Tanker fra Hobbyrommet – Honky Tone og Sterk Volt

Denne uka… en ren og skjær berg og dalbane. Fantastiske oppturer, voldsomme fall, og så, opp igjen. Det er slike uker som virkelig gir meg en følelse av å leve. Det startet selvfølgelig på mandag. Noen venner, ja, eller venner og venner, noen der ute på Facebook, en jeg gikk på skole sammen med, sånn rundt 1980, gjorde meg oppmerksom på at Tone Damli (hvor er det blitt av Aaberge?) nå er offisielt singel.

Og så fortalte omtrent femten til, i løpet av noen minutter, nøyaktig det samme. Jeg trykte liker som seg hør og bør, slang på et par kommentarer, riktig så festlige sådanne, som igjen genererte masse nye liker. Altså en helt vanlig mandag på Facebook. Men så ut av det blå, fikk jeg en mail fra en advokat. Han påpekte at jeg slettes ikke kunne skrive at Tone ikke var noe flink til å synge. Det var bare ondsinnede rykter, skrev han, og jeg ble bedt om å fjerne kommentaren øyeblikkelig. Han ga meg fem minutter. Og det var klart jeg burde gjort det, men i ren panikk, man blir redd når advokatene tar kontakt, så fant jeg ikke kommentaren min. Husket ikke hvor jeg hadde kommet med mine lite gjennomtenkte påstander, og slettet i stedet et par sleivspark om at hun bruker for mye mascara, og at auto-tone var mellomnavnet hennes. Heldigvis ble advokaten noen timer senere opptatt av en fyr han kalte stakkarslig, og jeg var ute av bildet. Takk og pris.

Men for sikkerhets skyld:

Kjære alle sammen. Tone Damli (AKA formerly known as also Aaberge) kan synge. Og påstå noe annet ville være galskap. Hun kom jo på tredje plass I Idol, gjorde hun ikke? Og Tone kan danse. Selvfølgelig kan hun det. Hun frontet jo programposten «Skal vi danse» gjennom flere år. Ja, kanskje jeg tar i, men det virket i alle fall som en evighet. Og Tone, hun kan stupe. Ja, har noen påstått noe annet, så saksøk dem. Jeg har lest opp til flere som twitrer om at hun er klar for neste sesong av «Hver gang vi stuper». Og jenta stuper jo allerede nå inn i de fleste hjerter som den hyggeligste idoldommeren siden Kurt Nilsen smeltet oss alle da han dømte den første idol-sesongen tilbake i 2003 (eller var det Titten Tei Karlsen?). Uansett, Tone Damli er som  et stykke ekte norsk melkesjokolade, søt, god og brun.

Sånn, det får vel holde, for det har ikke bare handlet om Tones brudd denne uka, det har jo handlet om Aksel også. Eller har det egentlig det? Mannen har jo vært fraværende som en norsk Oscarvinner de siste dagene. Og jeg håper ingen fikk med seg at jeg la ut opp til flere meldinger på Facebook der jeg påstod at han ikke er så god til å spille som det Sandberg og Rønning påstod at han var i Max Manus. (Hallo, Espen og Joachim, det var vel en grunn til at han ikke fikk mer enn tre sekunder som undervannsdykker i Kon Tiki). Men nok om det, nok om Aksel, og nok om Norges største sjokkbrudd siden Lene Marlin gikk fra Pikkolo-Stian for over ti år siden (eller var det omvendt).

Det har skjedd andre ting også. David Bowie har gitt lyd fra seg. Ja da, han har faktisk det. Og jeg har hørt skiva, helt lovlig. Den var fin. Men det kommer nok ikke noen anmeldelse her på Dust of Daylight. For David Bowie spiller ikke Honky Tonk, han har knappest flørtet med Americana og Alt. Country, han er for kjent, og han heter ikke Son Volt som mellomnavn.

Den største hendelsen denne uka har nemlig for mange vært at Son Volt har gitt ut ny skive. Og mine kollegaer i DOD har gått fra konsepter, forstand og ute av sine gode skinn. På nettsiden har vi hatt gjennomgang av gamle skiver, soloplater, linker til videobonanza (hva pokker er en videobonanza?) og intervju med Jay Farrar sin oldemor, som for øvrig var en av verdens første store yodeling-stjerner for snart hundre år siden. Dust of Daylight har vært så rause at de har lagt alt annet til side for å feire denne skiva en uke til ende. Husk at denne siden er oppkalt etter en Son Volt-låt. Så det er ingen grunn til å klage. Flaks man ikke valgte å kalle siden for «Heroes», «Future Legend» eller «Where are we now?». Da kunne fort David Bowie fått urettmessig mye plass.

Jeg har lenge tenkt at jeg burde ha bidratt til denne fantastiske dugnadsånden som resten av folket på Dust of Daylight har lagt ned de siste dagene, og selv om jeg altså strengt tatt er for sent ute, Son Volt-uken er straks over (selv de beste må gi seg til slutt), så vil jeg veldig gjerne si at jeg også liker den nye Son Volt-plata. Jeg har hørt på flere av sangene opp til ganske mange ganger, og til og med lagt ut anbefalinger i beste sendetid. Men ærlig talt, kjære kolleger. En ting må dere være enig med meg i. Jay Farrar er ikke særlig fin på håret. Musikken er helt ok, og fyren har jo spilt i Uncle Tupelo, har vært med på å skape hele Americana-bevegelsen, og er nesten litt flinkere enn Jeff Tweedy til å spille gitar, men hvem i svarte granskauen er frisøren hans? Burde ikke noen bare legge seg flate og innrømme at selv Jay Farrar har sine svake sider? Jeg legger ved, sånn helt til slutt, noen bilder, som bekrefter ryktene om at Jay Farrar rett og slett er stygg på håret. Dette er ikke bare ondsinnede rykter. Jeg har håndfaste bevis.

Neste uke håper jeg blir en litt roligere affære, uten alt for mye Tone og litt mindre Honky Tonk. På den annen side, det kan hende det ikke er slutt ennå. En av verdens beste Honky Tonkere er ute med ny skive til uken. Og Wayne Hancock er penere på håret enn Jay Farrar. Fakta Faen!

SHARE
Forrige artikkelGamle venner spiller fine sanger om igjen
Neste artikkelCaitlin Rose – The Stand In
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here