En langhåret jævel med store visjoner

Jeg ble klar over John Hartford gjennom Øystein Sunde. Sunde var lunsjgjest i NRK P-1, og fortalte om hvilke artister som hans musikk var inspirert av. Og han snakket lenge og engasjert om en fyr jeg aldri hadde hørt om. Jeg ble nysgjerrig på denne mannen og gjorde litt research.

Rask fant jeg ut at Hartford av mange er holdt for å være grunnleggeren av New Grass eller Progressiv Bluegrass, om du vil. En betegnelse som vokste seg frem på 70-tallet da mange blandet nye elementer inn i tradisjonelle Bluegrass. Hartford gjorde det sa
mme i 1971 som Dylan gjorde noen få år før. Han gikk elektrisk. Ikke så påfallende som Dylan, men like overraskende, for de som ikke fulgte helt med i tiden.

Albumet som skulle gjøre John Hartford til en legende er «Aereo-Plain» fra 1971. Hartford hadde allerede gjort syv innspillinger for RCA. I 1967 skrev og spilte han inn «Gentle on my mind», en låt som Glen Campbell spilte inn året etter, og som står igjen som en av de fineste countrylåter fra 60-tallet. Campbells versjon ble en stor hit, og Dean Martin fikk også stor suksess med låta. Hartford hadde plutselig masse penger på konto, ble med i backingbandet til Glen Campbell og var med på TV-show og ble spådd en stor karriere i Nashville. Lykken var gjort.

Men Hartford var slett ikke så lykkelig. Han sklei ikke helt inn i den glatte Nashville-gjengen, og følte seg mer og mer som en outsider. I 1970 gjorde han sin siste skive or RCA, byttet selskap til den gangen litt mer radikale Warner Bros, og fikk med i kontrakten at han stod fritt i forhold til musikkstil og innhold på de kommende platene. Han hyret inn navn som Vassar Clements, Tut Taylor og Norman Blake, og sammen spilte de inn nevnte en plate stappet med en frodig blanding av gammel og ny Bluegrass. Hartford hadde latt hår og skjegg gro, og på coveret var han avbildet med gamle flybriller, og så mer ut som han tilhørte hippie-leiren, noe som på mange måter stemte. Han skifte ut omgangskretsen. Borte var Chet Atkins og Glen Campbell, og inn fra siden kom folk som Gram Parsons, Kris Kristofferson og Gene Clark.

Det å vende ryggen til Nashville gjør man ikke ustraffet, og det gikk fort rykter om rusproblmer og mental kollaps. Sannheten var at John Hartford var mer på plass enn noen sinne. Den nye plata bestod av hele 15 låter (og en intro), det også rimelig uhørt på den tiden (standarden var ti, toppen tolv låter). Hartford gjorde som han ville, og «Aereo-Plain» ble et lite mesterverk. Og det er en mann som briljerer sammen med sine svært kompetente med-musikanter. Og stemmen til Hartford er et kapittel for seg selv. Både varm og tilstedeværende, bitende og sarkastisk, og har et spenn som svært få kan måle seg med.

Han starter og slutter det hele med samme låt i litt forskjellige versjoner, gospelhymnen «Turn Your Radio on». Og plata bobler over av kreative innspill og en spilleglede som er på kokepunktet. «Steamboat Whistle Blues» og «Holding» må Øystein Sunde ha spilt i stykker. Det er lett å høre hvor viktig Hartford må ha vært for Sundes musikalske utvikling. Og det er også lett å høre Hartfords egne inspirasjoner. Roger Miller ligger som en skygge over hele innspillingen, både musikalsk og ikke minst tekstmessig. Her er det mye av den samme humoren som preger Millers låter, men skarpere og med mer dybde. Jeg ville tro at mange satt eplepaien i halsen når Hartford dro i gang «Boogie», en slags skakk accapella, der han i nesten to minutter forteller, med glimt i øyet, hvor tøft det er med boogie. «Because of You» varer i et minutt, og er en skjev lien sang om å gjøre seg ferdig med det gamle livet og heller henge med uteliggerne. Et kostelig øyeblikk.

«Tear Down the Grand Ole Opry» er vel så tydelig som man kan være. Hartford har byttet side, blitt en av de lovløse, og tar et oppgjør med Nashville.

«Aereo-Plain» er en skive som viser frem en mann som tar tak i karrieren, og ikke går på kompromiss med egen utvikling. Og mange har i ettertid uttalt at uten denne skiva ville det fort tatt ganske mye lenger å vitalisere Bluegrass, som i begynnelsen av 70-åra så ut til bare å bli nok en sjanger Nashville-eliten spiste opp og spyttet ut. Altså helt til John Hartford gjorde noe med det.

Som det ofte er med album som bryter ny mark, så solgte plata svært dårlig når den kom ut. Lenge truet den med å forsvinne ut i glemselens mørke, men heldigvis tok noen ildsjeler den frem og fortalte omverdenen hvilke skattkiste den er. Jeg kan ikke få takket Øystein Sunde nok for at han tipset meg om denne mannen.

John Hartford gjorde en skive til for Warner Bros.«Morning Bugle» fra 1972, også den helt strålende.  Den solgte ikke i det hele tatt, Hartford ble løst fra kontrakten, og først fire år senere kom han ut med nytt stoff, denne gangen for det lille selskapet Flying Fish. Han fortsatte å spille inn en rekke album helt fem til sin død i 2001. Og det er mange store øyeblikk i hans katalog. Men skal du bli kjent med John Hartford, start med «Aereo-Plain». Her briljerer han fra start til slutt.

La meg få avslutte med noen uttalelser om «Aereo-Plain» fra både musikkmagasiner, anmeldere og ikke minst musikere:

«Aereo-Plain» has been called the «Revolver» of bluegrass.
David Fricke, Rolling Stone

It’s one of the few Perfect recordings of all time that I can genuinely recommend and say if you don’t like it, I’d be absolutely amazed.
John Young, Mojo

Without Aereo-Plain (and the Aereo-Plain band), there would be no newgrass music
– Sam Bush

Timeless – a word used cheaply by marketing hucksters, it was originally meant to signify music that retains relevance throughout the passage of the years. Brilliant – a word often used to signify pretentious mediocrity that is endemic in so much of modern culture. These words that flow so boringly from the TV heads and the entertainment media hellbent on self perpetuation still have a place and a meaning when used properly. Such is the case when discussing «Aereo-Plain»
– Gordon Gano, Violent Femmes

Maybe The God of bluegrass, some musicians refer to as «country being spanked and fed bacon» and then overtook the body of John Hartford, told him to re-represent a dying, traditional art dedicated to the appeasement of God.
Gillian Johnson, No Depression

John Hartford 5

Hør «Steam Powered Aero Plane»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Steamboat Whistle Blues»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Up On The Hill Where They Do The Boogie»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelDrive-By Truckers – Gangstabilly
Neste artikkelMurphys lov – Ingenting er så lett som det ser ut til
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here