Tanker fra hobbyrommet: Hver gang vi møter oss selv i døra

Jeg har alvorlige problemer. Virkelig alvorlige. Jeg har begynt å like Marion Ravn. Ikke sånn fysisk, jeg raver ikke rundt i en dyp forelskelsesrus. Ikke nødvendigvis som utøver av musikk, selv om jeg også der har blitt revet med av en låt eller to i det siste. Nei, jeg liker henne først og fremst som medmenneske. Fordi hun er så raus og byr på seg selv. Og fordi hun stadig vekk har en lei tendens til å motbevise alle mine tidligere fordommer om han hun bare er vulgær og harry.

Om jeg så legger til at jeg også setter stor pris på Kurt Nilsens joviale smil, og hans evne til å komme med stjernekommentarer i rette øyeblikk, så kan det hende at noen kobler meg tett opp mot «Hver Gang Vi Møtes». Jeg har altså gått rett i fella. Den fella jeg selvsikkert hoppet en enkel bukk over, når store deler av Norge i fjor stod på hodet og satt klistret til skjermen og nøt at slemme, utagerende Vinni fra Paperboys ble en sommerfugl i vinterland og hele Norges svigermorsdrøm. Jeg tok et valg og bestemte meg for og ikke å bli en del av dette felleskapet som hauset opp Jan Eggums vidunderlige vare versjon av Anne Grete Preuss «Besøk», eller den sløye tilnærmelsen til «Lonesome Traveller» som gjorde Halvdan Sivertsen til en friskus. Jeg styrte unna, slo av før de rakk å ta meg, og var svært tilfreds med det.

Men nå er løpet kjørt. Sesong to av «Hver Gang Vi møtes» (fra nå av HGVM) har slått til med stor gjennomslagskraft, og jeg ble hekta før jeg rakk å forstå hva som egentlig traff meg. De første minuttene slappet jeg av og tenkte at «Fire Stjernes Middag» slett ikke var så dårlig som ryktene tilsa. Og når min kjæreste kone, forsiktig og svært så dannet, påpekte at jeg nå hadde sett nesten fem minutter av sesongstarten på HGVM, så hadde allerede Anita Skorgan strammet grepet og jeg klarte ikke å vri meg ut. Jeg var solgt. Den siste måneden har jeg tenkt veldig mye på Lene Marlins vonde tid i selvvalgt isolat, Morten Abels dilemma med sin store divastaus, nevnte Skorgans store romanse med Jahn Teigen og Kurt Nilsens møte med veggen i etterkant av Idol-seieren for ti år siden. Jeg drømmer om Magnus Grønneberg som snakker varmt om det å være både  familiemann og rockestjerne samtidig, og jeg gråter en skvett når Ole Paus til slutt spiller en norsk versjon av Lene Marlins «Disquise».  Og la meg presisere, om du nå tenker at jeg bare raljerer og velger å ta den ironiske tonen… Dette er «The Real Stuff».  Jeg er genuint opptatt av disse artistene, og jeg…  dette krever et dypt innpust…  jeg elsker HGVM!

Så hva har skjedd? Er det bare rett og slett knallbra TV-underholdning eller er jeg blitt manipulert av dyktige klippere og produsenter? Ette at jeg hadde sett episoden med Magnus Grønneberg i førersetet, satt jeg faktisk og hørte på CC Cowboys og bare CC Cowboys i to dager etterpå. Jeg måtte høre de gamle gode låttene fra «Blodsbrødre», jeg mimret meg igjennom «Tigergutt», forstod igjen at «Himmeltitter» var en glemt klassikker, og at alt CC Cowboys har gjort med Christensen og Vestaby på laget er fenomenalt mye bedre enn jeg kunne huske. Jeg er forført, kurtisert og fanget. Jeg ikke bare liker Kurt Nilsens stemme, jeg elsker den.

Nå er det bare en episode igjen. Til lørdag skal Ole Paus være hovedperson, og han har jeg alltid likt. Ole Paus er en av de store heltene, og hadde du spurt meg rundt nyttårs-skifte hva jeg synes om at han stiller på HGVM, så ville jeg replisert at jeg for øyeblikket er for rystet til å ha noe fornuftig å si om situasjonen. Nå gleder jeg meg som et lite barn til å høre og se de andre snille, gode vennene til Ole komme med sine, helt sikkert fantastiske tolkninger av hans komposisjoner.

Jeg har seriøst tenkt på å ta opp programmet som en lydfil, legge den inn i et redigeringsprogram, snu opptaket og høre på det baklengs. Da vil jeg forhåpentlig få bekreftet at de onde herrer som står bak denne TV-suksessen har hypnotisert meg med backmasking. «Du elsker Marion Ravn» sier stemmen i ekte Twin Peaks-mode, mens Bob stirrer intenst mot meg fra speilet, og dverger danser rundt TV-skjermen. Jeg har ingen annen fullverdig forklaring på dette fenomenet.

Eller, jo, det har jeg, men alternativet er så i overkant tarvelig å innrømme, at jeg nesten ikke orker å tenke tanken. Tenk om det aldri har vært noe feil med HGVM, ikke en gang den første sesongen med Jan Eggum og Vinni? Tenk om det er meg det er noe feil på? Kanskje jeg rett og slett er en fordomsfull, gretten gammel gubbe som fortsatt tror jeg har streetkred når jeg uten å sjekke innholdet dømmer HGVM nord og ned på forhånd. Slike program er jo alltid noe møkk, er de ikke?

Jeg går uansett for første alternativ. Jeg vedder hele Kurt Nilsen-samlingen min på at jeg er utsatt for backmasking og stygge manipulasjoner av TV 2!

SHARE
Forrige artikkelBill – Et glimt av dommedag
Neste artikkelVideo: Rune Berg – No Other Way Out
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here