Frem til våren 1988 trodde jeg man bare kunne bli hodestups forelsket i søte pikebarn. I november 1987 ga Island Records ut en skive som skulle omdefinere hele mitt forhold til musikk og forelskelser.
Jeg levde lykkelig uvitende om denne utgivelsen helt til vårparten året etter. Da var jeg og en kompis innom Oslo, og handlet plater på Akers Mic. Fyren bak disken, ikke ukjente Rolf Recknagel (fra Matchstick Sun bl.a.) henvendte seg til min venn, som i motsetning til meg, så ut som en rocka musiker (noe han slett ikke var), og lurte på om han hadde hørt The Triffids siste utgivelse. Min makker sa at han hadde den hjemme, og la ut om hvor bra den var. Recknagel nikket anerkjennende, og lot seg imponere av min kamerats kunnskaper. Jeg for min del hadde aldri hørt om The Triffids, og selv om jeg ofte var hjemme hos min rocka våpenbror og hørte på platene hans nesten hver dag, hadde jeg aldri hørt en tone av The Triffids, og slett ikke sett at den var innlemmet i hans platesamling. Det viste seg i etterkant at han tok en spansk en og lånte all sin kunnskap om plata fra NME’s anmeldelse som han ved et lykketreff hadde lest noen måneder i forveien. Og han sa han hadde skiva bare for å imponere Recknagel, noe som tross alt virket.
For ikke å surre meg langt inn i historier om min følgesvenn og våre musikalske bravader på 80-tallet, så ble det altså slik at jeg spurte om jeg kunne få høre på plata med The Triffids den dagen på Aker Mic. Egentlig mest for å vise at jeg også brydde meg om Recknagels kloke tips. Han satt på første spor, og resten er historie, i alle fall for meg. Jeg har aldri forlatt denne skiva siden. Jeg bestemte meg for å kjøpe den to minutter inn i første låt. Det var forelskelse ved første gjennomhøring. Hadde ikke mer penger igjen, og måtte be om å få bytte inn skiva med The Cure som jeg allerede hadde handlet. Recknagel var grei, og The Triffids ble med meg hjem til Sandefjord. Og forelskelsen gikk etter et par år over i et varig, solid forhold. Jeg er like sikker i dag som den gang at Calenture er verdens beste plate sånn alt i alt. Det hjelper ikke å komme med The Beatles, Bob Dylan eller Son Volt for den saks skyld. Alle nevnte er store navn og har gitt ut ting jeg mener er av uvurderlig verdi. Men det er The Triffids som troner høyest hos meg.
Så hva er det med denne skiva som gjør at jeg etter 25 år fortsatt er like betatt? Å forklare musikk kan være like vanskelig som å forklare hvorfor sirkulære former gjør meg yr og glad. Eller prøve å beskrive hvorfor jeg blir lykkelig av å se en solnedgang. Det er noe udefinerbart, noe som er forbi forklaringens kunst. Men jeg er villig til å prøve.
For å finne ut hva som griper meg så voldsomt med denne skiva, må jeg igjen vende tilbake til den dagen i Oslo, når jeg hørte The Triffids for første gang. Der står jeg med hodetelefoner, venter på at Recknagel skal sette ned stiften på vinylen, og aner ikke hva jeg kommer til å få inn i øregangene. Men når tonene fra introen treffer meg, er det mitt første møte med widescreen, lenge før det var en betegnelse på en TV-skjerm. Lyden var stor, den fylte hele hodet, og det var skarpe klare gitarer, og en klang som var så stor at jeg nesten mistet pusten. Og vokalisten sang med en stemme som var øm og varm, men samtidig full av sorg, og jeg holdt nesten på å ta til tårene. The Triffids var ikke redde for å fylle på med vellyd. Strykere og tunge basstrommer, en nesten sakral koring og ikke minst en melodilinje, smittende som svineinfluensa, som satt som et skudd. Jeg hadde hørt «Bury Me Deep In Love» for første gang.
Jeg skulle gjerne ha gått gjennom plata låt for låt, men jeg vet jeg er litt ute av kontroll, og sannsynligvis risikerer resten av redaksjonens vrede, ved å gjøre det. For den plateanmeldelsen ville nok ha blitt så lang at de fleste leserne hadde gitt opp å lese etter de to tusen første ordene. Og det må for Guds skyld ikke skje. Jeg prøver jo her å promotere denne plata. Så jeg minner meg selv om at moderasjon er en dyd, og nøyer meg med å si noen ord om den låta som har grepet meg mest av alle sporene på dette episke albumet. Spor nummer fem på side to på LP-versjonen. (eller spor 10 på CD’en om du vil), «Jerdacutup Man», en sjøsyk shanty om en kjærlighetshungrig mann som ved et uhell blir erklært død, og ender sitt liv utstoppet på et museum.
I live under glass in the British museum
I am wrinkled and black, I am ten thousand years
I once lost in business, I once lost in love
I took a hard fall and I couldn’t get up
Denne fantastiske historien er et mesterverk fra første tone, den er en humoristisk, svulstig og mektig musikalsk reise inn I hjernen til frontfiguren Dave McComb. Jerdacuttup er for øvrig navnet på gården der Dave vokste opp. Jeg har aldri likt å pushe musikk på folk i tide og utide. Har allikevel gjort meg skyldig i en del ugjerninger som korstogfarer i musikkens tjeneste. Men denne låta er jeg stolt over å ha presset folk til å høre. Jeg har stått ved stereoannlegget på mange fester og ropt utover lokalet «Hør nå…Hør nå…» (hmmm, minner meg om noe). Og selv om jeg har fått mye pepper, har også folk kommet opp til meg og takket pent for at jeg gjorde dem oppmerksomme på både sangen og The Triffids. «Jerdacuttup Man» er en av rockehistoriens store øyeblikk, men dessverre aldri nevnt i samme åndedrag som «Strawberry Fields Forever», «Like a Rolling Stone» eller «Stairway to Heaven» for den saks skyld.
Det ble bare et studioalbum til fra mine australske venner. The Black Swan kom i 1989, og er i forhold til det meste, en killer av et album. I forhold til Calenture er den derimot den stygge venninna. Dave McComb ga ut et soloalbum og døde under tragiske omstendigheter etter komplikasjoner fra en bilulykke i 1999.
The Triffids ga i alt ut fem album, og alt er bra, mer enn bra. Born Sandy Devotional fra 1986 er den som kommer nærmest i forhold til Calenture. Start gjerne med den, og bygg deg opp mot mesterverket Calenture. Trenger du en definisjon på musikktypen bandet spiller, kan jeg oppsummere raskt at The Triffids spilte utenomjordisk pop og sakral rock. Ikke noe for dem som foretrekker minimalisme, men på ingen måte overdådig på en kvalmende og forloren måte. De klarte å kombinere det mektige med det luftige, det ukrenkelige med det potente, og blir for alltid stående som mitt nemesis. Takk, Rolf Recknagel, uten ditt tips hadde livet mitt manglet en viktig dimensjon.
Hør “Jerdacuttup Man”:
[media id=779 width=650 height=20]
Hør “Bury Me Deep In Love”:
[media id=780 width=650 height=20]