De Glemte Helters Epos

Langt der ute, bak en sliten, forfallen låve, der øver de, alle dagdrømmerne som en gang trodde de var laget av stjernestøv. Og de er slett ikke få. Det er ikke disse folka du ser på skjermen, hører på radioen, leser om i magasiner, naturlig nok, de er jo ikke stjerner. De er den store hopen av sorte hull og knuste drømmer som, i beste fall, ga ut en singel og kanskje et og annet album. Dette er historien om de ukjente heltene.

«God Less America: Country & Western Fer All Ye’ Sinners’ n’ Sufferers» heter en plate som kom ut i 1988 på det obskure plateselskapet No Money Back Records. En ildsjel ved navn Johnny Legaland Jr. fra Rockport i Texas står bak utgivelsen. Han brukte store deler av 80-tallet på å samle gamle steinkaker og syv tommere. Johnny trålet garasjesalg, loppemarkeder og bruktsjapper, og i 1988 satt han sammen denne samleplata, med det beste av sine funn.

Og her er de altså, alle alkisene, misbrukerne, de manisk depressive, selvmordskandidatene og en og annen bajas som aldri forstod at han ikke var blitt til noe stort. De kryper frem fra mørke bakgårder. Noen har akkurat blitt løslatt etter noen år bak murene, mens andre er snart på vei inn. Det må jo bli bra saker ut av sånt. For bra er dette, i alle fall til tider, selv om artistene ikke ble satt særlig pris på den gangen de var unge og lovende. Det er lett å føle for disse lurvete karene med skjeggstubber og ølånde, og som lukter lett av urin og inngrodd svette.

Ramblin Red Bailey

Jeg har tatt for meg noen av innspillingen fra denne vakre vinylen, og starter opp med låta som får æren av å sparke i gang ballet. Johnny Legalands største funn, i følge ham selv. Ramblin’ Red Bailey var en hardt belastet mann. Faren var sjømann og ble på sjøen og moren hadde stevnemøter med Jack Daniels gjennom hele Reds barndom. Han begynte tidlig å skrive triste sanger fra brune stamsteder. Nesten alle låtene han skrev handlet om en mann som for lengst var blitt forlatt, og som slukker tørsten og søker felleskapet med andre slitne fyrer. Hans «Eight Weeks in a Bar Room» er sangen som er så langt nede i kjelleren som man kommer. Ramblin’ Red Baileys synger:

«Will someone please, please tell me, what are those weary, weary sound. I hear lonesome dogs howling. There’s little devils dancing all around»

Singlen ble gitt ut på et lite Atlanta-selskap som for sikkerhets skyld kalte seg Na-R-Co (Nashville Record Company). Ramblin’ Red Bailey ga opp musikerlivet i 1965 og døde året etter i en arbeidsulykke på en bilfabrikk.

Nashville logo

Arkey Blue, med et sånt navn, må det jo galt. Men det gjorde egentlig ikke det, ikke med en gang. Han ga ut «Too Many Pills» på Tonka Records i Houston. Og låta ble en liten radiohit sommeren 1964. Arkey fikk spillejobber, men raskt fikk han problemer med å å spille. Han utviklet en stygg leddgikt i fingrene, og året etter var han på full fart ned i grøfta, avhengig av, ja, nettopp piller, smertestillende sådan.

«Too many pills to keep him going every night. If you saw him now, what a shameful sight»

En liten kuriositet er at Arkey Blue spilte inn et par låter til den klassiske skrekkfilmen “Texas Chainsaw Massacre”, men døde to dager før premieren.

Chuck Wells høres ut som lillebroren til Johnny Cash. Og han står frem som min personlige favoritt på denne samleskiva. «Down And Out», som også er hans egen komposisjon, er en låt som han gjør så bra, at det nesten gjør vondt å vite at han kun spilte inn denne og tre andre innspillinger i hele sin platekarriere. Chuck hadde talent, ingen tvil. Men han var ustabil og klarte ikke å kontrollere seg helt. Mannen som drev det lille Nashville-baserte plateselskapet Rice Records, tok Chuck og sin egen kone på fersken inne i platestudio lenge etter stengetid. Han hentet frem pistolen og skjøt seg selv etter lenge å ha siktet på de to turtelduene. Og det var slutten på en karriere som aldri kom helt i gang. Chuck Wells døde på slutten av 60-tallet i en skyteepidoe over noen vinflasker, og visstnok et eller annet kvinnfolk. Livet hans ble rett og slett en trist countrylåt.

Cowboy logo

Pierce Brothers var på ingen måte brødre, og etter hvert var de ikke særlig venner heller. I 1961 spilte Lomax Hutchinson og Kevin Lloyd inn Lloyds «Death Row» i studio til Hutchinsons onkel, John G. Pierce. Derav navnet. «Death Row» var en av de tvers igjennom triste sangene som alltid handler om en fyr som blir dømt for å ha drept kona og elskeren. Og Lloyd burde vite hva han synger om, siden det er hans egen bestefar som var inspirasjonen til sangen. Bestefaren ble henrettet i Staten Texas, nettopp fordi han skjøt sin kone og arbeidskollega. Låta ble en liten hit, og Hutchinsons onkel mente de ikke hadde brukt for Lloyd lenger. Han ville satse på nevøen. Det endte med at Lloyd sent en kveld tente på hele platestudio, med det resultat at han fikk tre år bak murene. Hutchinson ga opp planene om å bli stjerne, og ble taxisjafør isteden.

Så er det historien om Hi-Fi Guys. Den er slett ikke så tragisk som de foregående. Hi-Fi Guys var to studiomusikere, Grant Lincoln og Sam Thompson. Disse to er faktisk en liten suksesshistorie, men ikke som Hi-Fi Guys. Først ti-femten år senere deltok de begge på innspillinger med Waylon Jennings og George Jones, blant andre. Men tilbake i 1959 var de leverandører av tullesanger. De gjorde narr av Rock’n’Roll, og påstod at den type musikk rett og slett tok livet av moren deres. Ingen syntes det var særlig morsomt den gangen, og den er kanskje ikke særlig morsom den dag i dag …eller, jo, det er den faktisk. Jeg synes denne er på grensen til hysterisk morsom. (dere kan selv høre den på linken under artikkelen her)
tips1a

Men er det en låt som fliser alle andre låter her, ikke i kvalitet, men tekstmessig, definitivt, så må det være 10 år gamle Troy Hess som innstendig ber sin mor om å få på seg BH’en. «Please Don’t Go Topless Mother» er naturlig nok blitt en kult-slager på nettet, og definitivt den mest kjente låta fra denne samlingen. Den er kanskje kvalitetsmessig den dårligste, men det har ingen ting med saken å gjøre. Troy vil ha moren sin til å kle på seg, slutte med å dra mannfolk hjem, og begynne å gå i kirken. Det var Troys egen far som hadde komponert denne kalkunen. Han og Troys mor var svært aktive kirkegjengere, som hadde fått nok av nabokona som skjemte ut hele nabolaget med sitt utsvevende liv. På mange måter er altså dette bare en avansert form for nabokrangel. Troy selv spilte aldri inn flere sanger. Kanskje like greit. Hvordan det gikk med Troy er fortsatt et av de store mysteriene der ute.

Albumet avslutter med noe av det mest obskure jeg har hørt på vinyl noen sinne. Lum Hatcher spilte inn «Behind the Fear» i 1958, og gudene må vite hvorfor. Det er rykte som påstår at mannen spilte den inn som en overraskelse til datterens Halloween-fest, men det er sannsynligvis bare ville rykter. «Behind the Fear» er så skakk og merkelig at du garantert vil få rare blikk om du lister deg bort i et selskap og sørger for at denne blir spilt over anlegget. Jeg har dessverre ikke klart å spore opp noe om Hatcher, men antar han til slutt døde av sjokk, så redd som han virket å være.

Vel, det var et lite utsnitt av en av de fineste samleskivene jeg har i min samling. Jeg kan også varmt anbefale låter som «The Drunken Driver» med Granpaw Joe og «My Neighbor The Firefighter» med Paul Barton.

Dette er en hyllest til alle de som ikke ble stjerner, de som gikk på snørra, ble latterliggjort og til slutt, mange av dem, forsvant i tåkeheimen for godt. «God Less America» er lanternen som lyser opp deres minne.

Hør Too Many Pills:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør Down and Out:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør Rock’n’roll Killed My Mother:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør Behind The Fear:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør Death Row:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør Eight Weeks In A Barroom:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

godlessa

SHARE
Forrige artikkelSteve Earle – The Low Highway
Neste artikkelGreat Peacock – Great Peacock (EP)
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here