Sam Doores & Riley Downing & The Tumbleweeds – «Holy Cross Blues»

Noen ganger ramler jeg nesten bokstavelig talt over en skive. Albumet jeg skal presentere for dere lå av en eller annen grunn i min handlevogn på en musikkside der jeg bestiller plater, uten at jeg hadde lagt den der. Og jeg forstår nå i ettertid at det må være noen fra dehøyere makter som har hatt en finger med i spillet. Jeg husker ikke en nå hvilke andre skiver som også lå i den pakken. Det spiller ikke lenger noen rolle. Alt jeg husker er at Sam Doores + Riley Downing & the Tumbleweeds var der. Ja de heter noe så kronglete og vanskelig. Først var det bare Sam Doores som ønsket å ha et prosjekt på siden av Hurray for the Riff Raff, han samlet sammen The Tumbleweeds, og når gutta begynte å samarbeide med Riley Downing, var han jo hverken Doores eller Tumbleweeds, derav navnet.

Leter du etter fullstendig ekte, tvers igjennom ærlig, no bullshitting country, så behøver du ikke lete lenger. Disse gutta er The Real Deal, fra ende til annen. Og for en plate de leverer. Sam Doores er en New Orleans-basert musiker som trommet sammen noen venner og begynte å spille sammen i 2010. Ikke lenge etter snublet Sam over sin gamle venn Riley Downing som ganske straks ble med på turné.

Og i fjor høst kom skiva Holy Cross Blues, en knippe låter i skjæringspunktet mellom country, gospel og blues, med balansepunktet på førstnevnte kategori. Det er ikke ofte jeg føler jeg får et band rett inn i stua når jeg setter meg ned for å høre på en utgivelse. Men disse gutta har en tilstedeværelse i musikken som får det til å høres svært så live ut. De åpner med en gospel-inspirert låt, «I Got Found», og setter øyeblikkelig tonen. Lydbilde er både upolert og gjennomarbeidet på samme tid. Jeg ser for meg gutta som står og slår på jernbanesviller, og synger en arbeidssang mens de sliter seg gjennom et øde landskap. Med et skjevt smil dundrer de løs. Blir du ikke godt humør av dette, er du allerede død. Og slik fortsetter det. «Passin’ Through» er en skjev, rølpete sang om å drive dank. Totalt ujålete, og jeg vet med en gang at det er sånn ekte musikk skal høres ut. «Depression Blues» er Riley Downings nummer. En melankolsk og ettertenksom sang om å se seg tilbake. Og Rileys livstrette stemme fyller denne sangen til randen av erfaring og losjert eksistens.

Slik fortsetter plata å veksle mellom det tøffe og melankolske, mellom tøffende tog og slitne hester, utbrente rallere og arbeidsskye elementer. Det er ikke en tone, en tekstlinje som ikke oser av drifter og levd liv. Jeg er der ute sammen med gutta og sliter meg gjennom arbeidsuka, med skråtobakk, whiskey og træler i hendene. Noen ganger havner de helt nedpå, som i «Low Down & Lonesome», der noen har slått av alle lys, og tunnelen er helt mørk. Men så våkner de opp igjen, og plystrer seg gjennom livet i «This Mornin’ I was born again». Lys og mørke, frelse og fortapelse, masse kjærlighet og knuste hjerter, men lite av bitterhet og hat. Dette er ikke en Death-country skive selv om tematikken ligner på det band i den sjangeren driver med. De ligger nærmere Hank Williams, The Louvin Brothers og Portner Wagoner. De vet hvem som er deres mentorer og viser dem sin respekt ved å føre den musikalske arven videre.

Og de sier hallo til Johnny Cash i «Reuben’s Train», en låt som er tøffere enn toget de synger om, og en sang jeg gjerne skulle hørt Cash tolket. Jeg er sikker på at Johnny sitter i førersetet på en eller annen stjerneekspress der ute på himmelhvelvingen og spiller denne mens toget farer over Melkeveien.

Gresshoppene får sin fortjente låt i «Cricket’s Creed», som nok er det store høydepunktet på en for øvrig tvers igjennom fenomenal plate. Det handler jo selvfølgelig ikke bare om de små syngende insektene, det er rett og slett syv minutter med pur livsvisdom. Denne sangen rammer inn omtrent alt en tekst burde inneholde. Og det er vakkert, bare så forbannet, tåredryppende vakkert. De spiller på gitarer som er strenget opp med nervetråder, og det er nesten så jeg lurer på om jeg må slå av et lite øyeblikk, så jeg kan trekke pusten.

De avslutter med en ekte fest på lokalet-låt. «Silver & Gold» er akkurat sånn passe drita full i formen, og Sam Doores synger med en pondus til en mann som har skylt ned mer enn en kasse øl de siste 24. Jeg håper ved Odin, Jesus og Buddha at jeg får anledning til å se disse karene live. Jeg er ganske sikker på at de er kommer til å levere verdens beste konsert.

Kjære lesere og medsammensvorne der ute under vinterhimmelen. Ikke la denne plata passere dere uhørt. Det er faktisk i nærheten av en dødssynd og ikke ta seg tid til denne gjengen, for den som betrakter seg som en musikkelsker.

«Cricket’s Creed»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

«Silver & Gold»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelKelly Willis & Bruce Robison – Cheaters Game
Neste artikkelNick Cave & The Bad Seeds – Push The Sky Away
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here