Frem Fra Glemselen: The Replacements –Let It Be (1984)

I oktober 1984 slapp The Mats sin tredje fullengder på salige Twin/Tone, og nok en gang ble albumet produsert av Fjellstad/Jesperson, selvsagt med en solid dose innblanding av Westerberg. Og for en avslutning på samarbeidet med gamle venner dette skulle bli.

Guttene hadde begynt å gå litt lei av å kun kjøre på med hardcore og punk, og ønsket å vise fram litt andre sider av seg selv. Etter å ha spydd ut det ene monsterriffet etter det andre i to-tre år, ville spesielt St. Paul vise at de behersket langt mer. Han ville utforske andre sjangere, arrangere låtene på helt andre måter, og ikke minst vise fram låtskriveren Westerberg.

The Replacements - Let it BeI utgangspunktet ønsket bandet Peter Buck som produsent, og REM-gitaristen ville selv produsere albumet. Da han stilte opp i studio hadde guttene selvfølgelig alt for lite materiale til å gå i gang med innspillinger, men Buck rakk å inspirere, gi råd, og ikke minst spille inn gitarsoloen på I Will Dare, som skulle bli første singel fra albumet, samt åpningssporet. Og for en solo det er..

Som alle album The Replacements har gitt ut, fikk også denne gode tilbakemeldinger fra journalister, men solgte ikke all verden. I ettertid har skiva vokst seg enorm, solgt brukbart, og ikke minst fått heltestatus blant musikkritikere. Allmusic serverer fem stjerner, noe også Rolling Stone gjorde i 2005, mens indieelskerne hos Pitchfork smeller til med 10.0/10.0. Den kanskje råeste skryten kommer allikevel fra den store Mats-diggeren Robert Christgau (The Village Voice), som allerede i 1984 smelte til med karakteren A+, fordi skiva sprengte karakterskalaen hans. Dette er hva han mente den gang:

Those still looking for the perfect garage may misconstrue this band’s belated access to melody as proof they’ve surrendered their principles. Me, I’m delighted they’ve matured beyond their strange discovery of country music. Bands like this don’t have roots, or principles either, they just have stuff they like. Which in this case includes androgyny (no antitrendie reaction here) and Kiss (forgotten protopunks). Things they don’t like include tonsillectomies and answering machines, both of which they make something of.

Som en avslutning på blodskrytet må jeg ta med at Colin Meloy (The Decemberists), for øvrig et fint orkester, bidro til den fin-fine serien 33 1/3 med skriverier om skiva. Denne boka ble utgitt i 2004, og var den sekstende boka i serien som i dag teller syttiseks. Har lest flere av disse, men uheldigvis ikke denne, men nå er den bestilt på Amazon.com.. At ”Let It Be” ble utgitt i denne serien før skriverier om utgivelser av artister som Led Zeppelin, Rolling Stones, AC/DC, Beach Boys, David Bowie, Bruce Springsteen, The Band, Ramones, Bob Dylan, The Byrds, Black Sabbath, Big Star og Tom Waits (!) sier vel det meste om skivas status..

Men nå skal det pinadø skrives noen ord om et mesterverk, og det skal ihvertfall ikke spares på skrytingen og konfekten..! I 1984 kom Lloyd Cole med mesterverket Rattlesnakes, Liverpoolbandet Echo And The Bunnymen ga ut Ocean Rain, R.E.M. slapp Reckoning, The Dream Syndicate leverte et av sine fineste øyeblikk med Medicine Show, The Pogues var på markedet med Red Roses For Me, The Gun Club kom med The Las Vegas Story, Lyres ga ut den jævlig oversette og tøffe On Fyre, Nick Cave overbeviste med From Her To Eternity, The Long Ryders fyrte av Native Sons, svenske The Nomads sparket ifra med Temptation Pays Double, blueshelten Stevie Ray Vaughan kom med Couldn’t Stand The Weather, og verden løp til platesjapper og hamstret Born In The U.S.A., sånn bare for å nevne litt av den musikken som ble gitt ut i det suverene musikkåret 1984. Og hva skulle så poenget med denne oppramsingen være, spør du kanskje? Joda, det skal jeg forklare, og det skal forklares brått, kort og brutalt. The Mats ga ut et album som får alle disse fine bandene og artistene til å krympe seg, bøye seg i støvet, og beskjemmet innrømme at de ikke når St. Paul opp til anklene. Så forpult bra er Let It Be, og det sier jeg (vel, skriver, men jeg mumler litt for meg selv her jeg sitter..) i edru tilstand. Og hvor mange har skjønt det? Hvor mange har kjøpt skiva? Hvor mange er enige med meg? Garantert flere enn null og helt sikkert færre enn to, men det gjør ingen verdens ting..:-)

How young are you?
How old am I?
Let’s count the rings around my eyes

How smart are you?
How dumb am I?
Don’t count any of my advice

Så smart, så “to the bone”, og så poetisk åpner I Will Dare, denne kjærlighetsfortellingen som er ubeskrivelig. Tolkingen av teksten er grei, ordene er der, og det at jenta nok er i yngste laget går det fint an å sette ord på. Men; hvordan skal man forklare hvordan Westerberg kutter ut ord, gjør orddelinger som får deg til å stusse og meldingene til å bli tøffere enn toget? Vel, det må høres, føles og oppleves. Melodien er veldig typisk for epoken på mange måter, og kan minne om tidligere nevnte REM og Loyd Cole And The Commotions, men våre gutter gjør det så til de grader på Mats-måten, og særpreget som skal kjennetegne denne kvartetten de neste årene blir pumpet inn i oss fra første tone. Bob Stinson spiller riffet, licksa og melodilinja så vakkert at jeg tror punkeren i ham skjemmes, Tommy & Chris spiller et popkomp så pent og pyntelig at man må fram med q-tipsene for å tro det man hører, mens vår Helgen synger den vakre låten så frekt at den blir litt rølpete. For ei åpning!

 

Yeah, I know I look like hell
I smoke and I drink and I’m feeling swell
Yeah, I hear you think it’s weird
But I don’t give a single shit

Som dere skjønner av teksten så har Paul et behov for å lette hjertet; han har ikke blitt en pusekatt selv om han har forlatt punken. For det har han i stor grad gjort med denne utgivelsen. Favorite Thing er en straight rocker, veldig tett opp mot rockabilly, selv om han brøler og forvrenger så mye han makter med stemmen til tider. De som har giddet å lese i denne ”føljetongen” har fått med seg at spesielt Bob i utgangspunktet likte dårlig å spille pop, ballader og annen ”shait”, så Paul tok en sjanse med gutta når han kom med et sett melodibaserte låter, og tekster som handlet om annet enn rølping, puling og fyll. Selvsagt var den største gamblingen forbundet med fansens mottakelse, men at resten av bandet måtte bearbeides kan ikke stikkes under noe som helst. Jeg aner at Paul her synger om sine ambisjoner som musiker, forkledd i ei aldri så lita historie om ei snelle. Sånn tolker i hvert fall jeg meldingene om ”å tenke stort av og til”, og ”it’s a-hip, you know what I’m saying, and I hear it”. Men det er alltid en mulighet for at man tolker feil, og at meningen er en helt annen..

We’re Coming Out er det nærmeste vi kommer de foregående skivene, og er en kjappis med rølpete tilsnitt og ”enkel” tekst. Det er litt ustrukturert, det svinger i tempo, Bob går amok med seksstrengeren, og St. Paul kjører på med full vibrato på stemmen her og der. Tror dere sannelig ikke det dukker opp et fett pianoparti på tampen óg, og at låten fader ut på et vis som ville gitt samtlige hardrockband i verden spontanutløsning om de fikk til noe lignende selv. Og de som ikke hører at The Hold Steady er kopister 1:19 ut i låten, de vil ikke høre det. Uten at det dermed er sagt at det er noe galt i å være kopister..

Pitchfork presterer å kalle det neste sporet, Tommy Gets His Tonsils Out, en ”filler”, og fra det øyeblikket jeg leste det mistet nettstedet all relevans for min del. En fucking ”filler”! Her snakker vi om et riff så enkelt og praktfullt som et riff skal være, et bass-/trommespill helt der oppe, en allsangfaktor som sprenger alle skalaer, og rett og slett en låt som svinger som fy. Da kan jeg tåle en lettere humoristisk og pubertal tekst, glatt! Vi snakker om en viktig brikke i puslespillet, låten som MÅ være med osv.. For faen!

Here comes Dick, he’s wearing a skirt
Here comes Jane, y’know she’s sporting a chain
Same hair, revolution
Same build, evolution
Tomorrow who’s gonna fuss?

Og hva gjør så Westerberg? Jo, han serverer en låt så inni helvete skarp, far out og dyp, at de samme kritikerne som klager på ståkukene og fjortismeldingene ender opp med å klø hull i skallene sine. Androgynous er ei fortelling om et av rockehistoriens snodigste og mest bizarre par, Dick og Jane, som lever ut et seksuelt kaos, og som rett og slett er ei fortelling som selv Tom Waits ville gitt armen for å ha skrivi. Denne må høres folkens! Det melodiske består av jazztromming av Chris (!), et vakkert traktert piano (Paul selv), og en tander og praktfull koring av Chris. Aiaiai..

Black Diamond er sjettemann ut, og da skjønner alle at vi snakker om en KIZZ-cover. Nok en “filler” ifølge samme “ekspertene”, men som dere skjønner; de tar feil. Låten kommer akkurat når den skal, etter den forrige låten og før den neste låten. Basta! Gutta spiller tungt og tight, Paul sprekker på rett måte her og der, og de gjør det hele unna på 2:45, inklusiv en skranglete og “ukontrollert avslutning. Lekkert!

Men så, Meine Damen und Herren, så kommer skivas høydepunkt, bandets høydepunkt, og en av de beste låtene i min bok, uansett sjanger, uansett tid, uansett alt. Unsatisfied er et mesterverk, sånn bare for å ha konstatert det en gang for alle. Låten har sugd til seg alt som har vært bra i rocken på 50-, 60- og 70-tallet, og leverer premisset for alle rolige rockelåter som skal komme I ettertid. Sånn litt overdrevent sagt.. Bob kjører det hele igang med et vakkert fingerspill i et drøyt halvminutt, Chris og Tommy kommer småbuldrende inn i samme tusendels sekund, før sjefen sjøl etter femti sekunder kommer med den ubehagelige oppfordringen sin, oppfordringen som hele teksten spinner rundt, og som inneholder så mye. Han ber dama si om å se han inn i augo å si at hun er fornøyd. Fornøyd med ham, fornøyd med tilværelsen, fornøyd med det de har sammen, og egentlig rett og slett om livet har svart til forventningene. Rimelig drøy kost, med andre ord, og sunget med en pondus og en innlevelse som bare en handful har maktet i rockehistorien. Dæven steike, og alt som måtte følge..

 

Seen Your Video er en god gammel surfrock-låt, og sånn circa en instrumental. Men de rekker å gi en kilevink til kollegaer i musikkbransjen, gjennom ei messing om at de ikke vil vite av de kjipe rock’n’roll-videoene som begynte å komme for fullt på denne tiden. En skikkelig feelgoodlåt, med fin-fint gitarspill, og et lystent og lett komp.

Gary’s Got A Boner er kanskje den låten som har fått flest musikkforståsegpåere til å rynke på nesa av skiva. Og da er det bare en ting å si; hva faen!? Rock’n’roll handler i bunn og grunn om puling, noe jeg engang sa på en lærerfest full av lettere pripne lærerinner, og da ble det fart i diskusjonen. Halvgamle lærerinner har altså et større engasjement rundt temaet enn musikkjournalister, og det sier ikke lite om bransjen. Her snakker vi rett og slett om kjent “stoff”, akkompagnert av en straight rockemelodi, med en Bob som slipper til med en strøken solo..:-)

C’mon little kiddie, get your head on right
C’mon little kiddie, get your head on straight
You’re gonna get her down
You’re gonna finger to her
You’re gonna suck me down
You’re gonna see her out…

Så beviser gutta nok en gang hvor ektraordinære de er. Etter en “enkel” sak smeller de til med en knyttneve av en låt. Sixteen Blue er riktignok noe i nærheten av en ballade, men budskapet er beinhard realisme. Den vanskelige brytningstida mellom det å være en uansvarlig ungdom og det å bli en ansvarlig voksen, med alt som kan følge i det kjølvannet. I St. Pauls tilfelle snakker vi om  angst og trøbbel med å være åpen mot foreldre og venner, og det trøblete med å være en seksuell novise. Låten er en vakker powerpopballade, og burde være pensum for gitarister ved alle musikkonservatorier i verden. Bob viser her for en fantastisk gitarist han er, noe som toppes med en vanvittig bra solo. Og for en fet gitarlyd den mannen kan skru og tråkke seg fram til. Chris er stødigheten sjøl på trommene, og ungdommen vår gidder jeg ikke engang nevne. Han gjør jobben sin. Alltid! At Westy synger som Gud gjør bare denne perla til nok en av mine favoritter. Og for et vers dette er..

Brag about things you don’t understand
Girl and a woman, boy and a man
Everything’s sexually vague
Now you’re wondering to yourself
If you might be gay

Avslutningssporet, Answering Machine, er Solo-Paul. Han spiller Billy Bragg-aktig på el-gitaren sin, og klager sin nød over telefonsvarere. Hvordan kan man få sagt god natt til en svarer? Hvordan skal en mann få sagt fra til sin utkårede at hun er savnet, gjennom denne djevelskapen? Hva med å få utrykt savn? Og hvordan i helvete skal man forholde seg til denne “nyvinningen” når man vil si noe om at man er ensom? Ikke enkelt, og det budskapet får Westerberg ut, loud and clear, som det heter på nynorsk. Det hele fades ut med eksempler på håpløse telefonsvarermeldinger, ei dør som smeller igjen, og ei dame på stiletthæler som kommer gående over et betonggulv. Vi skal jo tross alt inn i arkivet å få med oss noen rariteter til den utvidede utgaven av skiva.

20th Century Boy er første låten ut av ekstramaterialet. Dette er velkjente lyder skrevet av Marc Bolan, og spilt inn i 1973 av T.Rex. Jeg digger mye av det Marc og gutta leverte, men det The Mats gjør overgår originalen. De tilfører mange doser baller, skeiv gitar, kul gitar, Westy-vræling og et skikkelig fett rock’n’roll-komp. En flott tilvekst til skiva.

Perfectly Lethal er en outtake og overskuddsmateriale fra innspilningene, og er rett og slett en killer, med übertøff koring av Chris. Låten er rimelig popete, og av en slik kvalitet at den glatt kunne inngått i den opprinnelige utgivelsen.

Folkrockbandet Grass Root star bak den neste låten, Temptation Eyes, og i utgangspunktet begynte vel The Mats å spille denne på konsertene sine fordi de var litt irritert på deler av fansen, som forventet punk og kun punk, støy og kun støy, og de ville vise andre sider av seg selv. Samtidig er dette en dødsfet låt, med ei glimrende gitarhyling, et seigt komp, og en engasjert og våken St. Paul. Skremmende nok liker jeg denne låten veldig godt..:-)

Så følger en demo av Answering Machine, spilt og sunget av Westy selv. Gitaren er småsur, stemmen forvrengt, og resultatet utmerket. Samtidig gir låten en solid pekepinn i forhold til hvor Westerberg tenker seg rent musikalsk etterhvert.

Heartbeat – It’s A Lovebeat er nok en låt som gutta begynte å spille live da de ville gjøre noe helt annet, og denne er jeg sikker på at de gjorde for å bryte opp konsertene rent musikalsk, samt sparke noen hardt og brutalt i pungene (rent metaforisk, da). Låten er en hit fra 1973, spilt inn av The DeFranco Family, og de var rett og slett et 100% poporkester, til og med av den lett glatte sorten. Sprø og herlig sak, og den passerer hos meg fordi The Mats gjør den om til en rølperocker. Det begynner skakt og skeivt, men går kjapt over til en gladpoplåt, og kan lett sammenlignes med det Ramones gjorde sammen med Phil Spector (“End Of The Century”), og det liker vi jo.

Herligheten avsluttes med en alternative versjon av Sixteen Blue, og denne varianten får meg av en eller annen grunn til å tenke på Badfinger. Grunnen er nok at Bob spiller som en 70-tallshelt på gitaren sin, og at det er noe 70s hardrockaktig over syngingen til St. Paul. En strøken utgave som jeg vel egentlig mener er hakket kvassere enn originalutgaven. Den varer nesten minuttet lenger, noe som bl.a. skyldes litt mer deilig gitartraktering av Bob, og at de drar ut refrenget litt lenger. Feedbacksoloen på tampen, som varer nesten ett minutt, er bare helt Nirvana, på alle måter.

Hva skal man så konkludere med, og hvilke honnørord skal man benytte som ikke er brukt? Det beste jeg kan si er at dette er ei av tidenes fineste skiver, og ikke bare ei av de fineste, men også ei av de tøffeste, ikke bare ei av de tøffeste, men ei av de mest komplette. Så det koker rett og slett ned til at dette er noe av det beste som er gjort av mennesker, uansett kunstform, og da ender det opp med hoppkarakterene..

20 – 20 – 20 – 20 – 20

Let it Be på Wimp og på Spotify (Expanded edition)

SHARE
Forrige artikkelMurphys lov – Ingenting er så lett som det ser ut til
Neste artikkel…mens vi venter på Marius Kristiansen
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

5 COMMENTS

    • Takk for det, kjære broder. Joda, du vet jo at The Replacements betyr rimelig mye her i kåken, og når Selveste Dust of Daylight ønsker disse skriveriene på sine flotte sider da er det bare å kjøre på. Og så er det jo herlig å høre at du endelig har gått fra å like disse heltene til å digge dem..

      • Din omtale kan trygt leses flere ganger. Mye info og alt det der. Utmerket arbeid
        .
        Jeg har jo digga St. Paul i akkurat 20 år disse dager (14 Songs startet det), så det er jo egentlig en fantastisk prestasjon at ikke The Mats har vært en like suveren og selvskreven favoritt. Men hva kan man si annet enn at det er bedre sent enn aldri. I dette tilfellet er det MYE bedre enn aldri.
        Har bare hørt på gutta sporadisk hjemme hos deg, og hist og her opp gjennom. Hvordan det har kunnet gå til er en om mulig en enda større gåte.

  1. Takk for det, Lars Erik. Og jeg er så enig som det er mulig å bli – når det kommer til bautaer og hvem som fortjener et større publikum.
    Forøvrig så er alle skivene fram til Let It Be omtalt (Sorry Ma, Hootenanny og Stink), og resten kommer..:-)

  2. Flott med et dypdykk ned i en av Replacements fantastiske skiver – ja, for hele katalogen står som en bauta i rockehistorien. Det er merkelig at Replacemets ikke nådde, eller for den saks skyld når, et større publikum. Supert skrevet!

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here