man confessed he liked me
but he had to shave a few rough edges down
Cut my hair like Brooks & Dunne’s,
trade the banjo for some drums
‘Cause no-one would buy that old high-lonesome sound

Now I don’t know what this deal has got me,
I gained not a fan and lost I the ones I had.
I’ve worn my heart right through my sleeve,
singing a song I don’t believe,
I believe I’ll go back to mom and dad.

Både kone og barn får sine nydelige ballader. Kona i «Guess I Got It Wrong», barna i låten som lydmessig er platens mest utfordrende spor «The Many Disguises of God».

Platen er innspilt med noen av hans store helter; Ron Spears, Jenny Scheinman og  Mike Bub – samt mangeårig sidemann Robbie Gjersoe. Lydbildet er strippet helt ned, og konstellasjonene er mange – men grunnstammen er en kassegitar og enten en banjo eller en fele. Det kler tekstene, det kler låtene og det kler Robbie å finne tilbake til røttene.

Det er på sin plass å nevne at vi som får vinylen i posten ikke får med den helt ordinære låten «Imogen» – uten at det er et alt for stort tap i forhold til resten av platen.

La oss enkelt oppsummere:

Robbie Fulks har utgitt sin beste plate. Dette er udiskutabelt karrierehøydepunkt for en sanger og låtskriver som bare har blitt bedre med årene, og som med dette må få sin rettmessige plass i alle countryelskeres bevissthet.

Kan kjøpes overalt hvor god musikk selges. Gjerne hos en uavhengig platebutikk, om du er så heldig å ha en slik nær deg – eller aller helst hos Robbie selv – så er du sikker på at pengene dine havner der de hører hjemme.

Robbie Fulks – «The Grass Is Really Greener»:

SHARE
Forrige artikkel…mens vi venter på «In Our Nature»
Neste artikkelAustin Lucas – Stay Reckless
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here