Tanker fra Hobbyrommet: Med Doktoren på Tur

Jeg tar med musikken min overalt. Har gjort det siden Sony laget sin første Walkman for over 30 år siden. Så jeg er en mann med lang erfaring på området. Jeg burde ha lært en ting eller to. Men fortsatt går jeg altså på smeller. Seneste i går.

Det hele starter på et kjøpesenter. Et skremmende sted på mange måter. Jeg vandrer i min egen lille boble sammen med min kjære følgesvenn, smarttelefonen, som denne dagen spiller fra en egenkomponert spilleliste (vedlagt under artikkelen, om jeg kan stole på vår redaktør). Og så tenker jeg, kanskje jeg burde gå innom Platekompaniet. Kjøpe en plate eller to… ja, særlig. De har jo ikke musikk der lenger vel…? Å joda!! På høyttalere rundt om i butikken, der har de musikk. Musikk som blander seg med det jeg har på ørene. Nei, ikke blander seg. Det penetrerer seg innover mine øreganger som var fylt av liljer og kaprifol. Jeg hørte på Stein Ove Berg, og den lille blekhårete med pierca nese og blings, bak disken, hører på Pitbull, så for jævlig høyt. Pitbull i øra er en ubehagelig ting, og ikke minst farlig. Og når det blander seg med Stein Ove får det katastrofale konsekvenser. Det er som å blande fin Cognac med dårlig hjemmebrent. Direkte avskyelig. Jeg velter nesten ut mellom DVD-filmer og Tv-spill (Platekompaniet liksom), og står og svetter på utsiden. Berg synger fortsatt «Om jeg noensinne kommer hit igjen», og jeg forstår plutselig tekstens dybde.

Jeg går videre gjennom senteret, og bestemmer meg for å stikke innom Narvesen for å roe nerva. Et ganske ufarlig sted på alle måter, Narvesen, stort sett. På øra har jeg Thåstrøm som har begynt på en fabelaktig live-versjon av «Fanfanfan». Jeg leter meg bort til magasinhyllene og finner Mojo. Johnny Marr står og peker mot meg, nesten som om han vil advare meg, for i samme øyeblikk braker det løs. En hysterisk stemme skyter fra alle hold med dagens tilbud.. En voldsom skrikende kvinnestemme som skjærer som kniv gjennom boblen min, den sprekker øyeblikkelig, og det hjelper ingenting at Thåstrøm synger …allt på en och samma gång…, snarere tvert i mot. Jeg røsker av meg øreklokkene, sånn for og forsikret meg om at det ikke er krigsalarmen som varsler dommedag. Damen lager tinitus på samtlige i kiosken, der hun vræler ut, «Benytt sjansen til å møte en av våre fremste forfattere. Unni Lindell signerer nå bøker på Norli.» Jeg løper ut av Narvesen, i panikk, uten Mojo, uten Johnny Marr, nesten uten Thåstrøm som nå henger slapt rundt halsen min, og synger fra et sted langt vekke …Fanfanfan… Damen med skingrestemmen forteller enda en gang over alle senterets små grusomme diskanthøyttalere at vår fremste forfatter er i bygningen, og jeg håper fra dypet av min sjel at Unni Lindell snart blir utsatt for noe av den samme jævelskapen som hun lar sine romanfigurer få gjennomgå.

Jeg befinner meg midt i senteret. Det er ingen mulighet til å slippe unna. Minst hundre meter med butikker på alle kanter. Jeg trekker på meg øretelefonene i ren desperasjon, skrur opp volumet på maks, og Sam the Sham sparker i gang «Wooly Bully». Herre Jesus Kristus, for en befrielse. Igjen blåser jeg opp boblen min. Går fort i retning Exit, grønt skilt, men har altså ikke lært. Jeg har vandret på denne jorden i over tredve år med musikk på øre. Jeg har i løpet av de siste ti minutter blitt overfalt av spetakkel og ulyder fra alle hold, men min teflonhjerne og jeg vandrer i takt med Sam the Sham og aner igjen fred og ingen fare, i det jeg stopper utenfor skjortestativene til Dressmann. Ja, Dressmann!! Hva faen kan vel de finne på å spille, tenker du nå. Dressmann er en butikk for godt voksne herrer, har jeg blitt fortalt. I verste fall kan de kanskje spile Stones på lavt volum. Så når begynte de å spille Justin Bieber så dressbuksene står rett ut som vimpler fra klesstativene? Ikke prøv dette hjemme, mine venner. Ikke bland Sam the Sham og Justin Bieber på maks lyd. Om jeg følte at ørene mine ble penetrert av Pitbull, var det ingenting mot den avskyelige sirupen av rosa masse som nå rant inn i ørene mine som eselsæd. Jeg velter nesten skjortestativet og løper mot utgangen. Sender en gammel dame i gåstol rett inn i Kondomeriet, med etterfølgende hyl, og meier ned en kvinne som dier en liten rosa skapning. De blir liggende som slakt over Rema 1000s handlevogn-stativ. Jeg bryr meg ikke. Dette gjelder livet. Mitt liv. Jeg dytter kontant unna noen guttunger med buksene nedpå knærne, og skyggebremmer så lange som utstyret til John Holmes, og slenger meg nesten luftig gjennom svingdøra. Vinterlufta, minus ti grader, treffer meg som en fønvind. Jeg har aldri vært så glad for å være ute i Guds frie natur før. Jeg står på utsiden av Sodoma og Gomorra, fast bestemt på aldri å snu meg. Jeg vil jo ikke, som Lots hustru, ende opp som en saltstøtte, det får holde med at jeg nesten er blitt grønnsak i hodet av alle lydvoldtektene.

Jeg krysser gaten, hviler litt på en trapp opp mot legesenteret, og våger igjen å ta på meg hodetelefonene. Ole Paus synger om en bøtte med lys, og jeg roer meg etterhvert ned sammen med Paus. Kan igjen vende tilbake til livet jeg kjenner som mitt, og tenker at Ole har litt av et lydbilde på denne skiva. Langt der ute i lydbilde hører jeg et trekkspill, og en fyr som synger i en skakk duett med Paus på et språk jeg ikke forstår. Jeg forlater trappen og går mot togstasjonen, og trekkspillet blir høyere, stemmen blir tydeligere, og jeg tenker, hvilken genial lydproduksjon. Hvordan har jeg klart å unngå å høre dette før? Jeg snur meg og ser rett på en blid fyr med et nesten tannløst smil, som trakterer et gammelt, slitt trekkspill, og vugger med hele seg mens han synger i vei. Helt i takt med min Ole Paus.

Jeg drar opp en hundrelapp, den jeg skulle kjøpe Mojo for, legger den i koppen som står foran ham, og vandrer mot stasjonen, mens Ole og trekkspillmannen sakte fades ut, og Uriah Heeps «Return to Fantasy» tar over. Jeg rekker toget akkurat og er igjen i verdens beste boble.

SHARE
Forrige artikkelSeven Doors Hotel åpner snart dørene igjen!
Neste artikkelSon Volt uke på Dust of Daylight
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here