Townes van Zandt – Sunshine Boy: The Unheard Studio Sessions and Demos 1971 – 1972

Det å sette seg ned og skrive noe om Townes van Zandt er en skremmende tanke. Ikke fordi Townes var en uhyggelig og fryktet person, det var han jo strengt tatt ikke i det hele tatt, i hvert fall ikke i edru tilstand. Men fordi han har så mange dedikerte og opplyste fans verden over den dag i dag, hele seksten år etter han gikk bort, fans som hver sin måte elsker Townes van Zandt og hans musikk.

Hærskaren av fans bare fortsetter å vokse og stadig vekk oppdager nye unge sjeler den poesien og tryllekunstene av noen låter som Townes klarte å få festet til tape og riller i løpet av sin karriere. Det er skremmende å tro at noen er interessert i å lese akkurat det jeg skriver om Townes og musikken hans. Jeg vet jo langt i fra alt om denne høyt elskede og myteomspunnede låtskriveren fra Ft.Worth, Texas. Jeg vet egentlig ingenting, jeg bare elsker det musikken og tekstene hans har gjort for min musikalske bevissthet og for mitt eget indre velvære. Alle har vi hatt våre helt egne opplevelse med musikken til legender og avdøde artister. Tenk på hva artister som Elvis, Gram Parsons, Kurt Cobain og John Lennon har betydd for så mange mennesker etter sin død. Slik har det vært med Townes også, han rører kanskje enda dypere inn i sjelen til enkeltindividet enn noen av de andre jeg nevnte har klart. Derfor er det umulig å beskrive og formidle en omtale av Townes van Zandt sin Sunshine Boy: The Unheard Studio Sessions and Demos 1971 – 1972, som alle vil kunne nikke og si seg enig i at det virkelig er slik det føles.

Sunshine Boy: The Unheard Studio Sessions and Demos 1971 – 1972 er utgitt på Omnivore Recordings med tillatelse fra rettighetsinnehaverene, som jeg da antar er hans siste kone, Jeanene van Zandt og hans tre etterkommere. Hele historien om hvordan disse opptakene så dagslys igjen er ikke så mye omtalt, men en av de mest detaljerte artiklene på nett om dette finner man på dfw.com, et lokalt nettsted om kultur og underholdning i Dallas og Ft.Worth regionene.

Steve Shelley, Cowboy Jack Clement, Jeanene & Townes

Albumet er dobbelt og inneholder studioopptak på del 1 og demoer på del 2. Demoene på del 2 består i hovedsak bare av Townes og hans eminente akustiske gitarspilling (noen låter har en ekstra gitar eller et basskomp). Det låter veldig nært og fjernt på samme tid. Nært fordi Townes på mange måter var i sitt ess når det bare var han og gitaren tilstede. Alle som var så heldig å få sett mannen live på en av hans gode dager eller har hørt Live At The Old Quarter vil kunne skrive under på det.

Fjernt fordi det er annerledes enn slik vi kjenner låtene fra originalutgivelsene. Som om han synger til oss via et ormehull fra et parallellt univers, der han bare endrer litt på uttrykket og intensiteten slik at vi skal føle tilstedeværelsen hans enda hardere. Det er som om han vet hva vi trenger. For alle oss sulteforede og mykhudede Townesjunkier var dette akkurat det fixet som skulle til. Det varmer og svir akkurat på de rette stedene og vi kan fortsette å leve i visshet om at vi har fått et nytt alternativ til behandlingsmetode for alle verdens sorger og plager som måtte ri oss i framtiden,

Del 1 er altså studioopptakene og er kanskje de mest interessante sett med historiske øyne. Cowboy Jack Clement, som produserte Townes’ debutalbum, For The Sake Of The Song, i 1968 og flere av de andre albumene hans, har visstnok ikke vært i nærheten av disse opptakene. Clement er den som regnes som ansvarlig for alle bjeller og fløyter og strykere som originalalbumene sin produksjon til tider er full av. Allmusic.com skriver ganske det ganske så rett fram om produksjonen på For The Sake Of The Song:

«The album’s production and arrangements occasionally suggest that Jack Clement and Jim Malloy didn’t always know what to make of what he brought them.»

Det går ikke an å være uenig i det, men samtidig har disse mildt sagt uvanlige arrangementene, og til dels bomproduksjonen av van Zandts eldste innspillinger, vært med på å mystifisere mannen og skape en del av mytene rundt han. Personlig undret jeg lenge på hvorfor alle disse strykerne, fløyter og andre elementer var tilstede i lydbildet. Jeg gikk jo ut i fra at Townes hadde valgt det slik og at det var riktig med tanke på det publikum og platekjøpere som selskapet og produsenten så for seg. I senere tid har vi lært av historien at Townes var fornøyd med å ha gjort jobben sin i studio og kommet seg ut på veien for å spille igjen. Han så først og fremst på seg selv som låtskriver og artist, studioarbeid kom i aller siste rekke.

Det som skjedde i etterkant med produksjonen kan det virke som om Townes selv ikke har hatt særlig kontroll over. Allikevel har jeg aldri lest et eneste sted om en eneste person som kan sitere Townes på at han var misfornøyd med noe som helst på disse innspillingene.

På disse studioopptakene vi får presentert her er det stort sett en litt mer edgy og røff tone vi hører. Det er mer rootsy og tradisjonelt og stemmen til Townes gløder mer av entusiasme enn noen andre studioopptak. Å høre den naturlige jodlingen (jepp, du leste riktig) i «T for Texas» og den groovy og slentrende og ordentlige bluesversjonen av «Who Do You Love» er som å våkne på feil hotell, men med rett dame. Albumet fortsetter i samme leia med alle de gamle klassikerne. I praksis er samtlige av de renset for de litt snåle arrangementene som har skapt dette litt skjeve bilde av Townes som studioartist.

Det å høre «Pancho & Lefty», i en studioversjon fra Townes’ beste periode, uten strykere og alskens pålegg i lydbildet, gir låten et løft man ikke skulle tro var mulig, men det hele føles mye mer tidsriktig slik den er kledd opp nå. Høydepunktene står selvfølgelig i kø her og de fem siste låtene på studiodelen av albumet er virkelig strålende saker. Versjonen av «Mr. Mudd And Mr. Gold» har en timing som grenser til det umulige. «White Freightliner Blues» er en forrykende oppvisning i syttiårenes dominerende countryrock, samtidig som bluesgrooven fortsatt er dominerende og suggerende hele veien. «Lungs» er i denne versjonen om mulig blitt enda skumlere enn den noen gang har vært og med «Dead Flowers» gjør han låten til fullstendig til sin egen, jeg savner hverken Jagger eller Richards eller noen andre her.

Slik kan man fortsette med resten av låtene. Plukke ut elementer som skiller seg markert fra de til tider overproduserte originalutgivelsene og synliggjøre et helt annet organisk og til tider rufsete potensiale i låtmaterialet og framføringene til Townes. Denne første delen gir oss et unikt innsyn i fortiden, en ting er at vi reiser over førti år tilbake i tiden, en annen ting er at vi får vasket av det historiske sminkelaget og til syne kommer en annen side av Townes’ studioinnspillinger. Sunshine Boy: The Unheard Studio Sessions and Demos 1971 – 1972 er en amerikansk klassiker som ikke har sett dagens lys før nå i nyere tid og som vil fortsette å glede de mange Townes van Zandt fans som finnes der ute i lange tider framover. Liner notes til albumet er signert Colin Escott. Der skriver han et par linjer som dekker det meste, og som han også har blitt sitert på verden over den siste uken:

“The alternate versions are like seeing a friend in a new light. The new songs are simply good to have when it seemed as if the barrel was empty.”

I 1971-72 var Townes van Zandt god nok til å være en superstjerne, slik som Keith Richards, slik som Elvis eller slik Hank Williams en gang var, men jeg tror ikke han drømte om det noen gang. Jeg tror hans drømmer utelukkende handlet om å sette seg ned og skrive den beste låten verden noensinne hadde hørt. Townes jaktet total perfeksjon som låtskriver, samtidig levde han sitt eget personlige liv med fullt av demoner på hver skulder og et liv der han styrte unna alt som kunne kalles standardisert og strømlinjeformet. Han tok på seg en umulig oppgave, en oppgave ekstremt få har vært nærmere å løse enn det Townes var.

So close and yet so far away
And all the things I’d hoped to say
Will have to go unsaid today
Perhaps until tomorrow

Tower Song – 1971

Kjøp albumet som cd der god musikk selges eller direkte fra Omnivore Recordings, angreretten trenger du ikke tenke på…

 

SHARE
Forrige artikkelShonna Tucker & Eye Candy
Neste artikkelFrem Fra Glemselen: The Replacements – Stink (Expanded Edition)
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here