We’ve been through the thick, straightaways after.

Jeg ble født i 1984, og er jo nesten for en snørrunge å regne. De fleste som hadde fulgt Jay Farrar fra hans tid i Uncle Tupelo med Jeff Tweedy fikk mest sannsynlig sitt første møte med Son Volt gjennom deres første studioplate: «Trace», som kom ut i 1995. Jeg var elleve år i 1995, og hverken Jay Farrar eller Jeff Tweedy var på min musikalske-radar. Det tok noen år.

Jeg gikk første året på videregående i Arendal, og på en eller annen måte hadde jeg og broren min oppdaga Uncle Tupelo. Vi hørte «No Depression» og «Whiskey Bottle» om igjen og om igjen. Det var ikke innstallert noe internett på gården til faren vår på den tida, og det var ikke noe som het Spotify heller. På denne tida var det eneste som nytta, for oss i alle fall, å ta en tur på platebutikken og håpe at plata du var på leting etter sto i hylla, eller forbrede deg på et par uker med venting, mens folka på platebutikken bestilte den for deg. Jeg skal hoppe over alle detaljene om hvordan vi fant Son Volt, det var en liten reise i seg sjøl, men jeg kan raskt fortelle at veien gikk via en kjærlighet for Neil Young og Crazy Horse sitt rufsete gitarbrus, faren min sine countryplater, eldre venner med store platesamlinger og litt flaks.

Jeg hadde minst ei The Jayhawks plate i hylla, kanskje ei av Wilco og Whiskeytown, før jeg og broren min tok turen til Grimstad, med firehundre kroner mellom oss, på jakt etter Son Volt plater. Jeg kan jo nevne kjapt at vårt første møte med «alt-country» var The Jayhawks, eller kanskje Neil Young, men han har sluppet unna akkurat den merkelappen. Min bror og jeg visste at det ikke sto ei eneste Son Volt plate på noen av de to platebutikkene i Arendal. For vi var der nesten hver dag, og og visste akkurat hva som sto i hyllene der nede. Det var opp til Platebaren på torget i Grimstad å gi oss det vi ville ha. Vi kom inn døra og gikk i gang med å «flippe» cd-er. «Her er en!» sa broren min og dro opp «Wide Swing Tremolo», «og enda en!» – «Straightaways». Vi lette overalt etter «Trace», men den sto ikke i butikken. Karen bak disken ville gjerne bestille den til oss, men vi takka nei. Vi visste jo ikke en gang om platene var bra. Vi hadde som sagt hørt på Uncle Tupelo, og Wilco, men vi visste fint lite om hva som befant seg på disse platene.

Vi likte omslaga – de var kule. Omslaget til «Wide Swing Tremolo», spesielt, fikk meg til å tenke på R.E.M, som jeg alt hadde et godt forhold til. Pappa hadde kassettspiller i Peugeoten og vi måtte vente med å høre på cd-ene til vi kom hjem. Jeg husker et lengre stopp på Felleskjøpet. Dette ga oss tid til å bla i plateomslaga – se på bildene. Det første jeg tenker på når jeg tenker på Son Volt er å sitte i bilen til faren min med «Straightaways» og «Wide Swing Tremolo» – bildet på baksida av «Straightaways», bandet jeg ennå ikke hadde hørt. Jay med Martin-gitaren slengt over skuldra. En kar med fele – en på pedal-steel. Jeg visste ikke hvem Jim og Dave Boquist var på den tida, ikke Eric Heywood eller Mike Heidorn heller – ikke ennå.

Så den første Son Volt skiva jeg hørte var «Straightaways», ikke «Trace». Det tok faktisk ei god stund før jeg og Knut fikk tak i den plata. Det vi hadde var «Straightaways» – den plata jeg skal snakke om her, og «Wide Swing Tremolo». Vi sjekka hvilken som kom ut først, og logiske som vi var, begynte vi med den som kom ut først: «Straightaways». Plata åpner med et smell med rockelåta «Caryatid Easy», som følges opp med den perfekte poplåta «Back into Your world». «You should know what is real by now. Let the judges meet their makers», Synger Jay, – «Can’t slow down, burning that four-barrel speed. A battle cry to treat this absence.». «Picking Up The Singal» har et gitar-sound og en trommelyd som trekker helt tilbake til Uncle Tupelo sin «Graveyard Shift».

Når jeg hørte «Straightaways» trodde jeg først at jeg hadde med ei rockeplate å gjøre, men så kom den såre «Left A Slide» og den reinspikka countrylåta «Creosote», sistnevnte hadde passet perfekt inn på Son Volts helt ferske plate: «Honky Tonk». «Creosote» tok pusten fra meg – jeg har nok alltid vært mer glad i country enn rock, og derfor husker jeg bare at jeg satt og gliste fra øre til øre når jeg hørte «Creosote» for første gang. Skal jeg nevne ei favorittlåt av Jay så er dette den første låta jeg kommer på. Fela til Dave Boquist leker så utrolig fint med pedalsteelen til Eric Haywood og Jay synger så inderlig og sårt. For min del egen del blir det bare ikke bedre enn dette! Det er slentrende og utrolig fengende, men samtidig lyrisk vakkert. Jeg tenkte ikke dette på den tida, men jeg kan ikke tenke meg noen som har klart å blande country og rock på en bedre måte en Jay Farrar – Son Volts uttrykk har alltid vært moderne, men samtidig veldig tradisjonelt. Som Pearl Jam, eller kanskje heller R.E.M, møter Hank Williams, i mangel på en bedre sammenligning. Jay sine tekster i alle fall på «Straightaways» er unektelige mørke. Det er også en av de platene som har det perfekte platecoveret for musikken den inneholder. Grumsete grønnblå med to svarte striper. Ikke noe mer – bare disse fargene.

From Memphis to New Orleans
In and out of railroad dreams,
You’re out there
In scenes
Passing by.

Everyone faces what they deserve
Carousel to claim or curse, sticking around
At least
For the ride

– «Creosote».

«Cemetery Saviour» drar oss inn i rockelandskap igjen, mens «Last Minute Shakedown» toner det hele ned igjen med mer dyster country, og enda dystrere blir det på «Been Set Free», en moderne murder ballad. «My life’s been a burden, and I’m going home». Jay Farrar og Jeff Tweedy dykket inn i den store amerikanske sangboka med Uncle Tupelo sin «March 16–20, 1992», og «Been Set Free» kan, i alle fall innholdsmessig, minne om en slags forhistorie til «Lilli Schull» fra den plata. Men der «Lilli Schill» kan minne om Louvin Brothers minner «Been Set Free» mer om en folklåt fra Appalachia Fjellene. Resten av «Straightaways» holder seg også i dette folk-landskapet, med banjo og gitarspillet på «No More Parades» og i den dystre «Nebraska» aktige «Way Down Watson» som avslutter plata på en perfekt måte. Jeg har fått det for meg at låta handler om rivingen av et gammelt hotell i St. Louis: «Words to live by, just goes to show. Some day we all gotta go», synger Farrar og det dystre, og intense munnspillet fader ut noe som etter min mening er en av 90-tallets aller sterkeste plater.

Når plata kom ut i 1997 hevdet mange kritikere at Jay Farrar satt fast. «Straighaways» var i følge dem bare «Trace 2» – mer av det samme. Jeff Tweedy hadde gått videre og gjenoppfunnet seg sjøl med «Being There» etter den noe formelaktige, men trivelige «A.M.» og Jay hadde bare gjentatt seg sjøl. Jeg er sterk uenig i dette. For det første hørte jeg «Straightaways» først, så dette var mitt førsteintrykk, og for det andre er det faktisk en del frampek mot det Jay senere skulle gjøre på «Wide Swing Tremolo» og med sine soloprosjekter. Den mer «popa»/radiovennelige «Back into Your World» og «Caryatid Easy» hadde etter min mening passa dårlig inn på «Trace». Men jeg er jo på ingen måte døv, og jeg kan godt høre at det er låter på «Straightaways» som kan minne om, og som ikke minst hadde passa godt inn på «Trace», men hva så? Dette var en kilde Jay på langt nær hadde tømt, og jeg føler ikke at en låtskrivers jobb er å finne opp kruttet hver gang, men heller skrive gode låter – og det har Jay virkelig gjort her. Etter min mening står ikke «Straightaways» tilbake for «Trace», den er kanskje en del mørkere, og det kan gjøre den mer krevende. Men det er et mørke jeg elsker å synke inn i. Dette er ei plate jeg aldri blir ferdig med, og det var et like godt sted å begynne som noe annet.

1 COMMENT

  1. Hei

    Jeg har med stor interesse lest alle postene om Son Volt denne uken, veldig bra!
    Det er spesielt interessant med de små personlige historiene om hvordan du/dere oppdaget denne musikken.

    Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg, men kjenner meg sterkt igjen i hvordan du beskriver jakten på ny musikk, besøk i platebutikkene og venting på bestillinger. Selv om min jakt startet i en helt annen periode (slutten av 70 tallet) så er det mange gjenkjennelige trekk og det er god musikkjournalistikk. Det MÅ ikke være nyheter for å være interessant.

    Gleder meg til fortsettelsen for Dust of Daylight!

    – Hallgeir

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here