Hakan Markussen – The Track

Det er for en gangs skyld vanskelig å beskrive følelsen jeg satt med etter å ha hørt The Track første gang. Jeg hadde egentlig mest lyst til å begynne å grine. Av udelt glede. Glede over at Hakan hadde fått det til. Laget en ufattelig nydelig plate, spekket av fantastiske låter og tekster som gir deg gåsehud over hele kroppen. Komplett med Rune Bergs skreddersydde produksjon, så har dette blitt akkurat det jeg hadde håpet.

Jeg har levd med låten «Where I Usually Go» siden jeg fikk EPen i hende for nesten 10 år siden. Den har vært en del av så godt som alle samlinger jeg har laget til fester og bilturer alle disse årene. Og den får også æren av å åpne plata. Men enn hvor sterk «Where I Usually Go» er, så er faktisk Hakans egne låter enda sterkere. Enda bedre. Det handler kanskje om at de er enda mer personlige. Og det er mye av grunnen til at jeg ble så glad, for etter å ha levd med frustrasjonen over at verden ikke forstår hva den har gått glipp av første gang «Where I Usually Go» kom ut, så får verden nå en ny sjanse til å si «Beklager, jeg tok feil. Jeg skal gjøre det godt igjen». Og det unner jeg virkelig Hakan Markussen, etter å ha vært en fast bidragsyter i øret mitt i alle disse årene.

Inspirasjonen fra Bob Dylan er temmelig tydelig, både i vokal presentasjon og tekstmessig. Jeg hadde ikke planer om å si det – men jeg våger påstanden om at Hakan Markussen her har laget sin egen Dylanplate anno Highway 61/Blonde on Blonde.

Det har tatt Hakan ti år å få disse låtene til et sted hvor han var komfortabel med å spille dem inn. Han og Rune Berg har brukt veldig mye tid i studio for å få alt dit hvor Hakan tydelig har visjonert platen. Og i følge dem selv og ørene mine så har de klart det.

Låtene er så tidløse og høres ut som om jeg alltid har hatt dem i øret mitt som en behagelig følgesvenn jeg aldri går lei. Produksjonen er tight og fin, og Rune Berg har rett og slett evnen til å gjøre alt han tar i til gull. Han har hatt en finger med i spillet på så mange av mine favorittplater de siste årene, og har uten tvil utviklet seg til å bli en av landets aller beste produsenter. At han er en av landets beste gitarister er heller ingen ulempe, siden han bidrar sterkt på hele The Track.

Åpningslåten er nevnte «Where I Usually Go», som har fått en oppussing siden den kom ut i sin første versjon i 2004. Den har fått behørig omtale her på bloggen, så den skal vi ikke bruke så mye mer tid på enn så at den fortsatt sitter som en kule – og fortjener verdenshit-status.

Andre låt «The One I Love» starter med et Dylansk munnspill, før Hakan deklamerer en nydelig kjærlighetssang – akkompagnert av en akustisk gitar. Dette er helt og holdent Hakan sitt show, og resultatet er en av de aller fineste sangene på platen.

If I was a popstar, singing my own songs
I would write a song about….,
who you really are.
You’re the only one I love.
You’re the only one I’ve ever loved 

Neste låt starter med et umiskjennelig Rune Bergsk gitarriff. Her er det Dylan, Beatles, Tom Petty og Jeff Lynne i et herlig samspill – og «Start Again» blir en perfekt poplåt som sitter rett i øret.

Hakan legger lista et hakk opp på «Riding The Dark Night», der riff og rytme gir meg lyst til å sette meg godt til rette bak rattet i en svær amerikaner og bare legge i vei i retning solnedgangen. Teksten er bunnsolid og Hakan synger som en konge, men det som virkelig løfter denne låten er strukturen og produksjonen.

«Guys Like You And Me» er … en gåsehudlåt av dimensjoner. Enkel. Rett frem. Og så utrolig stor. Asbjørn Ribe legger et perfekt orgel, og teksten til Hakan er så personlig, direkte og intens at det er umulig å ikke bli berørt. Platens beste spor, i mine ører.

Enda en låt med umiddelbart hitpotensiale kommer smygende i «Susanna». Dette høres ut som noe Dylan kunne laget en gang mellom 1965 og 1976. Og igjen ligger orgelet til Ribe der som en Booker T. i sine mest inspirerte øyeblikk.

Vi er tilbake i et akustisk landskap i «Returning», der Hakan, kassegitaren og tangentene til Asbjørn Ribe skaper en unik stemning i en låt om refleksjon over livet som er og livet som har vært.

I’m returning, to someone I left behind.
Now she’s standing right in front of me,
she’s looking straight into my eyes.

«Lost Years» er nok et sted hvor Hakan viser hvor utrolig dyktig han er som låtskriver. Teksten er rett-i-hjertet, og du kan høre hvordan Hakan henger på hvert ord for å være sikker på at lytteren virkelig får dette med seg. Intensiteten i munnspillet som avslutter låten bare understreker tekstens budskap.

Det eneste ankepunktet jeg har mot denne platen er at den rett og slett er alt for kort. Tittelsporet «The Track» er låt nr. 9, og det hele er over så alt for fort. Jeg kunne uten problem sittet og hørt nye låter fra denne plata hele dagen. Repeat blir redningen, og Hakan gjør kanskje noe smart i å bruke det gamle «Gå hjem fra festen mens det fortsatt er gøy, slik at man husker det som den beste festen man har vært på» – trikset.

«The Track» er en monumental låt, som starter pent og forsiktig – men som bare vokser og vokser med et piano og en gitar som løfter det hele inn mot et munnspill som tar låten til et enormt klimaks. Fantastisk laget, fantastisk låt og så elegant arrangert, og platens nest beste spor.

Jeg vet ikke om det har kommet klart nok frem, men jeg har blitt utrolig glad i denne platen. Den er bunnsolid og jevn, fylt av kanonlåter som en hvilken som helst låtskriver ville vært stolt over å levere. Kombinasjonen av Hakans låter, Hakans stemme og musikerne Rune Berg, Asbjørn Ribe, Per Amund Solberg, Robert Post, Simen Mæhlum, P, Klaus Robert Blomvik og Marius Kristiansen fyller ut lydbildet på en utsøkt måte. Rune Bergs produksjon sitter perfekt i øret mitt, og han har en evne til  pushe for arrangementer og strukturer på låtene som i sin tur løfter låtene til dimensjoner ingen hadde forutsett når de ble unnfanget.

Gjør deg selv en tjeneste. Kjøp The Track. Sett den på, lytt til tekstene og kos deg slik vi gjorde med musikk i gamle dager. Du vil ikke angre.

Platen kjøper du blant annet på VINYL og CD. Release 15/3. Og torsdag 14/3 er det releaseparty på Last Train: Mer info på  Facebookeventen.

Lik Hakan på Facebook, eller besøk hakanmarkussen.com.

Hør «Start Again»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Se videoen «Where I Usually Go»:

 

SHARE
Forrige artikkelMercury Motors – Fra start til slutt
Neste artikkelMercury Motors – Et møte med gutta
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. Hey, Hakan er helt ukjent for meg med dette var fantastisk, låtene bare smyger seg rett inn under huden og blir der, knall anmeldese også.

    Siden deres kom jeg over pga av et tilfeldig søk på wiki i går, dæven døtte dette er bra saker, masse band og artister
    jeg ikke har hørt om, og jeg har hørt på musikk i 40 år;)

    Husker dere ei gruppe som het Contenders fra Bergen, ga ut 2 album, rock/country landskap, lurer på hvor de har tatt veien mon tro…

    Keep up the good work folkens, detta var moro…

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here