Jay Farrar «Falling Cars and Junkyard Dogs: Portraits from a musical life».

Det å skrive sine memoarer kan oppfattes som et navlebeskuende prosjekt. Til dels kan det også oppfattes som noe eldre folk beskjeftiger seg med. Fordi om Jay Farrars  gamle bandkollega, Jeff Tweedy, har uttalt at Jay alltid har vært nettopp det: «an old man», så er ikke Jay så gammel – 46 år, ikke en gang halvveis til hundre. Jay Farrar slår meg heller ikke som den mest oppmerksomhetssjuke personen der ute og det bærer denne boka preg av.

«Falling Cars and Junkyard Dogs» er  fragmentert og ikke spesielt dyptpløyende eller utleverende. Farrar vrenger seg ikke, eller bretter ut hele privatlivet sitt, nei, dette er små glimt av Jay sin oppvekst og sitt musikalske liv, akkurat som undertittelen på boka lover. Det kryr av memoarer der ute skrevet av kjente og mindre kjente musikere og låtskrivere. Bob Dylan er kjent for sin «Chronicles» og i de siste åra har store navn som Keith Richards og Neil Young skrevet sine selvbiografier. Steve Earle jobber på to nye bøker, der i blant en selvbiografi – boka han sjøl har sagt at han aldri ville  skrive. Vi får vente og se.

Når jeg vokste opp var Johnny Cash min største helt, og det å oppdage hans selvbiografi «Cash» var stort. Jeg leste den boka om igjen og om igjen. Den var ærlig og veldig godt skrevet, men Johnny Cash skrev ikke for noen andre enn fansen sin, slik er det med memoarer, og det er det som kan være fint med dem: man kan komme litt under huden på en artist man liker. Jeg har aldri følt at jeg har kommet virkelig under huden på Jay Farrar, men nå, etter å ha lest «Falling Cars and Junkyard Dogs» har jeg et litt klarere bilde av den stillferdige mannen fra  Belleville, Illinois.

Jay Farrar har blitt beskyldt for å skrive kryptiske sangtekster, ofte i en stil som mange vil kalle stream of consciousness. Dette kan jeg si meg godt enig i. Ikke alle tekstene er like gode å få grep på – det er rom for tolkning og en slags motstand i språket. Men «Falling Cars and Junkyard Dogs» er på ingen måter ei vanskelig bok å lese, eller å få «grep på». Her er språket rett fram og enkelt. Man trenger ikke å hente fram synonymordboka, med andre ord – dette er en styrke. Jay fremstår som mer åpen enn noensinne. På scenen kan han virke sjenert og i intervjuer gir han aldri lange svar. En anmelder i No Depression Magazin på midten av 90-tallet sa at Jays talemåte kunne minne om Haiku. Men fordi om Farrar i mange år har fremstått som en mytisk figur, folkesky og introvert, så har jeg aldri tenkt på dette som et image. For min del har Jay Farrar virka genuin, mer opptatt av musikken enn rampelyset.

JayFarrar-farge

1957. Potosi, Missouri – Jays far er på perm fra Marinen, og møter sin fremtidige kone, en kommunist-sympatiserende lærerinne. Her begynner boka. Jay forteller at foreldrene hans aldri ble enige om politikk. Faren hans var en slags «Libertarian»: «Where the far right meets the left and the far left meets the right. It was a murky political landscape», skriver Jay. Mora til Jay, som var lærer lente, som sagt, mer mot en Marxistisk tankegang. Foreldrene til Jay kranglet ofte om politikk, og også om Den amerikanske borgerkrigen. Husk på at vi snakker om Missouri her, hvor det til og med før borgerkrigen var sterk politiske uenigheter om den amerikanske unionen og slaveri. Naboer kjempet mot naboer. I Farrar-hjemmet var det ektepar mot ektepar, «we nearly got divorced over it», skal Jays mor ha sagt, som i tillegg til å sympatisere med en Marxistisk tankegang, og å ta den amerikanske unionen i forsvar, var opptatt av yoga.  Jays far, en ihuga forsvarer av de konføderate statene, drev ikke med yoga. Men han hadde en slags hobby som innebar å sitte i en hagestol med et kavaleri-sverd, fra den spansk-amerikanske krigen, og slå etter muldvarper. «Since «stabbing the Mole» involved smoking tobacco and drinking coffee, my father would do it for hours on end». Jay forteller videre at det siste «slaget» i den amerikaske borgerkrigen var krangelen hans mor og far hadde om hva de skulle døpe sin fortsatt ufødte sønn. Sørstatene (Jays far) tapte og navnet ble hverken «Stonewall Farrar», «Jubal Farrar» eller «Jeb Farrar». Hvem vet hvordan musikkhistorien hadde sett ut hvis nordstatene hadde tapt dette slaget.

Jay forteller om nok et tidlig minne om sin far – tydeligvis en kunstner med motorsaga. En morgen gikk Jays far i gang med saga:  «he seemed agitated and somewhat possessed, so we kept our distance». Senere den dagen var mesterverket ferdig: trestokken Jays far hadde gått til angrep på hadde blitt forvandla til en statue av Farrars far ikledd en borgerkrigsuniform!

Det mørkeste stykket i boka er uten tvil «Across The Street», hvor Jay forteller om Daniel Ashbury – nabogutten på andre side av gata. Jay og Daniel pleide å vinke til hverandre fra vinduet. Men hjemme fikk Farrar aldri lov til å leke med Daniel. Jays foreldre begrunna det bare med: «It’s not safe». Jay og Daniel så hverandre på skolen, fordi om Daniel dukka opp sjeldnere og sjeldnere. «Before the school year was over, Daniel was dead», skriver Farrar. Før dødsfallet hadde Daniel dukka opp utenfor Farrars hus: «half naked and shivering with feces smeard in his eyes, his mouth and around his wrists». Nabogutten hadde spurt om å få mat og noe å drikke. Daniel hadde også fortalt andre nabogutter og lærere på skolen om at han ble låst inne i et bur hjemme og mishandla av sin stemor.

«It was difficult for the mind of a six-year old first grader to comprehend the cruelty and inhumanity that Daniel Asbury suffered. Now, thirty-six years later, it’s still starkly incomprehensible».

Farrar kommer seg ikke bort fra sin fars minne. «High school was the age when I began to realize that not everyone had a hillbilly father who harbored thirteen cars in various stages of assembly, five motorcycles, and one wooden self-depiction sculpture cut with a chainsaw». Pappa-Farrar var med andre ord en skrue, men en god skrue. Jay beskriver faren sin som en «beat», ikke en litterær beat som Kerouac eller William Burroughs, men mer som Neal Cassady, hvis Neal Cassady hadde vært en hillbilly var Ozark fjellene. I 1947, i en alder av 17, ble han innkalt i Marinen og ble sendt til New York City – «A few years after Woody Guthrie and a few years before Jack Kerouac.». Han var ikke interessert i poesi, men motorer. «All things mechanized captured his interest – cars, motorcycles, boats, tracktors – just about anything with an engine that would crank up and go.». Marinen ga Jays far en sjanse til å se verden – til og med Sørpolen.

JayFarrar_Live
Guns bad, guitars good!

Jays far røyker marijuana foran barna sine, men marijuanaen gjorde ifølge Jay faren hans veldig forsiktig – «Where are you going with that BB gun?». Men uansett hvor forsiktig han be lot han sønnene sine leke med en gammel 22-kaliber. Jay sier at hans egen fascinasjon for våpen døde etter han hadde et nestenuhell med det salonggeværet. Men det hele gikk greit fordi faren hans hadde lært Jay at løpet alltid skulle peke ned mens han bar børsa. Jay utsto uansett ikke tanken på at han kunne ha skutt en av sine venner når børsa gikk av med et uhell. Epifanien han fikk kan ifølge Jay oppsumeres slik: «Guns bad. Guitars good.»

En av eiendelene faren til Jay satte høyt var en beltespenne med inskripsjonen: «CSA» – «The Confederate States of America». Jay forteller at han så den samme beltespenna blant Steinbecks eiendeler mens han gikk rundt i John Steinbeck museumet i Salinas California, mange år senere.

Videre følger fortellinger om åssen faren til Jay møtte Hank Williams Sr. (noe som gir mening til linjene «Shaking the hand of the rambling man from Montgomery» fra «Hard is The Fall» fra Jays andre soloplate Terroir Blues) og et lite stykke om Jays første gitar, en Gibson SG Special fra tidlig 60-tallet. Det går slag i slag med velskrevne stykker om New Orleans, innspillingen av Trace i Northfield, Minnesota  – noe de fleste Son Volt fans har lest side opp og ned om allerede. Det er ikke så mye nytt i dette partiet, men det er fin lesning uansett.

Jay skriver videre om veien og livet som musiker på turné: Son Volt stopper innom Oxford, Mississippi i 1992. Før konserten starter kommer en mann opp på scenen. Han vil bare informere alle i publikum om at han – nemlig Barry Hannah har ankommet (!). Jay skriver om møter med ulike musikere – Taj Mahal, gutta i The Band, June Carter, Roger McGuinn, Alex Chilton og Willie Nelson, som ifølge Jay, hadde fortjent å gå i fred på den parkeringsplassen Jay passerte han på i Houston, Texas i 1997.

«I’ll think of you in Inchon«, synger Jay Farrar i «Dent County» også fra Terroir Blues, som var en veldig personlig plate for Jay. Nok en gang synger han om faren sin. Det kommer frem i boka at Jays far var stasjonert i Inchon, i Sør Korea. Det er her boka går dypest, i far-sønn forholdet. Det mange Uncle Tupelo fans kanskje går og håper på er at Jay Farrar skal belyse det mye myteomspunnede bruddet med Jeff Tweedy, men her har ikke Jay mye å si. Det lille han har å si stiller Tweedy i et relativt dårlig lys og Tweedy blir konsekvent omtalt kun som «the bass player».

«Falling Cars and Junkyard Dogs» er etter min mening en vellykket affære, men for all del, det er nok Jay Farrar fansen som kommer til å ha mest utbytte av å lese disse tekstene. Det er nok først og fremst disse menneskene Jay Farrar ønsker å nå også, og det gjør han. Jeg føler, som sagt, at jeg for første gang har kommet litt under huden på den mannen som jeg har hatt et intenst musikalsk forhold til i mange år. Alt i alt er dette en rørende samling med kortprosatekster, lett krydret med Jays tørre humor og poetiske språk. Med både den siste Son Volt plata Honky Tonk og «Falling Cars and Junkyard Dogs», nå ute i butikkhyllene, er dette virkelig ei god tid å være Jay Farrar-fan på.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here