En dame som forfører

Noen skiver er bare fine. Fine fra start til slutt. Ofte kan slike album fort bli brukt opp. En tommelfingerregel er at liker du hele plata etter første gjennomhøring er du lei etter fjerde. Så jeg ble litt skeptisk når jeg fem låter inn i Asheville-baserte Shannon Whitworths tredje soloalbum, sitter å nynner og vugger i takt med musikken. Så fint, så behagelig.

Shannon har noe av den samme kvaliteten i stemmen som Norah Jones har. Når hun synger så blir jeg fort berørt og stemmen virker nesten som nervemedisin. Og det er jo ikke noe galt i det. Grunnen til at slikt kan bli kjedelig er ofte at jeg er for rastløs av natur til å være neddopa på sånn type musikk over lengre tid.

Vel, nå har jeg hørt albumet «High Tide» for femte gang, og fortsatt er det fint, uten at Shannon er i nærheten av å kjede meg. Jeg begynner å mistenke at denne skiva har kvaliteter som ligger litt utenfor vanlig standard. Og det gleder meg, for når jeg gikk tilbake til Shannon Whitworth forrige album, og tok en rask runde med noen av låtene, kom jeg på at jeg ga opp Whitworth ganske tidlig den gang, nettopp på grunn av den store kosefaktoren. Men det finnes et annet alternativ også, av mye skumlere karakter, i alle fall for meg personlig, og det er at jeg har kommet i den alderen hvor kosemusikken er slik musikk jeg liker best, alltid. Men pøh, jeg gidder ikke å ta hensyn til slike paranoide visjoner. Så lenge jeg også blir glad hver gang The Residents gir ut nye gale, skrudde skiver, kan jeg umulig ha havnet i kosehimmelen ennå.

Ja, jeg liker altså Shannon Whitworth, og jeg er nesten litt forelsket i «High Tide». Og dama har gode venner. Her har hun flere av guttta I Chris Isaaks backing band, The Tedeschi-Trucks Band, med seg I studio. Nå har hun opp til flere ganger vært på turné med Chris Isaak, så det er vel egentlig bare naturlig at de stiller opp på den nye plata hennes. Og disse folka hjelper til å gjøre dette til et svært gjennomført stykke kvalitetsprodukt.

Jeg har lyst til å si noen ord om enkelte av låtene som treffer meg spesielt. Første låt som får meg på knærne er «Waiting». Den skyller mot meg som bølger mot en sandstrand en tidlig morgen, før alle de slitsomme badegjestene kommer og ødelegger stemningen. Det er meg, Shannon, havet og sommeren. Og låta varer bare i tre og et halvt minutt, men jeg er sikker på at jeg kunne satt denne på en times loop, for så å glemme det, og bare vært i denne stemningen lenge. Vakkert, veldig vakkert. Og behagelig som en sommerbris.

Hun glir ned i melankolien på «Don’t Lie» og her hører man at hun har hatt nærkontakt med Chris Isaak. Denne bærer stemplet hans. Fra gitaren, til teksten, til den nedtona melodilinja. Stemmen til Shannon er nedpå, med passe mye ekko. Jo, dette er virkelig i Isaak-land. Men siden Shannon er fullbefaren kvinne så blir det ikke bare en blek kopi av Isaak, men en slags feminin versjon av Chris. Og dette er en bra versjon, kan jeg love.

Jeg vet det er et svært nedslitt og oppbrukt utrykk, dette med sexy musikk, og jeg nærmer meg karakteristikken med stor forsiktighet. Men jeg finner ikke et bedre ord, for å beskrive «Henry». Shannon oser av sensualitet, og jeg ser klart for meg en video av denne låta, i svart/hvitt med en ultracool og sexy (der har du det igjen) Shannon Whitworth som forfører en eller annen heldiggris. Måten hun pauserer inn i hvert verspå,  og sånn passe femme fatale løfter refrenget, gjør dette til årets mest forførende lytteropplevelse så langt. Denne låta må jo bli en killer som soundtrack til en eller annen film.

Jeg har fått sommerplata mi allerede nå i mars. Denne skal være med på ferien, definitivt. Sammen med meg på verandaen, i sene kveldstimer, med rødvin, sommersigarettene mine (jeg er sesongrøyker, definitivt) og fri dagen etter. Og jeg har ingenting i mot å våkne opp til «High Tide» heller. Da er jeg garantert en god start på dagen.

Shannon Whitworth har vært dama mi i snart en uke nå. Og jeg tror jeg beholder henne lenge. For jeg blir heldigvis ikke lei denne gangen. Hun avslutter en gjennomført plate med en coverversjon av en av Dire Straits få undervurderte låter. Åpningssporet på «Brothers in Arms» er her blitt avslutningslåta. Shannon synger «So far away» med en pondus som gjør at dette blir hennes sang. Og det hjelper at jeg kan teksten allerede på første forsøk. Jeg synger med og vet at jeg ikke kan tenke en kjip tanke så lenge Shannon er nærværende. Hun har trollbundet meg, og jeg digger å være forhekset.

Dette er en fin plate. Fin til det meste. Fin på kjøkkenet når du lager mat, fin til lyse sommerkvelder, mørke høststormer, hytteturer, på øra mens du sitter på toget på vei til jobben, i bilen på vei til svigermor eller sånn som nå. I øra dine rett etter at du har lest denne anmeldelsen.

Kjøp skiva til Shannon her: http://shannonwhitworth.net/

Hør «Henry»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «So Far Away»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Waiting»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelSteve Earle til Norge i juni…
Neste artikkelMånedens album, februar 2013: Terry Allen – «Bottom Of The World»
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here