Jonny Corndawg er død, lenge leve Fritz

Ta en dose med tradisjonell country, bland den med en liten dose indiepop, en dose rock og en liten fingebøl med visesang (les folk) og legg til en klype ironi og femten klyper sjarm og stil. Rør det sammen og la det stå og godgjøre seg i skyggen til du begynner å høre liflige lyder. Here’s Jonny!

Jonny Corndawg har lenge vært en liten favoritt. Hans skjeve verdensbilde og små musikalske perler har gitt meg mange fine stunder inne i hodetelefonene. Nå er Corndawg dratt til de evige jaktmarker og blitt erstattet med Fritz. Jonny har funnet tilbake til seg selv, den han var, den han ble døpt som. Fritz er altså den ekte Jonny, og han har selv sagt at Corndawg til slutt ble en belastning. Han følte han ikke ble tatt helt seriøst med det navnet, og seriøst vil Jonny nå helst fremstå. Eller, når jeg dømmer etter den nye skiva hans, så tenker jeg at moden er en bedre betegnelse. Fritz er en voksen mann.

Albumet heter Dad Country bare sånn for å bygge oppunder modenheten, og er definitivt en skive å dykke ned i. Her finner jeg alt det jeg likte ved Corndawg, med en liten tvist. Og tvisten er at han har paradoksalt nok fått litt mer kjøtt på benet. Og han har ristet av seg det pubertale. La oss, som Jonny, starte med «Goodbye Summer». Klassisk country, Jonny synger litt som lillebroren til Jason Ringenberg, og bare det er grunn nok til å juble litt. Sangen tøffer avgårde, med nevnte sjarm og stil, og plata er satt. Dette kommer til å bli gøy. Jonny tar oss med videre inn i et mer melankolsk landskap med «All we do is Complain». Jeg vugger frem og tilbake i gyngestolen, lukker øynene, ser livet passere i revy, og kjenner klujonny fritz-corndawg1mpen i magen. Så drar Fritz i gang fela på «Holy Water», og jeg tenker at han egentlig er en ganske anstedig mann, denne Jonny Fritz. Det er fryktelig fint og gjennomført. Og Jonny synger nerværende og uten å skyte fra hofta og briske seg, slik han har hatt tendenser til før.

Tre låter er uanngjort. En låt til i samme standard, og jeg vet at dette er den beste skiva han har gjort, gode Jonny. Og hva gjør mannen? Han kliner til med «Social Climbers», og jeg har ikke nevnt tekstforfatteren Fritz før. Det skal jeg jammen gjøre nå. Sjekk denne linja.

«Nobody’s gonna let you forget who they are»

Enkelt beskrevet, genialt satt i sammenheng. Han namedropper alle gærningene i starten av låta. De står i kø og presser på, for å markere seg. Vi er i Hollywood, hvor drømmer blir virklighet. Jonny Fritz har vært der, og kom hjem med denne visa. Mer verdt en et ti-talls filmer jeg ikke gidder å nevne. Det har vært laget mange Hollywood-sanger. Denne er en av de beste, case closed. Vi forlater Hollywood og drar ut på landet. «Ain’t it your Birthday?». Små byer, høyballer, hjembrent og låvefest. Hva denne mannen kan. Dette er en helt knall partylåt, uten å bli breial.

Jonny Fritz er ikke tradisjonell country, hverken i utseende eller livsstil, selv om han er født og oppvokst i Nashville. På «Shut Up» forlater han country’en og nærmer seg et sløyt blues-landskap. Med gitarer som gråter forsiktig, og en litt småforbannet Jonny på vokal. «Wrong Crowd» er en liten poplåt som rusler av gårde full av glede og pågangsmot. Med ett gammelt honky tonk-piano som ledsager, og en nesten litt spinkel produksjon. Dette er så nære Jonny kommer Indie Pop.

Jonny dro til New York i 2011 for å pleie et forhold, som gikk til helvete året etter. Og det som står igjen nå er «Have you ever wanted to die?». Jonny bli eksistensialistisk, og kler det også, selvfølgelig. Vi er tilbake i countrysjangeren, ikke helt og holdent, men slidegitaren er på plass. Fritz holder en indre dialog med seg selv, og konkluderer med at det bare er han som kan styre sin egen tilstand helt og holdent. En kort liten vise om en stor ting.  Så, igjen, feleintro. «Fever Dreams» er en hjemsøkt liten countrylåt, der Jonny synger på halvtoner for å mane frem den skjeve litt spøkelsesaktige stemningen man kan havne i ved høy feber. Mannen er syk, og lager knalle sanger om det.

Vi nærmer oss slutten av et album som hittil er bedre enn jeg kunne våget å håpe. Og «Trash Day» er en ny innertier. Jonny har vært på fylla, dama er ikke hjemme, han sitter på kjøkkenet og gruer seg til helvete som venter ham når hun kommer hjem.

«Monday is the day that the trash goes out. Oh mjonny fritz 2y god. Monday morning I wake up as the truck pass by. Oh my God. Oh my   God.».

Mandag morra blues, og Jonny har vært der. Mange ganger. Oh my God. Kanskje platas beste?
«Suck in your Gut» er en stillfaren liten vise på under to minutter.

«You got a suck in your gut, but don’t let it go to your head.»

Visdomsord fra en mann som har levd.

Jonny Fritz runder av med en knalltøff instrumental som rett og slett heter «Instrumental». Og det er en perfekt måte å avslutte skiva på. Jeg sitter der og nyter rulleteksten. tenker at Jonny Corndawg hadde sine øyeblikk, og jeg unner ham alt godt der ute på jaktmarkene, men dæven steike så bra han forsvant, slik at det ble ryddet plass for Jonny Fritz.

Dette er en plate du fortjener å høre. Fritz serverer et musikalskt måltid det rett og slett er upassende å si nei takk til. Så hva gjør du? Du vil vel ikke fornærme Jonny Fritz? Still deg i kø, og legg penga på disken hos din lokale plateforhandler (jada, jeg vet at platesjappene er død og begravet. Dette var en metafor, for svarte), smil hele veien til banken, og gjør Dad Country klar for avspilling. Du har egentlig ikke noe valg, om du vil bli litt mer lykkelig.

Aint It Your Birthday

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Goodbye summer

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Trash Day

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Kjøp albumet her

SHARE
Forrige artikkelAustin Lucas, Glossary og Turnpike Trubadours i Oslo!
Neste artikkelIsrael Nash Gripka til Norge i mai.
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here