Deadstring Brothers – Cannery Row

Det er en god grunn til at jeg aldri har falt så veldig hardt for Deadstring Brothers tidligere. Det Detroit-baserte bandet har nemlig aldri truffet helt blink i sine tidligere forsøk. Det har vært noen enkeltstående låter på de tidligere albumene som har havnet på en og annen spilleliste hos meg, men bandets helt ferske album er nok helt klart det mest helstøpte de har gitt ut.

Cannery Row heter bandets nye album og er langt på vei en liten musikalsk snuoperasjon, litt lengre vekk fra Detroit-infisert countryrock-blues og tilbake til visjonene Gram Parsons hadde om amerikansk musikk. Visjonene, sounden og stemningene som Gram tilførte til både The Byrds og Rolling Stones.

Frontmann Kurt Marschke har tatt et steg videre i karrieren sin, han har flyttet til Nashville og latt historiske steder og musikksjangre og miljøer påvirke låtene på denne platen. Det lukter sterk, hjemmelaget fruktvin og søt rulletobakk lang vei av disse låtene. Dette er 70-tallet om igjen. Dette er nachspielet til hippiegenerasjonen. Her skinner countryrocken, både fra sørlig breddegrader, fra østkysten og fra vestkysten, så tydelig igjennom at man nesten tror man har funnet opp en tidsmaskin.

_MG_8355

Marschke har samlet sammen et solid band. Bassisten er JD Mack, en gammel venn og sambygding fra Detroit, som Marschke har hentet fra Whitey Morgan & The 78s. Brad Pemberton (Ryan Adams & The Cardinals) slår på trommer, Pete Finney (Dixie Chicks og Hank Jr.) på pedal steel, Mike Webb (Poco) trakterer tangenter samt mandolin og vi har også Mickey Raphael (Willie Nelson) på munnspill og korist Kim Collins med. Sammen har de skapt et aldri så lite genuint album i Cannery Row. Ikke type årets album, vi er ikke helt der, men med de parallellene jeg allerede har trukket til 70-tallet, countryrock og Cosmic American Music så blir det ikke så mye hvassere enn dette innen det segmentet.

Pedal steelen som åpner plata på låten «Like A California Wildfire», tenner gnisten umddelbart. Tonene fra Finney er i seg selv som mothakene på en fiskekrok, de gjør det vanskelig å rive seg løs, man vil gjerne høre mer. Albumet fortsetter i samme stil og mye av det Marschke har laget til dette albumet, minner til tider utvilsomt om Stones sin countryrockperiode. Vi hører det aller best på «Long Lonely Ride», det oser Mick Jagger av Marschke på denne låten. Dette er manna for alle som elsker den delen av Stones-historien.

Det er første halvdel av albumet som sitter aller best og min favorittlåt på plata er definitivt «Oh Me Oh My». Med sin svette sørlige stil og melodi, kunne denne faktisk ha glidd rett inn i repertoaret til et band som Lee Bains III & The Glory Fire. Tittelsporet følger opp som et av albumets beste, det samme gjør også platas mest honkye låt, «Lucille’s Honky Tonk». Kort sagt er Cannery Row blitt en riktig flott plate. Ikke bare på grunn av Marschkes låtskriving og vokal, men kanskje aller mest på grunn av Pete Finney sin vanvittig deilige lyd fra pedal steelen og Kim Collins sin fantastiske koring. De gjør en strålende jobb og er for meg det lille ekstra ved denne utgivelsen.

Bandet har akkurat vært på turne i Norge og Sverige, det er bare et par uker siden de blant annet stod på scenen på Cafe Mono i Oslo. Synd for alle oss som ikke fikk sett de denne gangen, det hadde det garantert vært verdt. I stedet får vi nøye oss med Cannery Row på plate, noe som altså er riktig så fint det også.

Som vinyl og cd kan du bestille den direkte fra Bloodshot Records og som digital nedlastning finner du den på iTunes. Streame den kan du gjøre i Spotify.

SHARE
Forrige artikkelSpilleliste April 2013
Neste artikkelFredagsvideo: Turnstile Junkpile – Time is Running Out
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here