Frem Fra Glemselen: The Replacements – Tim (1985)

Som alle interesserte nå har fått med seg, så hadde The Mats tre bunnsolide fullengdere bak seg, og en minst like solid EP. Strøkne Let It Be gjorde sitt til at de store selskapene begynte å få opp øynene for bandet for alvor, og dette kombinert med at Twin/Tone-eier Paul Stark innså at gutta ikke solgte nok og distributørene ikke betalte nok for skivene til å drive økonomisk ansvarlig, førte til at de skiftet over til en såkalt major label. At dette i det hele tatt kunne skje var et stort mysterium, i og med at The Mats med vilje spilte så ræva dårlig som det lot seg gjøre hver gang en representant fra et stort plateselskap var til stede under konserter. Og dette lot de det gå sport i. Livealbumet The Shit Hits The Fans er et strålende eksempel på nettopp dette fenomenet.

Gigantiske Warner Bros. Records, med underlabelen Sire Records, endte til slutt opp med signaturene til Paul, Bob, Tommy og Chris, og Sire-sjef og tidligere Ramones-manager, Seymour Stein, hentet inn Tommy Ramone (Erdelyi) for å produsere dem, men førstevalget hadde vært den store helten til St. Paul, Alex Chilton (som gir et lite bidrag, om ikke annet). Tommy hadde vært sterkt delaktig i å produsere de tre første Ramones-albumene, så en novise var han på ingen som helst måte, selv om mange i dag mener at det høres sånn ut når man lytter til Tim.

Det ble en ny hverdag for bandet, som ikke hadde blitt kakser av platesalget, men knapt nok fikk endene til å møtes. Konsertinntektene gikk utelukkende med til å betale studioutgiftene, hotell, reiser og instrumentreparasjoner, så gutta hadde vært avhengige av strøjobber og mer eller mindre faste dagjobber. Så, endelig, befant de seg i en situasjon hvor det ble drevet markedsføring av bandet, og skiva ble reklamert for og promotert. «Folk flest» fikk sitt første møte med bandet gjennom dette albumet, og mange har dette som si favorittskive. Dette har bl.a ført til at forholdsvis ferske band som The Cribs har spilt inn Bastards Of Young, Kindness covret Swingin’ Party i 2009, og Deer Tick har gjort sin versjon av Waitress In The Sky (og spilt stort sett alle låtene fra skiva live), Gaslight Anthems Brian Fallon på sin side sier rett ut at bandet ikke hadde eksistert uten Left Of The Dial, mens Craig Finn fra The Hold Steady ikke sparer på konfekten når han proklamerer at musikken til The Mats inspirerte han til å starte band. Med andre ord; bandet begynner å bli lagt merke til.


(Deer Tick – liveversjon av «Kiss Me On the Bus»)

Det triste med denne skiva, for det er noe dypt tragisk i kjølvannet av utgivelsen, er at det skulle vise seg å bli Bobs svanesang. Som jeg allerede har vært inne på var ikke Bob spesielt hypp på å spille så mye annet enn punk og hardcore, mens hans drikkevaner var rimelig eksklusive. Westerberg sa rett ut at Bob var uvillig til å spille de lite rocka låtene, og for full til å forsøke. Sannheten var vel mer at St. Paul ønsket å eksperimentere og lefle med rolige, balladeaktige melodier, samtidig som han hadde et markeringsbehov og var vanskelig å samarbeide med. Dette fikk mannen som oppdaget dem og ga dem en sjanse, Peter Jesperson, også erfare, da han fikk sparken etter utgivelsen. Han har i ettertid sagt at det føltes som å bli kastet ut av baren han selv hadde åpnet, og at mye av det skyldtes at gutta drakk og dopet seg mer enn de strengt tatt trengte. Med andre ord markerte Tim slutten og begynnelsen på en hel masse for The Replacements.

Well, well, well er den steintøffe åpningen på Hold My Life, og vi får en popperle av en annen verden rett i fanget. Tommy gjør en satans fin og småkomplisert jobb med bassen sin, men samtidig aner vi at Chris er plassert noe lenger bak i lydbildet. Merksnodig med tanke på hvem som står for produksjonen. Ikke det at det gjør så forbandet mye, men interessant nok er det. Paul synger som ei popstjerne, og serverer på mange måter den stemmen som skal følge ham i maaange år framover. Fint, tøft og energisk på en gang, noe få matcher. Låten er som sagt veldig popete, men da på en så god måte som overhode mulig. At Bob leverer litt rølpegitar på tampen kler låten særdeles godt.

ANYTHING YOU WANT, DEAR, IS FINE, FINE, FINE, FINE, FINE
EVERYTHING YOU SAY, DEAR, I’LL BUY, BUY, BUY, BUY, BUY, BUY, BUY

Har jeg hørt et kulere refreng enn dette. Njatja, det er jeg sannelig ikke sikker på, for dette er så herlig at jeg nesten får fnatt her jeg sitter. I tillegg serverer han ei aldri så lita favorittlinje med Movies are for retards like me and Maybelline i I’ll Buy. Det er mer lystig pop, men nå med langt mer snert, og Bob serverer et dønn solid rytmegitarspill. Dette er for meg et av de fineste sporene på albumet, og en typisk låt av det kaliberet jeg blir psykt avhengig av. Soloen er forøvrig strøken.

Kiss Me On The Bus er, tro det eller ei, enda lettere pop. Og tror dere faen steike ikke gutta behersker dette ut til tåneglene..? Det er gjort med kløkt, og spilt så pent og rent at bandet nesten ikke er til å kjenne igjen. De har rett og slett blitt bunnsolide musiker, og har dristet seg til å vise fansen det. Trommingen til Chris er som nevnt ikke spesielt framtredende i lydbildet, men fy faen så stødig og bra han spiller her. Tommy gidder jeg ikke nevne mer, for han gjør jobben så bra som den kan gjøres, mens St. Paul er popstjerne.

Neste spor, Dose Of Thunder, er en skikkelig rocker, og her får endelig Bob herje litt med gitaren sin. Feedback og forvrengning er gode og presise stikkord her, og dette svinger godt. Et heftig komp, samt en småhissig Westy, gjør dette til en låt som er nært beslektet med datidens puddelrock, og igjen, på best mulige vis. Låten er forøvrig den eneste som ikke er Paul sitt produkt ene og alene, men snekret sammen av Paul, Tommy og Chris.

Waitress In The Sky telles i gang av Paul i kjent stil, og melodien bygger røflig over tematikken i «landeplagen» Spirit In The Sky. De har plassert seg midt i rockabillysjangeren med denne låten, og gjør en forholdsvis snill versjon av låten, selvsagt med egen vri. Spesielt er jo teksten sprek, da..

SHE DON’T WEAR NO PANTS AND SHE DON’T WEAR NO TIE
ALWAYS ON THE BALL, SHE’S ALWAYS ON STRIKE
STRUTTIN’ UP THE AISLE, BIG DEAL YOU GET TO FLY
YOU AIN’T NOTHING BUT A WAITRESS IN THE SKY
YOU AIN’T NOTHING BUT A WAITRESS IN THE SKY

På Swingin’ Party byr Westy på mange nye sider av seg selv. Vi snakker om en jazza ballade, og en tekst som er så åndsvakt sterk, smart og utleverende at han skulle hatt Nobels litteraturpris for lenge siden. Dette er vakkert, samtidig som det er sterkere kost enn bacon og bønner med chilli. Trenger du pen og vakker musikk, en rolig låt med baller, eller rett og slett ønsker fine melodilinjer i en eller annen anledning, så er det bare å finne fram til sistesporet på A-siden av Tim.

If being wrong’s a crime, I’m serving forever
If being strong’s your kind, then I need help here with this feather
If being afraid is a crime, we hang side by side
At the swingin’ party down the line

Som nevnt hadde ikke The Gaslight Anthem eksistert, hadde det ikke vært for Bastards Of Young, og det er det ikke vanskelig å få øre på årsaken til. Låten er drivende amerikansk rock’n’roll, riktignok rolig helt til Bob setter sitt preg på låten. Hvis noen som ikke kjenner til The Mats leser dette, og ikke liker det de hører, så kan de trygt gi opp å like dem. Bare partiet som varer det siste halve minuttet er verdt skiva alene, der de plutselig viser baller. Låten er altså åpningssporet på B-siden, ei side som av enkelte fine folk er døpt tidenes beste side. Selv er rekorden min å spille denne siden fem gang på rappen, under pizzalaging, og det funket helt suverent.

We are the sons of no one, bastards of young
We are the sons of no one, bastards of young

The daughters and the sons (Live at Maxwell’s, 1986)


Lay It Down Clown er skitten garasjebilly 100% etter mitt hjerte, med Jerry Lee Lewis-piano og slidegitar. Det er så innihelvete bra at jeg vurderer å melde meg opp til et swingkurs, så derfor spiller jeg den normalt aldri mer enn en gang. Pizzalagingen tok en liten halvtime ekstra pga avanserte dansetrinn under rekordspillingen.. Spilleglede, gitarøs og et strøkent komp er greia her.

Left Of The Dial byr på gitarer som burde vært installert på alle ambulanser i verden, for her snakker vi om den hylende sorten. Og som om ikke det er nok så har de fått en av sine største helter, Alex Chilton, med i studio, og han bidrar med vokal og har hjulpet til med produksjonen. Dette er en hymne til Big Star, tror jeg, og låten følger i 70-tallsheltenes fotspor. Pop skal låte som dette!

Afternoon, things are quiet
Settle back now if you can
Stations clip by like a rocket
Don’t you worry if you wonder why he ran

Gutta byr opp til mer lett rock med Little Mascara, og beveger seg dessuten inn i en ny tematikk; ei forsmådd dame som har tatt og for alltid vil ta de «feile» valgene. Hun liker kun mannfolk som mora blir skremt av. Gitarsoloen er Topp 3, og den må høres av alle som vil lære å spille gitar. Klarer man denne så kult, så er man der man skal være.

Avslutningssporet, Here Comes A Regular, er 5:06 med himmelsk popballade. Dette er en låt som bare må inn på lista over tidenes låter i sjangeren, med Paul i sin sarteste form, pur poesi og fandenivoldskhet som lurer bak det hele. Pianoet leverer akkurat det det skal, mens synthen som fader ut låten er strøken. Og så avsluttes dette mesterverket med de samme stiletthælene som Let It Be. Det er så mye snadder å ta for seg her at det må bys på et par smakebiter.

You’re like a picture on the fridge that’s never stocked with food
I used to live at home, now I stay at the house
Well a drinkin’ buddy that’s bound to another town
Once the police made you go away
And even if you’re in the arms of someone’s baby now
I’ll take a great big whiskey to ya anyway

(Westerberg live og solo)

De seks bonussporene er to outtakes av Can’t Hardly Wait, en akustisk og en elektrisk versjon, og begge legger en alen til originalutgaven, som ikke kom ut før på nesteskiva, Pleased To Meet Me. En knallåt vi skal komme tilbake til senere.

Nowhere Is My Home er nok utelatt fordi den er langt mer rocka enn resten av sporene på skiva. Her snakker vi om en killer av en låt, hvor spesielt Bob og Chris får utfolde seg.

På outtaket av Kiss Me On The Bus får vi en langt råere utgave av låten, og nå hamrer pinadø Chris løs på trommene. Dette er muligens slik skiva kunne blitt om tilfeldighetene hadde ville det, eller de ikke hadde skrevet kontrakt med Warner. Bob støyer helt herlig i bakgrunnen, og jeg får skikkelige Ramones-vibber av dette.

De to siste låtene er alternative versjoner av Waitress In The Sky og Here Comes A Regular. Den førstnevnte har her blitt en skikkelig gladlåt, der jeg spesielt liker «uhm-ingen» til Paul, og at Chris viser at jazztromming, det kan han. «Here Comes A Regular» er nydelig på en litt mer nedstrippa måte enn den på originalskiva, med ei innlagt fele helt på tampen, og mer er det vel ikke å si om den saken. Annet enn at klassikerstempelet er 100% fortjent, og at dette er ei skive alle som liker musikk bør ha.

Som nevnt er Tim inngangsporten til mange Mats-fans, selvsagt mye pga Warner/Sire, men vel like mye pga det skyhøye nivået på låtene. Dette er laaangt mer popete enn forgjengerne, men i og med at jeg aldri har hatt noe imot det, digger Big Star og masse annet snadder i sjangeren, så ender jeg denne omtalen med følgende oppfordring til de ærede lesere av Dust of Daylight: – gjør deg en kjempetjeneste; legg «Tim» på tallerkenen (snakker da om platespiller, selv om vinyl med The Replacements sikkert smaker godt), putt et eksemplar av skiva i en cd-spiller, eller åpne en lydfil i iTunes, Spotify, Wimp eller den musikkspilleren-/tjenesten du bruker, vri volumknappen så nærme maks du kan eller har anledning til, len deg tilbake , og ikke minst – nyt de neste 36-37 minuttene. Vel bekomme!

Sjekk ut plata på WIMP eller på SPOTIFY.

SHARE
Forrige artikkelOlav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Memory Lane (2013)
Neste artikkelIsrael Nash Gripka – Bergen, 02.05.2013
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

1 COMMENT

  1. «legg «Tim» på tallerkenen (snakker da om platespiller, selv om vinyl med The Replacements sikkert smaker godt), putt et eksemplar av skiva i en cd-spiller, eller åpne en lydfil i iTunes, Spotify, Wimp eller den musikkspilleren-/tjenesten du bruker, vri volumknappen så nærme maks du kan eller har anledning til, len deg tilbake , og ikke minst – nyt de neste 36-37 minuttene. Vel bekomme!»

    Det gjøres jevnlig! Replacements,Only Ones, Big Star, Gun Club +++ får sine runder på spilleren hver måned.

    Veldig interessant lesing!!!!!

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here