The Replacements – Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash (1981)

25.august 1981 slapp The Mats sitt første studioalbum, Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash, på den smått legendariske labelen Twin/Tone Records, som bl.a. har hatt Babes In Toyland, The Jayhawks og Soul Asylum i stallen sin. Twin/Tone ble grunnlagt av Peter Jesperson, som også var medprodusent på skiva, sammen med Steven Fjellstad og, selvsagt, Paul Westerberg selv. Skiva ble remastret og sluppet 22.april 2008 av viktige og brillefine Rhino, og inneholder ikke mindre enn 13 ekstraspor. I og med at originalutgivelsen bestod av 18 spor, så innebærer det at denne omtalen skal ta for seg hele 31 låter. Det fine, med tanke på “jobben” min, er at låtene til Paul på denne tiden sjelden varte mer enn et par minutter, og total spilletid er ikke mer enn drøye timen.

Det er originalbesetningen som leverer hele herligheten, noe som betyr at St. Paul synger og spiller gitar, Bob Stinson leverer mer gitar, og det dødsstødige kompet pumpes ut av bassen til Tommy Stinson og batteriet til Chris Mars. Skiva fikk brukbare kritikker da den kom, med merkelapper som «alternativ rock» og hardcore punk, og har i ettertid fått en bunnsolid status som ei av tidsepokens viktigste skiver. Pitchfork Media har klasket til med 9,4/10, Allmusic gir den 4,5 av 5 mulige stjerner (brukerne der gir den selvsagt full pott), mens Punknews.org rett og slett har gitt skiva maks score, fem av fem mulige stjerner. Men dette har ikke ført til at salgstallene vitner om en rettferdig verden, noe vi neppe noensinne vil få se innen musikkverden.

Stay right there, go no further
Don’t get a doctor, don’t get my mother
It’s too far to walk, gotta decide
Turn around, we’re takin’ a ride

Det første Paul har å si til sine lyttere er altså kommandoer, og han er i tillegg passe sint. Takin’ A Ride er en kjapp punka sak, tre grep og høy Joe Strummer-faktor på vokalen. Uttrykket er voldsomt tett opp til det The Clash hadde holdt på med de tre-fire foregående årene. Men der The Clash hadde utviklet et klart politisk budskap i sine tekster, kjører The Mats på med en langt mer rocka tematikk. Dop, fyll og den obligatoriske fyllakjøringa. Mars peiser på med energisk tromming, virvler støtt og stadig, bassen til Tommy ligger langt fram i lydbildet og dunker tungt og stødig, og tror dere ikke Bob og Paul kjører på med et kult samspill på gitarene sine. Enkelt og drittøft.

Careless starter med et realt «Yeah», og durer i vei med en straight og kjapp rock’n’roller på sympatiske 1:06, i beste Ramones-stil. Det går unna i full fart, gitarene ligger behagelig i bakgrunnen, og låten handler rett og slett om å gi faen, et tema like gammelt som rocken selv. Det kule med denne låten er at Paul i den femte verslinja, Plan tomorrow, money to borrow, høres ut som han skal høres ut i så mange år framover. Stemmen er der, og det høres ikke ut som Joe Strummer eller Joey Ramone, men Paul Westerberg. Og dæven, det er ikke ubetydelig.

Customer er nok en kjappis, i varighet (1:30) og tempo. Bredbeint punk, attitude ut til tåneglene, og en illsint Paul som hyler ut teksten. Teksten er smått pubertal og enkel, tilsynelatende, men karen vår er ikke snauere enn at det som høres ut som vræling om at han bare er en kunde, selvsagt er en eitrende og hissig verbal uttømming om at dama han er forelsket i jobber som kassadame i ei sjappe og ikke ser ham som annet enn en kunde. Og hvor irriterende er ikke det? Vel, irriterende nok til at unge hr. Westerberg skrev en låt om det.

Hangin’ Downtown åpner med at Paul forsikrer bandet om at han husker låten og er klar, og kommer så med ei lita fortelling om ungdommens forferdelige valg. Skal man sitte hjemme å se favorittprogrammet på tv, eller være crazy å suse til sentrum å se på alt livet som foregår der? Nok en punka rocker, høyt tempo, tettere enn tett, og stilsikkert som fy. Låten er veldig The Mats, noe Tommy & Chris bidrar til, og ikke minst Paul, som i tillegg til å brøle litt, serverer vokalprestasjoner som i ettertid har blitt hans varemerke. Hør bare på When you’re hangin’ downtauauauauown, eller enda bedre; den hese, jaggerske vrælingen i tekstlinja Record stores, Seventh Street, Sixth Street som kulminerer i repetisjoner av Bus stop, bus stop, bus stop etc.. En herlig låt.

One, two, three, four. Noen som har hørt Paul starte en låt på dette viset før? Tenkte meg det ja, men opptellingen er dessverre gjemt bakerst i miksen her. Teksten handler om ei dame som lytter på annen musikk enn den han lager, og han proklamerer at han skal fortsette å lage hartslående musikk til hun hører på den. Det finnes unektelig mange former for sjalusi. Han er dessuten villig til å slå inn døra hennes for å oppnå det, i låten som kledelig nok heter Kick Your Door Down. Det hele begynner å bli mer og mer gjenkjennelig og ting setter seg i et musikalsk landskap som skal komme til å gå igjen på senere utgivelser. Det er ikke mer spennende enn at vi må på med merkelappen amerikansk rock, men for undertegnede er det det mest spennende som er der ute innen populærmusikk. En feit fuzzgitar spiller melodiøst i bakgrunnen, det hakkete riffet er steintøft, og ungguttene Tommy & Chris gjør manns jobb i kompet.

Otto er en lystig punker, med en leken gitar som spiller en skikkelig enkel melodilinje. Dette er lekent og humoristisk, og de putter inn et mellomspill som er en god, gammel bluesmelodi for å understreke lekenheten. Her har gutta hatt det skikkelig festlig i studio og lagd en tekst som er like festlig. Everybody gotta go Otto betyr rett og slett at alle bør bli litt gal av og til, på samme måte som vi snakket om å «tørne Jørgen» i Tromsø når vi var drittunger på tidlig 80-tall.

I Bought A Headache er en skikkelig skramlelåt om å kjøpe seg hodepine for 8 dollar, eller noen sigger med marijuana som det også heter. Låten er festlig med sine to lag med gitarer, fordi St. Paul blir nevnt, og fordi de har lagt på litt heftig applaus på slutten. Låten går rett over i neste låt, Rattlesnake, en rysare som går i et djevelsk tempo. Chris må jobbe på trommene, og Tommy henger såvidt med på bassen i en hysterisk ferd som handler om knulling. Retten og sletten. I Hate Music avslutter en aldri så liten punketrilogi, og er naturlig nok mer av samme sorten. Bassen durer det hele i gang, gitaren høres ut som elektrisitet som gnistrer, og trommene slenger seg bare med på ypperste vis. Paul stønner, ynker og hyler seg gjennom låten på en måte som beviser at Kurt Cobain hadde hørt sin «dose» The Mats. Musikken blir hatet fordi den inneholder så mange noter, og fordi Tommy sier så. Ikke den tyngste argumentasjonen jeg har hørt, men det duger i massevis når man skal argumentere for noe man ikke mener.

Johnny always takes more than he needs
Knows a couple chords, blows a couple leads

Slik begynner den mest utypiske låten på skiva, Johnny’s Gonna Die, og låten ble virkelig hatet av die-hard-fans da den kom. Jeg elsker den, og synes Paul viser sin geniale side ved å skvise inn en slik ballade blant alle punklåtene. Han er ikke som andre punkere, han peker nese til alt og alle, og han gjør akkurat det han har lyst til. Låten er smått sukkersøtt, Paul tar på seg den veneste stemmen han har, Bob spiller direkte vakkert og pent på gitaren (satan for en undervurdert gitarist denne rølperen og fylliken var!!), og tror dere ikke at det blir servert litt barnslig «na-na-na-na-erting» midt oppi det hele! Temaet er derimot så dystert som det er mulig å få et tema; Johnny skal faen steike dø! Og rett fikk han selvsagt, i og med at låten handler om selveste Johnny Thunder, en helt Westy oppkalte sønnen sin etter, og alle vet hvordan det gikk med dukka fra New York.

 

Shiftless When Idle fører oss «back on track», og vi er tilbake til tre grep, skeive gitarer og et tight komp. Teksten handler om noe jeg oppfatter som en irriterende og utålmodig kar som på toppen av det hele er en latsekk. More Cigarettes er punk som punk skal være. Tempo, temperament, rett på sak, en enkel og catchy melodi, to vers, to refreng, bridge, refreng repetert to ganger og en tekst som ikke krever en master i litteratur for å skjønne. Han trenger en sigg, for faen.

The way I used to love her
That’s the way I hate her now

Den unge, rebelske fikk det sagt med få ord og har altså hatt det i seg siden tidenes morgen. Don’t Ask Why handler om kjærleik som tar slutt og låten er en bekreftelse på at tusenvis av band, spesielt fra UK og spesielt fra årtusenskiftet og fram til i dag, uhemmet og ukontrollert kopierer The Replacements fra tidlig 80-tall. Paul nærmest spytter ut meldingene og man skjønner at han mener alvor, samtidig som vi som kjenner han vet at det er ironi og humor bak den beinharde masken. At den fjortenårige Tommy Stinson har lært seg å traktere bassen som han gjør på denne låten er direkte vanvittig. Jeg kunne knapt nok fikse en rullings eller «balle» en pris snus da jeg var fjorten, og her driver guttevalpen og spiller bass som en helt. Dæven døtte!

Delivering noise
Real tough boys
What else have I got?
Half-priced drugs
Stolen guitars
What else is new?
It’s somethin’ to dü
It’s somethin’ to dü
Well it ain’t nothin’ new

Somethin To Dü er en hyllest til bysbarna fra Minneapolis, steintøffe Hüsker Dü, selv om det ikke høres sånn ut. De hadde en vennskapelig fight gående, hvor The Mats fikk platekontrakt før Hüsker Dü, mens Bob Mould og gutta landet en oppvarmingsjobb for Johnny Thunders som St. Paul og gutta var jævlig hypp på. Uansett, låten er kjapp og kul og går i en skikkelig stilig rølpedur med Bob i skeiv storform. Dette er rock’n’roll fra «steinalderen», og kommer med en avslutning som er verdt lytten alene.

I’m In Trouble var den første singelen The Mats slapp, og er dermed særdeles viktig i historisk perspektiv. Låten har også fått merkelappen «den første skikkelig gode låten Westerberg skrev». En lang og rimelig presis merkelapp, noe som på mange måter bevises med at denne låten like godt kunne vært på svanesangen All Shook Down. Teksten har vært gjenstand for diskusjoner, bl.a. ble St. Paul beskyldt for å forherlige selvmord og lansere det som en god løsning for ungdom som sliter og lett lar seg lede. Mye rart skal nå mannen være nødt til å høre.

I gotta hide, I gotta run
Try suicide, well that ain’t no fun
Oh you won’t never say that it’s so
You’re in love and I’m in trouble

Teksten dreier seg i mitt hode heller om at ungdom streifer innom slike tanker, men at de stort sett lander på beina og tenker at det hele var en bedriten og mindre smart tanke. Selve låten er mer eller mindre den ultimate punklåt, og er ei god blanding av all den beste punken fra USA og UK. Jeg hører litt Ramones, selvsagt noe The Clash, en dose The Jam, toner som kunne vært på en The Stranglers-låt og ganske så mye New York Dolls. Men mest av alt hører jeg en åndssvak tøff The Mats-låt, som ikke bare er favoritten min fra dette albumet, men en av mine favoritter med gutta om jeg tar inn en vurdering av hele katalogen. Satan dette svinger, det er skittent, Paul synger som en skurk, tenåringen jobber over hele jævla bassen, og bandet spiller som om de har spilt sammen fjorten timer daglig i førti år. Take out the trash! –Not this time.. Herlig!

Hurry up! bjeffer Paul, og Love You Till Friday er igang. Tempoet er skrudd opp til maks, Chris kan neppe hamre ut en kjappere takt enn dette, og Tommy har en formidabel jobb med å henge med. Mer rett fram rock’n’roll, nå med litt koring for å skape litt feststemning, og det får de jo til. Dette handler om de der hersens vanskelige kvinnfolka, som vil inngå ekteskap når du bare er hypp på ukelange forhold.

Shut Up er den hardeste og mest brutale låten på albumet, og minner voldsomt om Sex Pistols. Ikke bare er det en enkel sak med to grep, men Paul høres mer ut som Johnny Rotten enn Rotten gjør selv. Jeg er sikker på at det frådet rundt kjeften hans i studio, mens han kjeftet på Tommy som var for ung, Bob som var for drita, og Chris som ikke kunne passe tiden. Han avslutter med mini-tiraden Shut Up, Fuck You, Good Luck. Sjarmerende og kameratslig fyr denne helgenen..

I mai 1980 spaserte Paul inn i platesjappa til Jesperson (Twin/Tone-eier og med-produsent) og leverte fra seg en demo guttene hadde spilt inn. Han ønsket å forhøre seg om mulighetene for å få seg en spillejobb i bula der Jesperson jobbet som dj, men var såpass stresset i forhold til hvordan han ville reagere på denne kassetten bestående av fire låter, at han stakk av så snart han hadde puttet den i nevene hans. Lite visste han om at Twin/Tone-sjefen aldri spilte mer enn det første sporet. Han spolte den tilbake og spilte åpningssporet gang på gang, mens han satt sjokkert og lykkelig i stolen og skjønte at han hørte på noe magisk. Låten han ikke kom forbi var Raised In The City og er sistesporet på albumet. Westerberg rekker å synge seks vers, repetere refrenget fire ganger, og Bob får skviset inn en liten gitarsolo, alt på 1:58, så her snakker vi om en kjappis, en rakker og en rølper. Det åpner med trommer, Pauls stemme kommer inn, bassen følger på, to vers synges på rappen, og så kommer Bob inn med gitaren, en gitar full av fuzz og faenskap. Det synges om å være ung, spille i band, drikke litt øl, og litt om knulling, da. For en avslutningslåt av disse jyplingene!

Låt nr.19 på Rhino-utgaven fra 2008 er minst like bra som avslutningen på originalutgaven. Vi snakker samme låt, altså Raised In The City, men nå i en live demoutgave, den utgaven av låten Jesperson hørte. Fy faen i Hank Von Helvete for en latterlig bra versjon av låten dette er. Den er ikke bare like bra som “originalen” (som ble spilt inn nesten et år senere), den er til og med kulere, fordi jeg hører en spilleglede og en entusiasme som er nærmest umulig å få til i et studio.

Jesperson sa at han aldri kom seg forbi første låt, men de får altså vi servert her, i og med at de fire første sporene på Expanded Edition er den sagnomsuste demoen fra kjelleren til The Mats, eller øvingsrommet om du vil, og den vesjonen av Shut Up som følger er akkurat like tøff og kul som førstesporet. Dæven døtte og alt sånn der! Bare å høre St. Paul lire av seg Shut Up! er verdt investeringen i skiva. Som sine idoler fra den engelske rockescena på 60-tallet har han allerede som 20-åring lært seg å perfeksjonere måten meldingene kommer ut på. Mannen var übercool, ekte vare og et geni allerede som guttevalp, og en sann rocker langt faen inn i sjela.

De to neste sporene, Don’t Turn Me Down og Shape Up, er de to siste låtene fra demoen, og er solide greier, men er begge utelatt fra debutalbumet. Den eneste årsaken jeg kan se til at så har skjedd er de ikke er like punka, bråkete og rølpete som de fleste låtene på skiva er. Disse to er mer tradisjonelle i oppbygningen og har klarere referanser til 60’s garasje. Andre grunner kan jeg ikke se, for dette er gull, dette er ballesparkende rock’n’roll-fiskeboll, det er musikk som ikke bare ligger mitt hjerte nær, men er godt planta langt inni hjarterota og hovedgrunnen til at Rhino-utgaven kjøpes framfor originalen fra Twin/Tone.

Så følger det tre spor som er råutgaver fra studio. Vi snakker om tre demoer som heller ikke er funnet «verdig» en plass på skiva som ble sluppet i ’80. You Ain’t Gonna Dance er noe så annerledes som en skikkelig funky sak, med en alvorlig catchy basslinje fra en trettenåring (!!!) (går det an!?), en passe rå tromming fra Chris, temposkifter, Paul i storform, og en heftig og intens avslutning. Nok en gang mystisk at det ikke er funnet plass til låten, en skjebne Get On The Stick også led. Det er mer forståelig, ikke fordi låten er dårlig, men fordi den føyer seg inn i rekka av kjappe, hissige punkere som det er mange av på albumet. Den siste av studio-demoene er Oh Baby, 1:18 med rockabilly som svinger mer enn en pendel, og nok en låt som det burde vært plass til. Låten er pur energi og spilleglede, og sitter du og surker etter å ha hørte denne lille saken så er det bare å kontakte fastlegen din for resept på anti-depressiva.

Spor 26, 27 og 28 er outtakes. Like You åpner med feedback fra Bob sin gitar, og er en temmelig tung sak i Blue Öyster Cult-gata, bare med et litt «spinklere» lydbilde. Spinkelt fordi det ikke er mikset inn mikk-makk og andre effekter, men er en rett fram melodi med enstrengsriff og tematisk er en «ren» hymne til sex. Get Lost er skikkelig heftig og energisk, om enn noe uryddig, en tøff gitarsolo, hardt og ærlig arbeid av rytmeseksjonen, og en småstressa Paul som vil ha ei kjerring han kan stikke av fra. Haha! A Toe Needs A Shoe er skrevet av Bob, og er en instrumental hvor han får vist noe av det han kan gjøre med gitaren sin. Dette minner meg om noe jeg har hørt The Yardbirdsgjøre, uten at jeg kan namedroppe en låt. Det er taktskifter og andre herligheter som tempoendringer, og de som ikke visste at denne forfylla lurendreieren er en hel peis av en gitarist får bare ta seg en lytt.

 

Customer (Alternate Take) ligger så tett opp mot «originalen» at de eneste forskjellene jeg klarer å høre er litt mer energisk tromming, litt mer hylende gitarer og en noe mer fleipete Paul på vokal. Så får vi en liten tur innom øvingsrommet gjennom Basement Jam, en blues på The Mats-vis. Nok en gang får Bob spille på alle strenger og Chris & Tommy driver på med litt improvisering. Artig nok, som øvinger med The Mats bruker å være.

Herligheten avsluttes med If Only You Were Lonely, som i utgangspunktet var b-siden på I’m In Trouble. Dette er en rolig The Mats-ballade, med kun akkustisk gitar og en sår og cool Paul. Egentlig uforståelig at det ikke ble ryddet plass til denne kjekke saken som beveger seg langt inn i countryens verden. Teksten er etter min mening unge Pauls beste og handler om en arbeidskar som blir forelska i ei «okkupert» dame, tar push-ups og det som verre er for å forsøke og imponere henne, drikker litt for mye og egentlig bare sitter/ligger og synes synd på seg selv, men som våkner neste dag og atter er full av kamplyst. Westerberg finner alltid plass til humoristiske låter som mer eller mindre fungerer som vitser, og i lys av det er det snodig at denne festlige sangen ikke «er med i det gode selskap». Av mange trivelige vers er dette favoritten, et vers som tar oss med inn i baren rett etter arbeidsslutt..

Well, I ordered a scotch as I bust through them doors
Spilled half on my jeans
The other half on the floor
When I saw you standing by that video game

I rest my case..

Å spille gjennom hele skiva er en kraftprøve på linje med å gjennomføre en tikamp før lunsj. Man blir rett og slett slått i bakken av all energien disse småpunka rockerne klarte å formidle gjennom musikken sin og selv om det er lagt inn et par hvileskjær så er ikke dette nok til å få pulsen ned under 100 i løpet av den drøye timen skiva varer. St. Paul er så jævla hissig og ekstatisk hele veien, kompet går så det suser på nesten alle låtene, og Bob hjelper ikke akkurat til med koselyder. Han er så ilter og heftig i gitarspillet sitt at han burde vært kanonisert sammen med Sjefen. Og for noen lekre små soloer han klarer å lirke ut av gitaren sin!

I gamle dager mente jeg at det kommer to-tre skiver senere som overgår debuten så det hyler etter, men jeg har blitt vant til litt «selvopplysning» når det kommer til musikk, så også denne gangen, for dette er faen meg et album som ikke overgås så det hyler etter av noe musikk som er produsert. Dette er intet mindre enn ei av de klart beste punkeskivene som er kommet ut og det etter at punken egentlig var død, The Mats byr på det fineste innen tregreps rock’n’roll som få, om noen, har matchet siden. Og jyplingen fra Minneapolis var en så talentfull låtskriver allerede som 20-åring at jeg vil anta 50-årige singer/songwritere la fra seg gitarene og tok seg kontorjobber etter dette plateslippet. Og de bassistene som ikke byttet inn bassene sine etter å ha hørt fjortenåringen Tommy Stinson traktere fire strenger i ’81 må ha vært jævlig dyktige. Hadde bare Bob nøyd seg med to flasker brennevin om dagen og Chris gitt faen i den derre malingen sin, så hadde de muligens hatt verdensherredømme i dag og neppe vært avhengige av en omtale på denne blogg for at folk skal bli oppmerksomme på dem. Men på den annen side ville ikke Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash endt opp med å bli ei så rå og upolert skive som den er og The Mats hadde neppe hatt den dynamikken som gjorde dem til det tøffeste og mest ballesparkende bandet på 80-tallet, om Bob og Chris var mer A4-typer.

Sjekk Johnnys «Sorry Ma…» spillelister i WIMP og i Spotify:

SHARE
Forrige artikkelDavid Luning – Just Drop On By
Neste artikkel…mens vi venter enda litt til på Honky Tonk
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here