Hvem faen er Elliott Murphy?

I 1973 var Dylan gammelt nytt. Musikkbransjen var på jakt etter nye folk som kunne fylle sandalene hans, og det var ikke rent få som fikk stemplet «Den nye Dylan», men altså, første gang den betegnelsen virkelig ble berømt var i 1973. Bruce Springsteen og gjengen kom med sin andre plate september det året, The Wild & The Innocent and The E. Street Shuffle, og musikkmagasinet Rolling Stone var over seg av begeistring. En ny helt var ankommet, og Dylan ble nevnt hyppig. Men det er ikke suksesshistorien Springsteen jeg har lyst til å fortelle om. Den har så mange fortalt før.

Det kom nemlig en skive til, omtrent samtidig med Springsteens nevnte. Elliott Murphys Aquashow. Og kritikerne, blant annet i Rolling Stone, klarte ikke å bestemme seg hvem av disse to som fortjente betegnelsen «Den nye Dylan» best. Så de slo til med å kåre begge. Platene ble anmeldt samtidig i en anmeldelse, av legendariske Paul Nelson, og overskriften var klar:


Springsteen ga ut Born to Run to år senere, beviste etter hvert at han ikke trengte å bli kalt noe annet enn The Boss, og Murphy var det ikke noen som husket lenger i 1975.

Trist, det der. For spør du meg, hadde jeg uten å vite historiens gang, også satset alle mine penger på Elliott Murphy i 1973, og ikke Bruce. For selv om Springsteen laget en god plate det året (faktisk to, når jeg tenker meg om), så synes jeg Aquashow er både hakke vasser og holder seg bedre.

Så hvorfor ble ikke Murphy en stor stjerne? Slike spørsmål vil alltid forfølge musikkbransjen. Det er klart det er mye tilfeldigheter som avgjør hvem som blir husket og hvem som blir glemt. Og så er det opp til oss som hører og skriver om musikk, og prøve å hente frem noen av dem som forsvant i tåka, frem fra glemselen.

Jeg oppdaget ikke selv Murphy i 1973, jeg er gammel og grå, men ikke så gammel. I 1973 hørte jeg på Sweet og Slade, og i beste fall på Bowie. Mitt første møte med Elliott kom først på begynnelsen av 80-tallet, når jeg rotet i en platesamling jeg strengt tatt ikke fikk lov å rote i, eid av min storebror. Han var en svoren Dylan-hater (av årsaker jeg til slutt forstod hadde med en dame å gjøre), og benyttet enhver anledning til å håne gamle Bob, og alle som ble sammenlignet med ham. Dylan var jo slett ikke i sin beste periode i begynnelsen av 70-tallet, og jeg vokste opp, helt sikker på at Dylan nærmest hadde rappa dama til brodern, og han var en møkkafyr som sang som en kråke (så kjøpte jeg Desire, og fant ut at noen hadde blanda korta). Brodern nektet meg stort sett adgang til himmelriket han hadde inne på sitt rom, for det var et himmelrike er inne, selv om han hatet Dylan. Han elsket nemlig Mott The Hooople, David Bowie, Led Zeppelin, Eric Clapton og Deep Purple (han hater for øvrig den dag i dag Bruce Springsteen, har aldri turt å spørre om årsaken).

Og som sagt, jeg snek meg oftere og oftere inn på rommet hans, samtidig med at han var mindre og mindre hjemme. Det svirret rykter på kjøkkenet om at han snart skulle flytte, og jeg drev med et opptaksprosjekt der inne på rommet hans i tilfelle alle skattene snart forsvant. Tok opp på kassett alle de beste skivene. Jeg var altså kommet langt ut i bokstaven M, min bror var nøye med sorteringen. Var akkurat ferdig med å ta opp en skive av Mungo Jerry, og så litt på skiva som lå etter. Coveret var ikke mye å skryte av, fyren stod med langt lyst hår og holdt noe greier jeg aldri helt har funnet ut hva er. Og jammen satt det ikke en fyr til der, ganske lik, under en paraply og så sur ut. Aquashow? Hva var det for en dustete tittel? Det tenkte jeg. Så hvorfor jeg i det hele tatt satt den på platespilleren, det har jeg ingen klar formening om. Den beste teorien jeg har kommet opp med, er at første låta het «Last of the Rock Stars». Det synes ofte gutter på 15-16 år er en ganske tøff tittel.


Jeg kan av en eller annen grunn fortsatt huske jeg satt den på, at stereoanlegget stod på riktig høyt (Jeg må ha vært alene hjemme), og at jeg ble helt overrumplet av det som kom. Helt ærlig, det blir jeg ennå. Jeg drev og spilte munnspill litt sånn for meg selv, på den tiden, og alt av munnspill var av interesse. Når så denne låta setter i gang med en kul munnspillintro fikk den øyeblikkelig min oppmerksomhet. Og takk for det. Siden den gangen, en høstdag i 1981, så har jeg jevnlig vendt tilbake til denne skiva. Jeg tok den altså opp på kassett, og to år etter, når min bror endelig flyttet til Bergen for å studere (gærningen!), så fikk jeg love til å plukke med meg noe skiver han ikke gadd å ta med seg inn i studentlivet. Til min store glede var Elliott Murphy blant dem han ikke ville ha. Jeg hadde fortsatt ikke klart å skaffe min egen utgave på vinyl. I platebutikken begynte de å se stygt på meg hver gang jeg maste om denne totalt ukjente fyren.

Så altså, i 1983, var jeg endelig den heldige eier av en av 70-tallets glemte skatter. Og skiva har jeg ennå. Den står ikke på M, slik man kan forvente. Den står som nummer 7 i rekken av de beste skivene jeg eier på vinyl. Har funnet ut at det er en like grei måte å sortere på i disse digitale tider.

Men altså, Elliott Murphy. Du verden for en mann, og du verden for en plate han debuterte med i 1973. Han er faktisk født i Rockville Centre i New York, det er schwing over et sånt fødested. Og han er en typisk New Yorker. Aquashow bærer tydelig preg av det. Og sammenligningen med Springsteen er det nok mest Nelson i Rolling Stone som er skyld i. De har ikke så mye felles. Ikke ligner han nevneverdig på Dylan heller. Stemmemessig har han noe av den samme klangen som Bowie, og lydbildet minner om Mott The Hoople, tekstmessig kretser han ofte rundt temaer som Lou Reed gjorde på samme tid. Men først og fremst er altså dette en skive som høres ut som, jepp, Elliott Murphy.

Jeg har nevnt åpningslåta, en knakende bra start, der han synger om The King of Rock som nå sitter omtåket i en purple haze og ikke forstår det skvett av hvilken betydning hans person har for kidsa. Husk dette er 1973, så Murphy var rimelig tidlig ute med sine observasjoner av hvordan artistlivet tok knekken på Elvis. Men for all del, ikke noen Nostradamus-pris til Murphy, men skarpt iakttatt, det var det.

Neste låt er albumets store ballade, lenge før man kalte slike låter for sånt. «How’s the Family» er en utrolig vakker låt. Murphy kommer selv fra en middelklasse-bakgrunn, og både her og i flere av de neste sangene på albumet, er tema spunnet rundt den store lykken i det hvite forstadslivet (de flyttet til New Jersey da Elliott var syv), og det kalde tomrommet det ofte er i en slik streben etter det gode liv. Tema er like aktuelt i dag. Og Murphy maler bilder med en detaljert pensel. Han fanger inn øyeblikkene og er spot on. Tekstene er i det hele tatt mye av grunnen til at jeg vender så ofte tilbake til dette glemte mesterverket.

Låtene handler om rotløs ungdom, desillusjonerte foreldre, jakten på kick og eksistensialismen som hele tide truer med å knekke alle med sin store mørke tyngde. Klassisk Rock’n Roll-temaer, med andre ord. Og få gjør dette så bra som Murphy. I «Hangin’ Out» summere han det opp:

Oh yeah, dette er en av flere store høydepunkt fra en svært kompetent plate. Det er I det hele tatt få feilskjær her. Egentlig bare ett, og det er slett ikke stort. Et stykke ut i plata vingler Murphy litt i sin halvsatiriske hyllest til Marilyn Monroe. «Marilyn» blir for tullete, rett og slett. Merkelig nok var det denne låta Nelson fra Rolling Stone likte aller best. Men han om det. Jeg tenker at dette er det eneste øyeblikket som bryter opp den røde tråden og den gjennomførte stilen. Derfor har jeg alltid hoppet fort over det som jeg oppfatter som en liten ripe i en ellers blankpolert plate.

Min favoritt, om jeg skulle klare å skille alle disse høydepunktene, tror jeg må bli «Hometown», en sår og litt desillusjonert låt om og ikke finne frem i jungelen der ute. Her er han svært lik Bowie bade I stemme og tekst:

Det store spørsmålet nå 40 år etter at denne skiva ble gitt ut, må være, hvorfor I all verden ble ikke denne utgivelsen starten på en stor karriere for Murphy? Med unntak av «Marilyn» leverer han en fantastisk skive, han fikk platekritikernes oppmerksom, som flere av dem kåret Aquashow til årets skive i 1973. Men platekjøperne ville altså ikke ha denne skiva. Den solgte i underkant av 30.000 på verdensbasis, og derfra gikk det nedover. I 1975 leverte han en ny knallplate, Lost Generation, og utover på 70-tallet gjorde han flere fine album, mens interessen sank til nye lavmål.

Murphy fikk fyken av plateselskapet i 1977, og har siden gitt ute en rekke plater på diverse obskure selskap. Kvaliteten han leverte på sine fire første utgivelser har han aldri helt kommet opp til senere, men fortsatt kan han levere fine øyeblikk. Notes from the Underground fra 2008 var en til tider stor opptur av en plate. Elliott Murphy emigrerte til slutt til Frankrike, og har de siste 15 årene bodd i Paris. Han har i alle år vært en nær venn av Bruce Springsteen, og hver gang Springsteen spiller der, er Murphy fast gjest på spillelista.  Og nå i mars kommer en ny skive med Murphy. Jeg har akkurat mottatt en kopi og gleder meg til å høre på den. Anmeldelsen av I Takes a Worried Man følger om noen dager.

Men skal du ha en plate litt for deg selv, en av de store skivene fra 70-tallet, spør du meg, er skiva Aquashow. Den burde du få hørt fort som fy, og så skryte uhemmet til venner at du har oppdaget en skjult skatt, slik jeg oppdaget den på rommet til brodern i 1981.

Jeg har for øvrig nå spurt min storebror om hvorfor han en gang i tiden kjøpte LP’en til Elliot Murphy, og hvor han fikk tak i den. Svaret er vel nesten opplagt, med tanke på hvilken plass den fikk i rockehistorien sånn i ettertid. Og mysteriet om hvordan plata havnet hjemme hos oss er like stort. Broren min svarte enkelt og greit: Elliott Murphy? Hvem faen er det?

Trykk på ansiktet til Elliott Murphy om du vil ha mer info

Hør «Last Of The Rock Stars»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «»Hometown»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «How’s The Family»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

 

SHARE
Forrige artikkelRoky Erickson og Elvis Costello til Norge
Neste artikkelJason Isbell med nytt soloalbum
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

4 COMMENTS

  1. Hei Odd

    Takk for hyggelig kommentar. Det var ikke mange som kjøpte «Aquashow» i 1973, og enda færre i Norge. Kanskje var det bare deg og broren min? Fantastisk skive, absolutt.
    Når det gjelder Springsteen, ga han ut «Greetings from Asbury Park, N.J.» helt i begynnelsen av 1973, og «The Wild, The innocent…» kom i september, samtidig med «Aquashow» så jeg er ganske sikker på at det var den andre skiva til Springsteen.

  2. Aquashow er en plate jeg tar frem ofte.
    I 1973 leste jeg en anmeldelse i New Music Express, der de tok for seg to debutanter. Bruce Springsteen og
    Elliott Murphy (du skrev at det var Springsteens andre plate. Så vidt jeg kan huske var det hans første.)
    Begge fikk gode anmeldelser, men det var Elliott som ble spådd størst framtid. Bestilte med en gang begge to fra England og de neste månedene var de mine mest spilte plater.
    Enig med deg, Aquashow er en meget bra plate som har holdt seg godt disse 40 åra etter at den kom ut.

LEAVE A REPLY