På Vei Mot Skumringen

Jeg har gledet meg lenge til den nye skiva til Billy Bragg. Allerede ved påsketider i fjor gikk det rykter om at han skulle i studio sammen med Joe Henry, som både ville produsere og spille på skiva. Og det hele skulle bli en slags forlenget arm av prosjektet Bragg startet med Wilco for 15 år siden, påstod forfatteren av artikkelen. Mermaid Avenue er noe av det beste Jeff Tweedy har hatt nesa si borte i, siden Uncle Tupelo. Og Billy Bragg ga prosjektet ekstra tyngde. Tilbake til røttene, tilbake til prærien og høyballene, slik skulle det bli. Jeg tror han som skrev om disse ryktene på nettsidene til No Depression, muligens var i et litt vel ekstatisk humør. Først og fremst er jo Bragg kjent for å være en samfuBilly Bragg gal veinnsrefser, en selvproklamert sosialist og en mann som har skrevet ganske mange flere låter om den grå hverdagen i industri-England, enn viser om de store slettene, leirbålene og et og annet katastrofalt barbesøk og knuste hjerters sorg. Bragg går egentlig ikke på bar, han går tross alt på pub. Bragg er fra Essex i England, og synger med tykk britisk aksent.

Men altså, nei… han gjør ikke det, ikke akkurat nå for tiden i alle fall. På sin første ordentlige studioskive på fem år, har han vendt ryggen til hjemlandet og gjort amerikaner av seg, også når det gjelder aksent. Bragg synger på bredt amerikansk, og det må sies å være en litt rar opplevelse. Han gjorde det jo til dels også på Mermaid-sessionene, men der gled det ganske naturlig inn. Så spørsmålet er; Glir det like naturlig på Tooth & Nail? Ja, og nei. Begge deler, egentlig. Men kanskje mest ja.

Det er blitt en nedtonet skive, der stemmen til Bragg hele tiden er helt fremst i lydbilde. Samarbeidet med Joe Henry har gjort sitt til at vi møter en reflektert middelaldrende Bragg, noe han jo tross alt også er blitt, han er nå midt i 50-årene. Og tekstene handler ikke denne gangen om despoter i kjipe stater, tvangstrøyene som staten trer over hode på den gjengse brite, eller en eller annen korrupt politiker. Strengt tatt begynner det å bli noe år siden Bragg fylte hele plater med slike temaer. Nå handler det om og bli grå og litt gammel, og ikke helt forstå verden som snurrer rundt der ute, og om at det begynner å nærme seg aften. Og jeg liker det. Jeg liker Billy Bragg som synger viser om at han ikke finner veien hjem, som på «I Ain’t Got No Home», en låt tydelig inspirert av Guthrie, som har vært en mentor for Bragg fra starten. Og at han synger med en litt skakk Texas-aksent, det passer heldigvis bedre enn jeg fryktet.

«January Song», låta som åpner ballet, er kanskje albumets mest typiske Bragg-låt. Her er noe av den skarpe satiren på plass, og åpningslåta avslutter med at Billy Bragg synger «This is how the end begins…». Fiffig. Melodien sitter der med en gang, og det er en lur liten åpningslåt. Jeg får lyst til å høre mer. Men den låta som jeg har spilt oftest de siste to ukene er en utypisk Bragg låt, i alle fall tekstmessig. «No One Knows Nothing Anymore» er en desillusjonert låt om en artist som ikke klarer å finne noe mening med verdens tilstand for tiden. Og den en gang så sikre Bragg tillater seg å undre, og slår fast at vi må starte helt på nytt, om mennesket skal ha en sjans. Eksistensialistisk, kanskje litt lettvint, men det er en nerve i låta. I «Swallow My Pride» høres han nesten ut som Elvis Costello, «Over You» er en ekte cowboy-låt, «Handyman Blues» er nesten litt klein sånn ved første gjennomhøring. Bragg synger sløyt om at han slett ikke er en praktisk mann, kan ikke snekre og gjøre underverker med verktøy. Låta ligger på en merkelig måte helt inne i Jan Eggum-land, jeg er rimelig sikker på at Eggum allerede har skrevet denne låta. Men Bragg har sjarm, og klarer å ro låta i land, selv om den definitivt ikke er albumets høydepunkt. Her synger han for øvrig med britisk aksent, og det gjør meg nesten litt forvirret. Bestem deg da, Billy!

Bragg er som sagt midt i feBilly bragg riktig veimtiåra, og en låt som «Goodbye Goodbye» kan han vel kanskje tillate seg nå, selv om den er i overkant sentimental. Men den er også litt sår og ganske vakker, så jeg kjøper den mollstemte lille visa, jeg gjør nok det. Heldigvis blir det litt tøffere i «There Will Be A Reckoning», en låt som har Joe Henrys stempel over seg. Bragg klarer å høre passe livstrøtt ut i versene, men når refrenget kommer, kjenner jeg at det er godt å merke energien i det han trykker til. Skiva kan nok i perioder bli litt vel laid back.

I «Chasing Rainbows» går han helt old school country, og høres stemmemessig igjen merkelig lik Costello. Ikke at der er en uting! Slidegitarer og en bittersøt tekst. Jeg lurte litt først, men har konkludert med at jeg liker det. Liker det faktisk veldig godt.

Mot slutten av albumet setter han seg på hesten, rir inn i solnedgangen, plystrende og faktisk relativt optimistisk. Han slår fast at verden er vel fiksert på dommedag, men Billy tror ikke så mye på det. Han er sikker på at vi klarer oss, og at morgendagen blir bedre enn i dag. En liten kontradiksjon i forhold til nevnte «No One Knows Nothing Anymore». Men begge låtene speiler vel Braggs verdensbilde for tiden.

Jeg liker Tooth & Nail. Jeg elsker produksjonen til Joe Henry, og jeg har sans for at Billy Bragg våger å være middelaldrende. For selv om han er rimelig tilbakelent er han slett ikke tam. Jeg er i ferd med å bli ordentlig glad i denne skiva. Den er en riktig så hyggelig følgesvenn, uten de store høydepunktene, men jevnt god tvers igjennom. Det holder for meg.

Hør «There Will Be»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «No One Knows»;

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «I Ain’t Got»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

 

SHARE
Forrige artikkel…mens vi venter på Marius Kristiansen
Neste artikkel…mens vi venter på Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here