Jeg falt pladask for The Reneaus da de sendte meg sin første plate Room For Roses i 2011. Jeg har holdt øye med bandet siden da, og nå er de endelig klare med oppfølgeren The Season. En plate som tydelig viser at bandet har utviklet seg siden 2011. Lydbildet har modnet kraftig, og sounden har endret seg litt – men hovedelementene som gjorde at jeg likte den første platen er fortsatt i fokus.
Først og fremst så gjelder det stemmen til Ashley Cooper Winn, som nå synger enda bedre enn hun gjorde på Room For Roses. Hun høres ut som en krysning mellom Adele, Lucinda Williams, Caitlin Rose og Amy Winehouse. Forrige plate hadde et sterkt preg av original alt. country, mens denne platen har tatt et steg nærmere soul.
Det er så elegant gjort, og med en slik energi og følelse at man ikke kan unngå å bli sugd inn i stemningene som Cooper Winn skaper. Men mange av elementene fra forrige plate er fortsatt tilstede, og vi får en helstøpt plate som det er umulig å ikke bli glad i. Jeg gleder meg til sene sommerkvelder på verandaen med denne platen i bakgrunnen.
Bandet består av Ashley Cooper Winn på vokal. Hun har også skrevet låtene, og spiller gitar på “Drift Away”. Hennes kumpaner er Jon Winn på orgel og tangenger, Steven Page på gitar, David Page på trommer, Warren Guyer på bass og Layne Guyer på strykere og banjo. De har besøk av Zach Tichenor på orgel og piano, og Jeremiah Nave på vibrafon og orgel. Nave har også tatt seg av teknikken under innspillingen – og fungert som produsent sammen med The Reneaus.
De første to låtene “Firing Line” og “Without a View” viser oss hvor platen har tenkt å ta veien, med et soulfylt landskap som bare trekker oss inn i en mørk og dunkel bar – hvor vi blir stående ved baren, lamslått av soundet til bandet på scenen.
Old-time og folkemusikk er en tydelig inspirasjon i “The Thread”, hvor Ashley får selskap av en banjo som tar låten til uante høyder. En elegant overgang til låten “Drift Away” – hvor en klassisk gitar og enkelt-toner fra et piano er eneste akkompagnement.
En bass som emulerer hjerteslag er grunnlaget for tittelsporet, den enorme “The Season”. En låt som er like majestetisk som den er stor. Den har evnen til å fylle hele rommet med lyd helt på egenhånd.
Funky piano bygger fundamentet for “Fools”, hvor Ashley Cooper Winn virkelig viser hva som bor i henne som vokalist. Stemmen maler store bilder og legger en stemning som er regelrett altoppslukende.
Så starter en snedig liten trilogi. Låtene “What You Gave”, “What You Said” og “What You Need” gir oss tre låter hvor Ashley Cooper Winn atter viser hvor stor hun er. Fra en låt som legger soulstemmen litt til side, til fordel for noe Maria McKee kunne gjort på sin første soloplate – til en låt som hvor sjelen hennes etterpå ligger klistret fast i øregangene dine – før det avsluttes med låt hvor inspirasjonen fra 50-talles country blandes med Pink Floyd i en stemning som er helt unik. En løst sammensatt tematikk rundt forventinger, hva man faktisk sier og hva man ender opp med å få danner utgangspunktet, og bandet har her laget et monumentalt opus som er verdt platen alene.
Platen sniker seg så forsiktig ut døren med “There Is A Light”, hvor Patsy Cline ligger som et fløyelsmykt teppe over hele låten.
Hvis jeg skulle velge ut platens beste spor, så hadde jeg neppe klart det. Den er så jevnt god, og inneholder så imponerende gode låter at det blir poengløst å måtte plukke. Hele platen er en lang stemning, og nytes best i sin helhet.
Hør “Firing Line”:
[media id=846 width=650 height=20]
Hør “The Thread”:
[media id=847 width=650 height=20]
