Murphys lov – Ingenting er så lett som det ser ut til

Elliott Murphy er en av mine store helter. «Aquashow», hans debut fra 1973, er fortsatt en av mine mest spilte skiver. Nå er det altså 40 år siden han ble plateartist, og Murphy er blitt en relativt godt voksen mann. Og det er rart hvordan stemmen forandrer seg, eller, kanskje ikke rart, mer fascinerende. Murphy synger nå mye mer nedpå, og har fått en helt annen dybde i vokalen. De siste utgivelsene har hatt en klar utvikling mot en slags aldrende Murphy, også i det musikalske uttrykket. Derfor er det ganske overaskende hvor vital den nye skiva til Elliott har blitt.

«It Takes a Worried Man» beviser at man ikke behøver å være utbrent etter 40 år i bransjen. Murphy snerrer, leker seg, trykker til, og tilater seg å være gammel mann også, av og til. Det er en tyngde og pondus i denne utgivelsen som for Murphy til å fremstå som en mann som fortsatt brenner. Hanelliott 5101 starter opp som sliten gammel gubbe i «Worried Man Blues», for så å trykke til på «Angeline» og «Little Big Man». Begge to med tøffe rock-riff. Oppsummeringen av sin mentale tilstand i «Murphyland» kunne nesten like gjerne vært fra hans gylne periode fra 70-tallet, med unntak muligens av selve produksjonen. Elliott Murphy er en storyteller av rang, har også gitt ut noen romaner, og kan virkelig fortelle en historie på tre minutter, slik han gjør i «Murphyland».

En annen ting Murphy er formidabelt god på, er å formidle melankolske øyeblikk. «How’s the Family» fra hans debutskive er en av de vakreste og tristeste låter jeg har hørt. Og han kan fortsatt den kunsten. «I am Empty» er en låt der han tar det helt ned. Kassegitar og munnspill, med et lydbilde som høres ut som det er spilt inn i en trang kald kjeller. Så nesten to minutter ut i låta, åpner låta seg opp, kjelleren forsvinner og låta reiser seg nesten bokstavlig talt. En mektig låt, med neon virkemidler som virkelig løfter denne mot skyene.

Murphy takler veldig stødig kombinasjon mellom det melankolske og det såre uten at det blir balleløst. Denne skiva har som sagt et trykk som er veldig tilstedeværende. Murphy innrømmer at han er sliten, at han er trøtt, men å legge seg ned, aldri. I «Day of Night» kommer albumets danselåt. Det er bare å hoppe opp på bordet, og la musikken styre. Eventuelt sette seg i bilen, sørge for at du skal ut på en vei der det ikke er trafikk og politi, og trykke gasspedalen i bunn. En jævlig tøff låt, rett og slett. Minner meg litt om Mercury Motors, faktisk, men det kan være meg som er preget av å levd med musikken til Motors i noen uker nå. Barskt er uansett bare fornavnet på denne låta.Elliott 9

Murphy har alltid likt å leke seg med sjangere, og i «Little Bit More» kommer Bowie-klangen i stemmen hans igjen frem. Låta høres ut som en pastisj fra syttitallet og kunne fint passet inn på «Hunky Dory». Og selv om det er mye Bowie i stemmen, er også Murphy veldig lik seg selv her. En liten pop-perle.

Mot slutten av skiva blir Murphy igjen en litt sliten, gammel mann. Men med stil. «Eternal Highway» handler om livets slutt, og jeg kan fastslå at Murphy ikke lider av depresjon. Han møter livets slutt med et skjevt smil, synger en siste sang før natta senker seg, og tenker at dette har vært litt av en tur. En gretten gammel mann, det blir aldri Murphy!

Jeg synes vel sånn stilmessig at «Eternal Highway» burde ha avsluttet skiva, men Murphy slenger på en siste låt. «Even Steven». En pianolåt, der igjen Murphy opptrer som en historieforteller. Absolutt en låt som passer godt inn, men som sagt burde den ha kommet før den opplagte avslutningssporet «Eternal Highway».

Elliott Murphy, du skal ha så mye slags takk for at du fortsetter å gi ut plater. Noen gamle helter har falmet der ute, men Murphy fortsetter å skinne, og selv om han har gjort mye bra de siste årene, er «It Takes a Worried Man» et formidabelt nytt kapittel i katalogen til en mann som mange flere burde kjenne til.

Det ryktes om at han kanskje kommer til Norge til sommeren. Og stemmer det, gir jeg for min del jevnt faen i hvordan været blir i ferien. Sommeren er da uansett reddet.

Albumet kjøper du HER

Hør «Murphyland»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Day for Night»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Eternal Highway»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelEn langhåret jævel med store visjoner
Neste artikkelFrem Fra Glemselen: The Replacements –Let It Be (1984)
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here