Det tok meg to år å oppdage Caitlin Roses fortreffelige debutplate Own Side Now – til tross for at alt og alle stadig snakket om stemmen hennes – og alle artister med litt vett i knotten lånte henne med seg til ymse duetter og alskens sprell.

Nå er hun klar med oppfølgeren The Stand-In, og har enkelt og greit laget en enda bedre plate enn hun gjorde med Own Side Now.

Omgitt av kjente samarbeidspartnere hun følte seg trygg på, og med et par låter skrevet sammen med The Jayhawks Gary Louris i ermet – så er dette en triumfferd fra start til mål.

Debuten Own Side Now var jo en temmelig akustisk og nedstrippet plate, det var mye 70-tall, visecountryfolkpop, nydelige harmonier og laid-back produksjon. På mange måter oppsummerte den for meg alt jeg hørte på radioen som alltid stod på hjemme hos oss på 70-tallet. Og gode barndomsminner skal man ikke undervurdere.

The Stand-In er ikke helt i samme musikalske spor, for å si det sånn. Caitlin Rose har tatt et lite steg videre – eller kanskje tilbake til røttene sine, når hun spilte i rockeband og på punk-steder rundt om i Nashville. Her mikser hun country, rock, folk, alt. country og old-time og  lager rett og slett en Americanaplata som er spekket med tøffe gitarer, herlige melodier, gode tekster og et trøkk og et driv som du ikke kan unngå å la deg rive med av.

Gitaren som røsker tak i deg fra første låt – den Pettyske “No One To Call” bærer med seg lovnader om et album helt utenom det vanlige. Så sniker Caitlin Rose seg inn og kanaliserer Patty Griffin, Linda Ronstad og Patsy Cline. Det er et umiskjennelig 70-talls preg her også, og vi får et av 70-tallets store kjennemerker; to-stemt gitarsolo.

Platen minner meg veldig mye om Andrew Combs, og det er jo ikke for ingenting at disse to artistene er høyt på listen til de som liker det mer alternative Nashville. Og når man til og med får en Pink Floyd feel uten at det blir cheesy,  spesielt av croonerlåten “Waitin'”, så viser det hvor god Caitlin er på å mikse sjangere uten å havne i en bås, men heller skape sitt eget inntrykk ut fra inspirasjon.

Det er så enormt mange detaljer og punkter å kjenne seg igjen i på denne platen, at det er rett ut sagt umulig å si at dette er Fleetwood Mac, dette er Patsy Cline, dette er Tom Petty. Det er rett og slett fordømt godt håndverk, der Caitlin Rose har mixet og matchet alt som er fint og laget en plate som svinger som bare ville helvete.

Favorittlåter er blant annet “No One To Call”, Rose/Louris låten “Only a Clown”, den nydelige Patsy Cline crooneren “Pink Champagne” – der Spencer Cullum virkelig briljerer på pedal steel og selvsagt den deilige balladen “Golden Boy”.

Nevnes må også “Silver Sings”. Den Jeff Lynnske ELO-gitaren i introen er bare starten, og ELO-soundet ligger så intenst over denne låten at jeg mistenkte Jeff Lynne for å ha hatt mer enn en finger med i spillet. (Noe han altså IKKE har hatt). Likevel; enten liker man Jeff Lynne – eller så gjør man det ikke. Jeg er av første kategori, så denne slukte jeg med hud og hår.

“Menagerie” er også en sak som snek seg inn i hodet mitt, med den fengende popmelodien og harmoniene. Caitlin Rose er tross alt datter av Liz Rose, som har skrevet låter for Taylor Swift siden Swift var 13 år. Så fengende melodier har nok vært en stor del av oppveksten i det huset. Når man tar med i regnestykket at faren Johnny Rose i årevis har jobbet med markedsføring i countrybransjen i Nashville så har Caitlin musikken i blodet og ryggmargen.

The Stand-In avsluttes med feit New Orleans jazz, og den utsøkte “Old Numbers”. En ode til alle som noen sinne har ringt i fylla…

“Don’t blame me
blame the memory of old numbers” 

Heng deg på og få det med deg før hun blir slukt av Nashville!

Platen kjøper du hos Caitlin Rose. Den vil nok også bli tilgjengelig i din lokale platesjappe, ATO Records kan distribusjon…

Forrige artikkelGamle venner spiller fine sanger om igjen
Neste artikkelSteve Earle til Norge i juni…
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

Leave a Reply to Fredagsvideo: Caitlin Rose – «Only A Clown» | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here