Tanker fra Hobbyrommet: Livets Glade Jenter og Sure Gubber

Jeg har tenkt mye på likestilling de siste dagene. Det har de i media også denne uken. Og på fredag, på selve kvinnedagen, toppet de, som seg hør og bør. Vi fikk assoiasjonsmusikk til alle saker.

Intervjuet de Bjørg Vik, da spilte de «I’m Every Woman» med Chaka Khan. Fikk de Unni Rustad i studio, på med Tracey Chapman. Sissel Rønbeck stikker en tur innom og får med seg Yoko Ono (og det fortjener hun). Annie Lennox, Janis Joplin, Kari Bremnes og Unni Wilhelmsen har alle satt sitt musikalske stempel på kvinnedagen. Og fint det, men en som ikke blir spilt et sekund, selv om hun er den viktigste norske kvinnelige artisten av dem alle, er Wenche Myhre. Neida, hun skal feies under teppe, for på kvinnedagen skal man bare spille engasjert kvinnemusikk, og glemmer at Wenche står bak bautasteiner som «Strikkende dame», «Livets Glade Jenter», «Mannfolk» og «Kåre, kom ut». Jeg sier ikke mer.

Mennene står i kø for å hylle alle de tøffe damene som stod på barrikadene og sang «Vi är många. Vi är hälften. Ja, hälften av alla som finns är kvinns.». Kåre Willoch forteller til Lindmo at han alltid vært en kvinnesaksmann, han påstår sågar at han av og til synger akkurat de overnevnte strofene i dusjen (for et herlig bilde). Hegnar kan ikke få nok av naturlige damer uten smink, beretter Trygve uten sjenanse i Lørdagsrevyen. Ja selv machomannen Steffen Tangstad, bokseren, la ut om sitt engasjement i Ukeslutt. – Jeg har fulgt 8. mars toget flere ganger, kunne han entusiastisk fortelle til en like ivrig reporter. Jeg tror Steffen blander kvinnedagen med NSB, men hvem vet? De spilte i alle fall Patti Smith med «Going Under» i det han gikk ut av studio. En fin gest til Steffen og alle hans damer.

Men kan vi stole på disse folka? De sinte gamle feminister som påstår at det er lang vei frem ennå, eller relativt konservative typer som i sin alderdom og begynnende demens plutselig omfavner kvinnebevegelsen? Jeg tror svaret må bli et stort og rungende

Kvinnedagen har tatt det meste av oppmerksomheten denne uka. Men det har jo skjedd andre ting også… eller, vent litt, har det egentlig det? Denne uka har vært så tom på et slikt besynderlig vis. De siste ukene har jeg som vanlig slått på TV’en rett etter at jeg har stått opp, sånn ved 11-12-tiden på formiddagen, og der har de vært, alle de vakre menneskene og de superivrige reporterne. De har vært der for meg i minst to måneder. Og sammen har vi vunnet enormt med medaljer. Gull er det som gjelder, og Norge er landet som leverer. Men denne uka, ingenting. De kan ikke bare trekke ut pluggen sånn helt plutselig. Jeg trenger nedtrapping! Denne uka har jeg sett på biljard og dart på Eurosport. Det var det eneste de hadde å tilby. Og det var en cold turkey ikke John Lennon hadde klart å skrive sang om en gang. Svarte granskauen som jeg savner Northug og Bjørgen. Det var som når de sluttet med Big Brother etter hundre dager. Jeg hadde verdens største blåmandag.

Utover i uka fikk jeg heldigvis med meg litt sladder om Tone Damli, og begynte å glede meg til starten på Paradise Hotel, fikk en lite teaser på årets sesong som starter til uka (fy faen så gøy det skal bli), og så dro jeg på en to dagers cruise med Kielferga, tok en par halvlitere og snakket likestilling med Jenny Jensen som var overfartens underholdning sammen med et backingband fra Bulgaria. Hun kommer snart med ny plate, lovet hun (hører du, Rune!) og avslørte at hun også skal gjestesynge på El Cueros neste skive (de liker jo å prøve ut ting som ikke fungerer). Så når jeg kom hjem, fin og brun på fredag, var det ikke Kvinnedagen som opptok meg mest. Men det har jeg vel sagt mitt om.

 

 

Nå er det søndag, og maset fra feministene har begynt å roe seg. Snart er alt ved det gamle, eller neida… ikke helt. Inga Marte Thorkildsen er akkurat nå på radioen og legger ut om hvor viktig det er å gi blaffen i ungene og satse på en ordentlig karriere. Hun ler pent til intervjueren og sier at det er viktig å huske at det ikke er like verdifullt å være hjemme som det er å jobbe. De bekymrer seg mer for økonomien og for å være utilstrekkelig på jobb, de stakkars kvinnene. De får ikke kompetansepåfyll, for slikt henger sammen med erfaring og tilstedeværelse på jobben. Hun sier hun er sjokkert over at så mange har blitt opprørt over henne denne uka. Hun er jo bare 100 % seg selv, forteller hun stolt.

Dæven som hun har forandret seg etter at hun gikk fra Sosialistisk Venstre til bare Venstre, Inga Marte. Men hun er fortsatt like fin på håret. Og hun har forstått dette med likestilling. Poenget er ikke å bli selvstendig kvinne. Poenget er å bli en dame som ligner på Trygve Hegnar, Kjell Inge Røkke og Rimi-Hagen. Du kan ikke uten videre si nei takk til makt og posisjon, sier Torkildsen, i det programlederen hinter om at de nærmer seg slutten på sendingen. Og Inga Marte ønsker seg Wenche Myhre og «Jeg vet hva jeg vil» som en avslutning. Et godt valg, og det ønsker jeg deg også, Inga. Programlederen sier takk for i dag og spiller Britney Spears med «Baby One more Time»…Inga da, de spiller ikke Wenche Myhre i anledning kvinnedagen. Det vet da alle.

SHARE
Forrige artikkelHør på den teksten her da!
Neste artikkelCaleb Caudle – Tobacco Town (2012)
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here