Songs: Ohia – Magnolia Electric Co.

Jason ble født i Lorain, Ohio, og er en halvstudert røver fra Oberlin College i samme delstat. Han ble tidlig fanget av den musikalske verden, og var i tenårene bassist i forskjellige heavymetal-band i Cleveland-traktene, før han tidlig på 90-tallet bestemte seg for å bli soloartist og skrive sitt eget materiale. Han var produktiv som fy, turnerte heftig rundt om i Ohio, og solgte hjemmelagde album under forskjellige navn. Songs: Albian, Songs: Radix, og Songs: Unitas var de bandnavnene han først ble kjent under, før han endte opp med Songs: Ohia midt på 90-tallet.

Molina er noe vrien å plassere i bås, men skal man prøve seg på det så ville jeg sagt at dette er en fin blanding av lo-fi, alt. country og rock. Bandnavnet er et sammensatt ord basert på hjemstaten og det hawaiiske treet Ohi’a lehua, sånn bare for å få det ut av verden. Bandet har egentlig aldri vært et band, men en stamme av musikkvenner og ymse musikere som har rullert i en avansert form for turnusordning. Debuten kom med Songs: Ohia – s/t i 1997, et album som blant entusiaster, fusentaster og annet godtfolk går under navnet ”The Black Album”, noe som hentyder at tematikken ikke er av det lyckliga slaget. Og så er coveret kølsvart da.

I ’98 kom Impala, året etter Axxess & Ace og The Ghost, et album han kun solgte på konsertene sine. I 2000 slapp han først den fantastiske skiva The Lioness, nok et album som bare ble solgt på hans konserter, Protection Spells, og skiva mange har som favoritt, Ghost Tropic. I 2001 turnerte han heftig, slapp live-skiva Mi Sei Apparso Come Un Fantasma, mens han det påfølgende året kom med det vakre og dystre bluegrass-gospelalbumet Didn’t It Rain.

Min skive, Magnolia Electric Co. ble servert folket i det Herrens år 2003, og ble på mange måter et markant skille for Molina. Han hentet inn Steve Albini som produsent, låtene ble langt mer tilgjengelige for oss halvveis normale folk, og låtene ble spilt inn live i studio med fullt band. Skiva fikk umiddelbart merkelappen Heartland Rock, i og for seg en hederstittel med tanke på de artistene som ”går under” denne sjangeren. Vi snakker om folk som Bruce Springsteen, Tom Petty, John Mellencamp, Southside Johnny, Joe Ely og Steve Earle, alle artister Molina tåler sammenligning med. Samtidig er det tidvis et rått og gitarpreget album, noe Molina selv har forklart med at hans überfavorittband, Black Sabbath, hele tiden har ligget i bakhodet hans under innspillingen. Så, der fikk dere forklaringen på de seige låtene, det tunge trommeriet, og ikke minst gitarangrepene vi blir utsatt for. Hvis noen skulle finne på å tro at Molina kaster alle prinsipper og tidligere idèer over bord, så kan jeg berolige med at så ikke er tilfelle. Det er fortsatt plenty av tristesse og mørke undertoner her, noe annet ville jo vært galematias.

Bak trommesettet sitter Jeff Panall, bassisten heter Rob Sullivan, hans bror Dan står for en del av gitarlydene, sammen med Dan Macadam og selvsagt Jason Selv. Mike Brenner står for utsøkt lapsteel, mens ”Three Nickel” Jim Grabowski serverer tangentlyder. Til slutt bidrar Jennie Benford med koring og litt snaisent mandolinspill her og der. Jennie er for øvrig en anerkjent bluegrass-artist, kjent fra bandet Jim & Jenny and the Pinetops. Men nok om det, her kommer en omtale av låtene på det jeg mener er mannens mesterverk.jason molina 7

En klagende gitar, en nydelig melodilinje som forfølges av en stortromme og en hi-hat, og så: et fett og heftig riff kommer inn med full kraft samtidig som trommisen våkner skikkelig til liv. Er det rart man liker rock’n’roll? Den energien jeg får pumpet inn i skrotten av å høre starten på Farewell Transmission er helt drøy, og jeg føler at jeg glatt kunne ha klart å løpe en maraton på halvannen time med denne på øret.

The whole park is dark
 Every light on this side of the town
Suddenly it all went down
Now we’ll all be brothers of the fossil fire of the sun
Now we’ll all be sisters of the fossil blood of the moon

Hva er mer riktig enn at Molina begynner skiva med å beskrive et totalt fysisk mørke, sånn bare for å få oss i rette stemninga? Det mørke som beskrives er dystert og vakkert på samme tid, men er selvsagt ikke noe bra greie for oss mennesker. Kjipe arbeidsplasser langt faen nedi fjellet eller med heit damp rundt ørene, det antydes noe om et tuskete kjærlighetsforhold bak noens rygg, og virkeligheten og sannheten er noe ingen vet noe om. Dystert, og mindre dystert blir det ikke når han roper ut til sin mor at midnatt nærmer seg, med den døde månen i kjevene sine. Han er faktisk overbevist om at det er Den Store Stjerna som holder på å dø ut. Snakk om pessimist! Det allerede omtalte gitarangrepet på ørene våre er og forblir noe jeg ikke klarer å få ut av hodet, og er som sagt lyder som er balsam for denne skallen og dette hjertet. I tillegg til dette er avslutningen en av de ypperste som er servert på et album. Den dype bassen som ”korer” behagelig når Molina er på repeat, er musikkorgasme, rett og slett.

Long dark blues
Will-o’-the-wisp
The big star is falling
Through the static and distance
a farewell transmission
LISTEN!

Er du allerede euforisk av åpningssporet, så er det fare på ferde, for I’ve Been Riding With the Ghost tar i hvert fall meg enda et hakk videre. Og hva som kommer etter eufori har jeg ikke ord for, men jeg har vært der. Stemmen til Molina messer ut noen kraftsalver til smålekker gitarpljason_molina 4ukking og et orgel som så vidt touches, før verdens vakreste kvinnestemme kommer inn med et nydelig ”Wuuuu-huuu-huuu-hu-hu-huuu”. Når du sitter og tenker at ”Dæven dette var pent og pyntelig!”, så braker det løs med orkans styrke. Bass, gitar, orgel og trommer trykker til i samme tusendelssekund, og spiller du så høyt som du bør, så er det umulig å ikke gå bananas. Hvis ikke er du kjedeligere enn Vidar Theisen og Drillo til sammen. Hva handler så denne vakre låten som egentlig er dritheftig om? For meg er dette poesi om et av verdens eldste temaer; hvordan mangel på selvtillit og mistro fører til god, gammeldags svartsjuka. Dette eposet er i mitt hode selvbiografisk (snakker ikke om meg, men Molina!), og karen som beskrives er en typisk ”worst case scenario”-dude. Han kommer hjem etter å ha vært på en slags reise for å bli en bedre mann, men finner ut at kjerringa har fylt opp kåken med saker som hun umulig kan ha betalt for selv (hvordan har hun fått råd til det?), og beskylder henne for å ikke ha andre egenskaper enn å gråte og klage på alle hans feil. Og livet går i loop, ingen endring skjer, frustrasjonen bygger seg opp, og alt blir håpløst. Er ikke dette en låt for høsten, så vet ikke jeg.

See I ain’t getting better. I am only getting behind
I am standing on a crossroad trying to make up my mind
I’m trying to remember how it got so late
Why every night pain comes from a different place
Now something’s got to change

Men så, endelig, skal vi få pusten tilbake med Just Be Simple. En nydelig steelgitar og et deilig orgel spiller en vakker melodi, og selv om bandet kommer inn rock’n’roll-style, så er dette en mer neddempet og countryfisert utgave av bandet. Jennie Benford er Jason sin følgesvenn gjennom hele låten, og fy faen som den dama kan kore! Tematikken kan derimot få deg til å gå inn i en tung depresjon, skulle du ha anlegg for sånn. Her vrenger han sjela si, forteller hele verden at han er en tusker og løgner, men at han aldri har blitt avslørt. Sånn kan slite på den mentale helsa, hvis man bare har et snev av samvittighet, og det har Molina så mye av at det tyter ut av låten. Jeg skal ikke påberope meg å ha forstått hele tekstens innhold og mening, men jeg mer enn aner at hovedpersonen har gått bak ryggen på sin beste kompis og rappa dama. Om det har skjedd ”naturlig” gjennom et dødsfall, eller om det ligger noe mer bak skal være usagt, men den ødelegger uansett mannens følelsesliv, og er så lite behagelig at låten avslutter såpass dramatisk at det ikke er godt å si om dette går bra.

But I’m not looking for an easy way out
This whole life it’s been about
Try and try and try
And try and try and try
To be simple again

Almost Was Good Enough pøser på fra start med alt bandet har å by på. Tre gitarer, orgel, bass og trommer kjører på i mid-tempo, og Molina sin vibratostemme ligger usaklig vakkert på toppen av dette. Stemmen til Mjason molina 8olina er alt annet enn kraftig, men på skive, og ikke minst på konserter, så kommer alltid stemmen vanvittig godt fram, og ligger så klart og tydelig i lydbildet at jeg egentlig ikke har hørt andre som fikser dette ”bedre”. Orgelet ligger som et fin-fint bakteppe gjennom hele låten, og gitaristene kjører på med egne greier som til sammen skaper et tett og tøft driv gjennom hele låten. Igjen korer Jennie med englestemmen, og budskapet er heller ikke nå av det lystige slaget. Karen vår venter stort sett bare på neste årstid, for at smerten forbundet med nåtida skal forsvinne og erstattes med en ny. Samtidig er han på et slags skrudd vis såpass offensiv at han aner at de fleste andre òg sliter, men dette utlignes glatt med at han tar til takke med at ”nesten er godt nok”. Fin poesi får vi selvsagt servert i denne låten òg.

A tall shadow dressed how sectrets always dress
When they want everyone to know that they’re around
Leaning in whispering
”My friend over there don’t know what he’s talking about»

Hva gjør så Molina når han skal få et rotekte og troverdig countrysound? Jo, han leier inn en av de fineste countrystemmer i distriktet, Lawrence Peters. Lawrence hvem? Ikke vet jeg mer om karen enn at han synger på The Old Black Hen, men det er faen steike nok til å komme med så drastiske utbasuneringer. For en stemme, og for en låt! Dette er skikkelig fet country, med steelgitar, gitarplukking, ei søt lita fele i bakgrunnen, enda søtere Jennie på koring, og en så barsk coutrystemme at man kan få mindreverdighetskomplekser av mindre. At bandet behersker country like bra som de tyngre rockelåta tar jeg som et kvalitetsstempel av de sjeldne. Låten handler ikke om den dama som engang var, som country ofte gjør, eller om barske menn som gråter. Nei, når Molina går maks country så handler det om Djevelen, om å lage ”The Black Album”. Vi snakker om Djevelens Lullaby!

All of my pain found a partner in that room
and the devil’s tail swayed with the tune

Hva Molina gjør når hanjason molina 6 skriver en låt som bare må ha en kvinnestemme er nok innlysende nå. Han henter inn Scout Niblett, selvfølgelig. Scout hvem, tenker så du? Ikke vet jeg mer om dama enn at hun er engelsk, driver på i singer/songwriter-sjangeren, og har en helvetes vakker stemme. Peoria Lunch Box Blues er en sløy og suggerende sak som det rett og slett er vanskelig å ikke la seg rive med i. Mye på grunn av stemmen til dama, men minst like mye fordi bandet spiller så jævla dystert og magisk, alt krydret i form av et herlig orgel, heftig cymbalbruk, og de der deilige gitarene, da. Jeg innbiller meg at Scout er hentet inn fordi sogaen er fortalt av ei mor, ei mor som muligens ikke var så bevisst på alt hun gjorde og sa til sin sønn da han var liten, fordi voksne ofte glemmer at barna husker alt, ei mor som muligens ikke tok seg godt nok av sønnen da han ble plaget i oppveksten, ei mor som var fornøyd med at sønnen i det minste hadde en venn, og ei mor som betrakter de to vennene i voksen alder da de møtes, og som da endelig innser at ting ikke er så bra som hun har trodd. Og så blir det opp til oss å spekulere i hva som egentlig kommer til å skje.

Two old friends in the night
Who always knew they would if they could
Meet one last time in the old neighborhood
Hey, wait a minute, things ain’t looking that good
Its getting quiet and the light’s getting dim
This ain’t like no place I’ve ever been

Så er endelig Jason tilbake i John Henry Split My Heart, og nå buldrer bandet i gang i beste Uncle Tupelo-stil. Brutale gitarer og heftig tromming er introen, før et neddempet piano annonserer Jason, som igjen annonserer at han står på Highway 66, før bandet rett og slett raser i gang med mer buldring. Støygitarer, tungt komp, og en energisk vokalist forteller oss at her blir det ikke hvile. Tvert imot, ørekanalene teppebombes av riff, hylende vokal og alle cymbaler i verden. Det foregår rett og slett en indre krig i hovedpersonen, og årsaken er at John Henry splittet hjertet hans. Og krig er det vi får, en skikkelig heftig, tøff og brutal krig utført av instrumenter. Hør bare det drøye taktskiftet etter 4:45, og den påfølgende dystre koringen. Dette er pinadø Black Sabbath anno 1970!jason molina 1

Heldigvis roes det ned med sistesporet, Hold On Magnolia. Det roes såpass ned at han tilsynelatende er fornøyd med det han har utrettet på denne planeten. Han har i hvert fall gjort opp med folk, og han oppfordrer dama på det sterkeste om å holde ut. Det eneste lille skjæret i sjøen, for dèt er det selvsagt i en låt av Molina, er at han selv anser seg som ferdig med sitt virke, og tror at det er på tide å ta den store reisen. Melodien er igjen lett å plassere i countryland, ikke minst pga fela og steelgitaren, men i tillegg er det en twang i et par av gitarene som er grisecountry, takta er i godt, gammelt cowboyland, og viktigst av alt; jeg ser for meg at Jason har en hatt på seg når han synger:

Hold on Magnolia to that great highway moon
No one has to be that strong
But if you’re stubborn as me
I know what you’re trying to be

Så er ”jobben” gjort. Jeg har vært gjennom en aldri så liten reise med Jason Molina, en reise jeg har tatt utallige ganger tidligere. Det er alltid en vanvittig behagelig reise, til tross for alt mismotet og elendigheten jeg ser på veien. Mye takket være en Molina som synger så vakkert og tandert som få gjør etter ham, men selvfølgelig mest pga de vanvittig sterke låtene, og det avsindig solide bandet. De spiller som om de er tidenes rockeband i det ene øyeblikket, hardt og heftig, for så i neste øyeblikk ikle seg boots og hatt og kjøre på med country som er vakrere enn vakkert. Sånn blir det klassikermaterialet av i dette hodet, og et langt skriv som er ment som en oppfordring til alle musikkelskere om å sjekke albumet ut.

Posten er skrevet for omtrent ett år siden. (Red.anm)

Jason Molina rip

 

SHARE
Forrige artikkelTakk for all musikken, Molina
Neste artikkelErik Lukashaugen – Av en sliters memoarer
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY