Tanker fra Hobbyrommet: En helvetes bra mann

Helt siden jeg var liten tass og så på Skippy på TV, har jeg alltid hatt helter. Skippy ble skiftet ut med «Alias Smith & Jones», en TV-serie basert på filmen «Butch Cassidy & Sundance Kid», der Hannibal Heyes og Kid Curry tok over stafettpinnen. De var steintøffe. Så kom det en periode der fotballen dominerte. Kevin Keegan, Gerd Müller, John Toshack og Tom Lund sparket ut cowboyene i det ville vesten.

På vinteren var det også sportsfolk som dominerte. Oddvar Brå og Johan Sætre var de største på snø. Så fikk jeg fikk kassettspiller, og plutselig hang det en del langhåra slasker på gutterommet, iført sølvglinsende trikoter og vanvittig høye platåsko. Sweet og Slade, David Bowie og Marc Bolan danket ut idrettsheltene for godt. Siden har de fleste av mine idoler blitt hentet fra musikkens verden, med unntak av en og annen filmstjerne og komiker (les Bill Hicks).

Nå har jeg fått meg en ny helt å forgude. Jeg er i den alderen hvor det begynner å bli klamt å stå frem som blodfan. Jeg trodde ærlig talt at tiden da jeg skaffet meg nye idoler var over, men altså, denne mannen kommer jeg ikke utenom. Han er mer enn en helt, nesten som en halvgud og regne. Jeg snakker selvfølgelig om Hans-Erik Dyvik Husby, bedre kjent som Hank von Helvete. Oppkalt etter en annen av mine gamle helter, Hank Williams. Nå vil jo helst Hans-Erik at man slutter å kalle ham von Helvete, og bare titulerer ham som Hank, og det respekterer jeg, helt klart.

Hank var en gang i tiden tilsynelatende sjef for en gjeng denimkledde banditter som reiste land og strand rundt med et heller tvilsomt show. I nesten 17 år holdt han ut med den degenererte gjengen, mest fordi han selv slet med alvorlige rusproblemer. Ikke rart, når man tenker på hvilket orkester han spilte i. Det må ha vært tortur fra ende til annen å våkne opp hver dag til nye raketter i rompa, og måtte stå foran en skare med tilbakestående idioter og skrike ut «I Got Erection». Hank koste seg riktig nok i bandet de første månedene, men forstod for sent hvilken vei det bar.

Happy Tom og de andre fordektige individene presset på, siden de raskt forstod at uten ham, ville magien og ikke minst inntektene bli borte. Hank, som alltid har vært en kamerat, uansett hvor bedritne venner han har hatt, stod på i fem harde år. Men i 1998, etter et lite gjennombrudd, klarte selv ikke Hank flere raketter og sprøytespisser. Han rømte Oslo, og dro nordover til sin barndomsdal, tilbake til de verdier han hadde kastet vrak på i hovedstaden, for å tekkes sine rocka venner. I over to år drev han med lokalradio, malte bilder, leste seg opp på filosofi og jobbet som bingo-vert. Hank var igjen på rette sporet. Han hørte mye på sine egne gamle helter, Phil Collins og George Michael, og begynte sakte å komme tilbake til livet.

Men den vonde tida var ikke over. NRK sendte gamle episoder av XL der djevelen Espen Thoresen fikk Hank til å ta ned buksa og fyre raketter ut av rompa i vinduet i NRK-bygget. Innslaget ble en farsott, Thomas Seltzer og hans onde klan begynte igjen å se mulighetene for et comeback. De dro med forsterkninger opp til Lofoten, truet Hank både fysisk og psykisk, og så var sirkuset i gang igjen. Denne gangen større, vondere og mer grusomt en noen gang. I løpet av kort tid var de verdensstjerner. Seltzer holdt Hank i et jerngrep, foret ham med piller og pulver, og Hank ble nesten borte. Igjen stod et monster der oppe på scenen og brølte mer enn han sang. Om han var levende eller død, se det brydde han seg til slutt ingenting om. Hank satt i fella, og denne gangen skulle ikke Seltzer la ham slippe unna. Millioner trillet inn, Hank så bare skitne hotellrom, striper på glassbordet, frådende fans og Seltzers onde øyne som fulgte hans skritt med ørneblikk.

Heldigvis fikk historien en god slutt, og nå vet alle vi som er glad i Hank at han aldri vil vende tilbake til helvete til Seltzer og gutta. Hank fikk muligheten til å komme seg ut ovenfra. Prinsesse Märtha, Ari og de gode hjelperne fikk trumfet igjennom at Hank måtte spille rollen som Jesus i en musikal som alle elsket. Og Hank klarte ved hjelp av englene til Märtha å komme seg løs fra fangenskapet. Han spilte med en glød og entusiasme som Norge aldri har sett, og tilslutt der oppe på korset, var sirkelen sluttet. Han var igjen den gode og snille Hans-Erik. Når han så ganske raskt gjorde en duett med hele Nordens Carola, innså selv den onde klanen at slaget var tapt. Hank hadde mistet all troverdighet som mørkets fyrste fra et brennende helvete, og han var en fri mann. Ikke en gang Seltzers infame faenskap hjalp mot Hanks nye mektige venner.

Siden har Hank vært Idol-dommer, reality-stjerne, blitt godseier, og spilt hovedrollen i en film, som nesten handlet om han selv. Og jeg er blitt inderlig glad i den store bamsen, med de varme øynene og det store smilet. Hank bor nå på et slott i Skåne sammen med sine nærmeste, sender opp kinesiske lanterner nesten hver kveld, mens han tenker gode tanker som han legger innenfor lampeskjermen, til glede for oss alle. Hank har også valgt å være åpen om sin legning som Scientologist. Som en av de første som har stått frem og kommet ut av skapet (vi venter fortsatt på Thomas Giertsen og Nicolai Cleve Broch), så fronter han nå det som må kalles retten til å være bare god og snill.

At jeg i min alder skulle henge opp en stor plakat på hobbyrommet av en mann på min egen alder, med masse hår på brystet, stor skjeggvekst og rund mage, ja, det virker nesten litt uvirkelig. Men plassen har du fortjent, Hank. Den er din. Du er en inspirasjon for alle oss som ikke orker mer jævelskap og bråk. Jeg venter i spenning på din neste opptreden i Melodi Grand Prix.

SHARE
Forrige artikkelSteve Earle – The Studio Albums
Neste artikkelJason Freeman – «Hex & Hell».
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here