#Oppdatert 14.04.16

Her er min gjennomgang av Steve Earle’s studioalbum. Et overblikk på hva mannen har gjort i karrieren og hva han står for. Muligens en litt for ambisiøs oppgave, i hvert fall om man skal gjøre det skikkelig. Kanskje er det litt meningsløst også, men når frøet er plantet i jorden er det vanskelig å nekte det å spire, så derfor lar jeg det stå til. Alle Steve Earles seksten studioalbum med terningkast eller karakter om du vil, i kronologisk rekkefølge. Ikke nødvendigvis en veldig viktig omtale av hvert album, men en slags hurtigguide gjennom historien, i hvert fall min historie sammen med Steve Earle.

Steve Earle er på mange måter et musikkens midtpunkt, uten å være et kompromiss i noen retninger. Han er stort sett like godt likt og kjent uansett hvilket musikkmiljø man beveger seg i, mulig det er hans politiske engasjement og uttalelser som har gjort han kjent og respektert, men i en hver musikkdiskusjon er som regel Earle et solid trumfkort å dra fram dersom man ønsker å dreie diskusjonen over på americana og alt.country. Alle er sikkert ikke enig i mine kommentarer og karakterer på albumene, det tar jeg med en klype salt og et smil, musikk blir ikke dårligere av uenighet og en diskusjon, tvert imot. Anbefaler å sjekke ut mine Steve Earle favoritter på Spotify som tonefølge til både denne posten og gjerne resten av dagen eller uken for den saks skyld.


 

Guitar Town (1986): En debut som vi sjelden har sett maken til. Etter mange år som lærling i Nashvilles låtskrivermiljø, var tiden endelig kommet for den ordentlige starten på Earles karriere. Guitar Town het albumet og jeg husker ennå hvordan jeg som 12-åring beundret coveret med de svarte gitarene. Ikke bare gjorde låtene inntrykk, 12-åringen ville gjerne bli som Steve Earle. Lite visste jeg om Steves liv og laden på denne tiden og godt var vel det. LP’en stod ved stereobenken til far sammen med Dwight Yoakams Guitars, Cadillacs…., men jeg gikk alltid for Earle, jeg tror hodet mitt gjorde et musikalsk valg allerede da som jeg har måttet leve med siden. Guitar Town er en klassiker, med låter som Guitar Town, Fearless Heart, Someday, My Old Friend The Blues og ikke minst Little Rock ‘N’ Roller. Sistnevnte er ikke blitt en mindre «tearjerker» i dag, alle kjenner vi vel til hvordan det har gått i livet til gutten han synger om.

Karakter: 6

Hør i Spotify

Exit O (1987): Earle var raskt ute med oppfølgeralbumet til Guitar Town. Allerede året etter kom Exit 0 og som kjent blir dette da det «vanskelig andrealbumet». Det er blant musikkritikere da også regnet for å være et av hans svakeste, noe jeg protesterer på det sterkeste mot. Dette er det albumet jeg spilte i hjel som 13-åring, dette var akkurat nok country, akkurat nok rock og akkurat tøft nok til at en enkel bygdegutt aldri fikk nok av dette. Det er mulig at det er hans svakeste rent lyrisk, men melodiene og slik de fungerte på meg i starten av tenårene er helt unikt. Det er ingenting som ikke fungerer her og hvem har vel ikke ønsket seg en «San Antonio Girl» eller en «Sweet Little ’66»? Selv i dag er jeg såpass barnslig at jeg synes linjen, «when your Subaru is over and your Honda’s history, I’ll be blastin’ down some backroad with my baby next to me, in my sweet little ’66», fortsatt er et høydepunkt blant Earles skriverier. Jeg elsker fortsatt dette albumet, det minner meg tungt om 80-årene og alt som verden hadde å by på da. Vet ikke om voksne hadde det bedre på den tiden, men jeg er helt sikker på at ungdom og unger i hvert fall ikke hadde det verre enn i dag.

Karakter: 6

Hør i Spotify

Copperhead Road (1988): Jeg husker ennå hvordan Rockefeller nesten falt sammen under trykket fra tittelsporet da Earle besøkte Oslo i 1997 sammen med Buddy Miller på gitar og flere av de originale Dukes’ene. Min første konsert med Steve Earle og et minne for livet i musikalsk sammenheng. Copperhead Road var en bekreftelse på at mannen var kommet for å bli og MCA i Nashville så nå et stort potensiale i å gjøre stor kommersiell suksess ut av dette. Selvfølgelig gjorde Earle suksess med «Copperhead Road» og «The Devils Right Hand», noe annet ville vært utenkelig. I det hele er Copperhead Road Earles mest kjente album og det tror jeg han kan takke de nevnte låtene og dødningehodet for. Totalt sett er nemlig ikke dette hans beste album, til det spriker det for mye i låtmaterialet, «You Belong To Me» er jo for eksempel en katastrofalt dårlig sak til å være Earle.

Karakter: 5

Hør i Spotify

The Hard Way (1990): Her snakker vi virkelig et hodestups forsøk på å oppnå kommersiell suksess. I en tid der USA opplevde en musikkrennesanse i overgangen fra 80-åra og puddelrocken til Seattle og grunge, og fra Alabama til Garth Brooks i countryland. Et sted i mellom der skulle Steve Earle og MCA treffe et publikum. Problemet er etter min mening ikke at låtmaterialet er svakt, slik historiebøkene ofte skriver, men heller at stemmen til Earle og produksjonen av albumet er under pari. Stemmen er preget av den harde livsstilen Earle levde på denne tiden og produksjonen virker å være et desperat forsøk på å holde på sounden fra forrige tiår. Det mangler en god porsjon nyskapning her. Allikevel er det noe med dette albumet som står like fjellstøtt i dag som for tjue år siden. «Billy Austin» og «The Other Kind» er kanskje de beste eksemplene, men også «Promise You Anything» og «Hopeless Romantics» klinger fortsatt veldig bra.
Karakter: 5

Ikke i Spotify

Train A Comin’ (1995): Kanskje det aller mest betydningsfulle øyeblikket i Steve Earles karriere kom med albumet Train A Comin’? Etter lang tids pause med både fengsel og rehab sjokkerer nærmest Earle verden med å gi ut et album som til de grader overbeviste de få som gjenoppdaget mannen i etterkant av forsvinningsnummeret. At han har med seg verdens beste studiomusikere gjør heller ingenting og låtene da… Hver eneste en av dem er av en standard som countryverden og Nashville aldri hadde hørt eller sett før. Jeg husker jeg kjøpte dette albumet i Sandnes og jeg husker hvor forandret syn jeg fikk på mannen via anlegget i bilen på vei hjemover. Fra å være en rising star og min ungdomshelt til bunnløs elendighet og nå dette. Stemmen var en annen, melodiene fra en kilde av gull og tekstene er akkurat så bra som de skal være når man har fått låtskriveropplæring av selveste Townes van Zandt og Guy Clark.

Karakter: 6

Hør i Spotify

I Feel Alright (1996): Skal du først ta et oppgjør med fortida og fortelle verden hvor bra du har det, så er kanskje I Feel Alright fra 1996 den aller frekkeste måten å gjør det på. Snakk om å snerre og glefse seg gjennom historier fra et knallhardt liv. Det starter med tittelsporet som sparker i alle retninger til alle som hadde mistet troen på han og med texansk stormannsgalskap i stemmen og verdens største selvtillit forteller han hvor mye han fortsatt har å by på. Fra der går dette i albumet inn i en endeløs strøm av nye gullkorn fra Earles penn og stemme. Blues, country, rock, alt blandet sammen til hans egen stil, om ikke særpreget fantes fra før var det i hvert fall satt nå. «More Than I Can Do», «You’re Still Standin’ There» og «Hard-Core Troubador». Trenger man si mer? Tre låter som er enhver låtskriver ville dø for å skrive bare en av de i løpet av en hel karriere. Steve har disse tre på samme album.

Karakter: 6

Hør i Spotify

El Corazon (1997): Platen med det store hjertet. Hjertet som banker for politikk, kjærlighet og samfunn på en helt annen måte enn noe annet album i Steve sin karriere har gjort tidligere. Det er med El Corazon at hele verden forstår at Steve Earle har et solid politisk engasjement, men mest av alt får han vist verden hvilken gudbenådet låtskriver og artist han her. Låtene og produksjonen var så tidsriktig innstilt. Steve Earle satt endelig i førersetet i den alternative countryverden. Hyllesten til sin avdøde venn Townes, «Ft. Worth Blues», er det bare Steve som kunne ha skrevet. Man får låter som «Taneytown», «Telephone Road» og «Poison Lovers», fullstendige unike. «Here I Am» er første gangen vi hører fra Earle jr. på plate og vi vet jo hvordan det har gått senere. Et makeløst album, en klassiker av de sjeldne og et must for alle som samler på musikk i en eller annen form.

Karakter: 6

Hør i Spotify

The Mountain (1999): Fruktene av samarbeidet med Del McCoury som startet på El Corazon lot seg høste i form av et helt bluegrassalbum fra Earle. Et moderne bluegrassalbum med de rette låtene og den rette sounden. Dette albumet er egentlig en maktdemonstrasjon, det er ingen selvfølge at man skulle kunne lage låter som passer inn i bluegrassjangeren fordi om man kan skrive låter som er country eller folk. Steve mestrer dette helt overlegent og det må vel sies at det hjelper han godt på albumet å ha verdens beste bluegrassband som studiomusikere. Nå vet vi jo i ettertid at det gode samarbeidet med Del McCoury ikke varte veldig lenge, men albumet står igjen for meg som et av de aller beste bluegrassalbum som er gitt ut i nyere tid. Det er som vanlig noen magiske øyeblikk slik det er på alle Earles album. Denne gangen er «Leroy’s Dustbowl Blues», «Carrie Brown», «The Mountain» og «Dixieland» som treffer blink hos meg.

Karakter: 5

Hør i Spotify

Transcendental Blues (2000): Dette ble den vanskelige oppfølgeren til El Corazon og The Mountain og det merkes godt. Selv om Steve Earle gjør et intenst forsøk på å å være progressiv og nyskapende og gå i en ny og annerledes retning, så faller jeg ofte litt av lasset på dette albumet. Det er låtene som er støpt i den klassiske formen som sitter aller best. Transcendental Blues og jeg har aldri helt funnet tonen selv om albumet inneholder en mengde gode låter. De låtene som skiller seg markert ut og plasserer seg rett inni gullrekka av Earle sine aller største låter er «Steve’s Last Ramble», «The Galway Girl», When I Fall», «Wherever I Go» og «Over Yonder (Jonathan’s Song)». I mine øyne er imidlertid Transcendental Blues sånn ca. fire-fem sanger for lang og jeg synes albumet generelt virker litt rotete.

Karakter: 4

Hør i Spotify

Jerusalem (2002): Med Jerusalem som kom i kjølvannet av 9/11 og USA’s invasjon i Afghanistan er Steve Earle tilbake på sporet igjen. Med giftige tekster og musikalsk tyngde legger han seg ut med det meste av USA. «John Walker’s Blues» vil for alltid stå igjen som et eksempel på hvor uredd Earle er for å gå mot strømmen og hvor villig han er til å prate der andre tier. Jerusalem er kanskje det Steve Earle albumet som vokser mest med tiden. Selv om det var politisk tidsriktig den gang for ti år siden er det ikke helt ute i dag heller. For meg var dette albumet et bevis på at Earle hadde det i seg, det han ikke klarte å gjennomføre på Transcendental Blues. «I Remember You», «John Walker’s Blues», «Shadowland», «The Kind» og «Jerusalem» er mine favoritter fra denne plata. Emmylou har en egen evne til å løfte en hvilken som helst låt og på dette albumet fikk hun ikke en hvilken som helst låt å jobbe med, Steve og Emmylou låter himmelsk sammen i «I Remember You».

Karakter: 5

Hør i Spotify

The Revolution Starts… Now (2004): Jeg tror Steve Earle lever etter regelen «…aldri gi deg mens leken er god». Det gjorde nok Bush jr. som president også, da han nok en gang syntes at krig var så morsomt at han gav Steve Earle nok en anledning til å brette opp armene og finne låtskriveren i seg og lage et album som handlet om mistillit til politiske og militære handlinger utført av den sittende presidenten og hans kompanjonger. Lyrisk har som vanlig Steve lykkes på et vis, budskapet hans er direkte og kan sjelden misforstås akkurat som på Jerusalem, men melodiene er kanskje de aller kjedeligste og svakeste Earle har laget. Jeg husker jeg tenkte at nå ødelegger disse krigene karrieren hans, hele meloditeften synes å være en saga blott, det er blitt viktigere å få ut et album enn å lage god musikk virket det som. For meg det er bare «Rich Man’s War», «I Thought You Should Know» og «The Seeker» som holder Steve Earle standard.

Karakter: 3

Hør i Spotify

Washington Square Serenade (2007): Earle forsøker å reise kjerringa etter forrige album som i praksis var et feilskjær. Han har fått seg ny kjæreste og flyttet til Greenwich Village, folkmusikkens vugge, i New York. Arrangementene på dette albumet er ganske annerledes enn tidligere. Albumet har en folky atmosfære i bunnen på de fleste låtene og en del raringer av noen låter. Er det ikke rart hvordan vi lærer oss til å lære å like de rare når vi tar tiden til hjelp? Etter å ha avvist albumet i starten har det allikevel fått spilletid etter som årene har gått. Når jeg nå oppsummerer dette albumet finner jeg at det faktisk ikke er mer enn en direkte dårlig låt her, («Red Is The Color» som strengt tatt ikke kan kalles en låt) selv om halvparten er kanskje svakere enn vanlig Earle-standard. «Jericho Road», «Oxycontin Blues», «City Of Immigrants», «Tenessee Blues» og «Steve’s Hammer» havner i godkjent+ boksen og jeg konkluderer med at Washington Square Serenade er i min bok noen knepp bedre enn The Revolution Starts… Now

Karakter: 4

Hør i Spotify

Townes (2009): Ingen kan covre Townes van Zandt sine låter og få de til å fremkalle den samme følelsen som stemmen til Townes og originalinnspillingene hans gir. Ikke en gang han som har vært en av Townes nærmeste fikser dette så bra som han kanskje burde ha gjort. Best er nok versjonene av «Lungs», «Colorado Girl» og «[Quicksilver Daydreams Of] Maria». Men den aller beste coverversjonen av en Townes’ låt fra Steve Earle finner man på Train A Comin’, der «Tecumseh Valley» runder av albumet.

Karakter: 4

Hør i Spotify

I’ll Never Get Out Of This World Alive (2011): Dette albumet omtalte jeg på No Deal Music da det kom ut og jeg står fortsatt for det som jeg skrev den gang. Dette er ikke Steve’s sterkeste album, spesielt ikke på melodisiden. Heldigvis så drar «The Gulf Of Mexico» og et par andre, «God Is God» og «Every Part Of Me», såpass mye i rett retning at karakteren blir mer enn hederlig om ikke annet. For meg er dette hans svakeste album, bortsett fra The Revolution Starts… Now (som er i særklasse verstingen hans), sammen med Townes og Transcendental Blues. Omtalen min av I’ll Never Get Out Of This World Alive  på No Deal Music finner du her.

Karakter: 4

Hør i Spotify

low_highway_earle

The Low Highway (2013): Steve er tilbake med et album det ble veldig delte meninger om, i hvert fall i denne redaksjonen. Jan Kristoffer skrev en positiv anmeldelse, mens redaktør Rune syntes hverken eller om den. Personlig synes jeg i dag, tre år senere og uten veldig mye spilling, at tittellåten er veldig solid. I tillegg avslutter han albumet veldig solid med låtene «Invisible», «21st Century Blues» og «Remember Me». Men innimellom start og slutt er det mye som ligner på det som var svakt og ukonsentrert på forrige album. Det går fortsatt litt i musikk som er relatert til New Orleans og tv-serien «Treme». Av og til fungerer det, men noen ganger blir det litt småkjedelig. Albumet faller på mange måter i samme sorteringen som hans forrige.

Karakter: 4

Hør i Spotify

steve earle terraplane

Terraplane (2015): Tradisjonen tro går det to år mellom hvert album fra Steve Earle. Det har dannet seg et mønster her, men denne gangen bryter han ut av det musikalske mønsteret sitt og serverer oss en bluesplate. Dette er ikke en så vellykket variant som bluegrassplata fra 1999, men siden jeg ikke har noe spesielt forhold til blues synes jeg nok at den er helt ok. Typisk nok er det de låtene som er aller mest talkin’ blues som er best, slik som «Tennessee Kid» og den seige avslutningen «King of The Blues». Men også «Gamblin’ Blues» og «Better Off Alone» er helt kurante låter. Aller verst er det når Steve forsøker å synge the Blues, det funker dårlig. Bandet hans på de tre siste albumene, med duoen The Mastersons og gamle kompiser som Will Rigby og Kelly Looney spiller det de er gode for. Det hjelper ikke all verden denne gangen. Earles svakeste siden 2004.

Karakter: 3

Hør i Spotify


 

I skrivende stund, april 2016, har vi registrert at mannen har levert et voldsomt positivt bidrag til musikkverden med singelen «Mississippi It’s Time», en låt om sørstatsflagget og bruken av dette. Hans neste soloalbum skal bli et countryalbum, det har vi mye mer trua på enn det meste av annet som har kommet fra Earle’s hode og hender den siste tiden. Han har blitt skilt, igjen, siden sist vi hørte fra han og det å leve singellivet tror vi vel ikke akkurat han gjør, men om han ikke gifter seg så kanskje han klarer å kanalisere energien sin på musikken, der han skal bruke den. Til sommeren kommer en også en plate fra Earle, da er det i tospann med med Shawn Colvin og dette skal bli en folkrockplate. Det er snart tretti år siden de to delte scene sammen for første gang og denne sommeren er de tilbake. Fortsatt mange jern i ilden altså og vi slutter aldri å drømme om en perfekt Steve Earle plate, det er snart 20 år siden nå.

 

SHARE
Forrige artikkelLørdagsvideo: Todd Snider & The Nervous Wrecks – The Devil You Know
Neste artikkelTanker fra Hobbyrommet: En helvetes bra mann
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here