Nick Cave & The Bad Seeds – Push The Sky Away

Før jeg begynner å beskrive mitt møte med den nye skiva til Nick Cave & The Bad Seeds har jeg lyst til å ta dere med på en tidsreise. La oss reise tilbake til 1988.

Den høsten fikk jeg et knyttneveslag i magen. Et slag som satt sine spor og som ennå preger meg. Dette slaget traff meg inne i en av Sandefjords platebutikker, og jeg var totalt uforberedt. En av mine kollegaer på jobben, en sær sorthåra fyr som egentlig var blond med håret til alle kanter, maste om en plate så lenge at jeg uten å ha planlegge det helt, endte opp med å spørre etter skiva når jeg var innom vinylsjappa. Mannen bak disken hentet den frem, nikket anerkjennende til meg og pekte mot musikkbåsen. Jeg satt på øreklokkene og ut fra ingensteds kom slaget, hardt og brutalt. Det var Nick Cave som slo, og det med første spor fra «Tender prey». Inne i mine øreganger herjet «Mercy Seat» og jeg hadde ingen beskyttelse. Den dagen fikk jeg en ny venn. En venn som skulle følge meg i tykt og tynt gjennom hele 90-tallet. Nick Cave var med når jeg sammen med tre andre flyttet inn i et kollektiv på Tøyen i Oslo for å studere. I to år var «Up jumped the devil», «Papa won’t leave you, Henry» og «Brother, My Cup Is Empty» like naturlig som øl på alle festene. Og mens ølflaskene ble ryddet unna søndagsettermiddag, var fortsatt Cave der og visket søte toner i mine ører. «Weeping Song» og «Straight to You» ble synonymt med salig bakrus og søndag kveld i sofaen. Han hjalp meg gjennom en traumatisk eksamen med «Red Right Hand» og «Do you Love me», var med og sang «Where the Wild Roses Grow» når jeg flyttet fra kollektivet og inn på en liten to roms på Torshov sammen med min første ordentlige samboer av motsatt kjønn. Og hele «The Boatmans call» beskrev nesten skremmende nøyaktig hvordan jeg opplevde mitt første alvorlige samlivsbrudd. Min australske venn ble med meg med sin «No More Shall We Part» inn i et nytt og mer varig forhold. Men så skjedde det noe. Jeg ble opptatt med bleievask og ubetalte regninger, mens Cave sakte skled vekk med skiver som ikke lenger hadde den samme relevansen. Han presenterte «Nocturama» i 2003, og jeg responderte dårlig. I løpet av de neste fem-seks årene så vi lite til hverandre. Nick Cave levde sitt liv i London, og ga ut høyst godkjente skiver med sitt Bad Seed og Grinderman. Men han traff meg ikke lenger hjemme.

Så hva kan jeg så si nå i 2013? Her forleden fikk jeg besøk av en gammel venn, og det var som alt igjen falt på plass i løpet av noen korte minutter. I år snakker jeg og Nick Cave igjen samme språk. Med sin nye skive har Nick Cave igjen dratt meg inn i sitt mørke og styggvakre univers, og jeg vet at det er en svært god mulighet for at jeg kan ta med meg Nick Cave inn i alderdommen der fremme et sted. Det er trygt å vite at man har en slik fyr rundt seg, når man en gang blir gammel og grå.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal presentere denne nye platen til Nick Cave & The Bad Seeds. Fortelle med ord hva det er som gjør at jeg igjen er fullstendig solgt. Derfor velger jeg i første omgang å gå gjennom skiva låt for låt. Gjøre et forsøk på å skrive meg gjennom musikkopplevelsen. For dette er i aller høyeste grad en opplevelse jeg er glad for å gjennomgå, og som jeg virkelig også unner alle andre. Så her er ni besøk fra Nick Cave anno 2013:

Besøk 1: We No Who U R

Med en låttittel som langt på vei høres ut som en gammel Prince låt, setter Cave det hele i gang. Men bortsett fra tittelen er det lite som minner om Prince (det hadde tatt seg ut). Derimot er det mye ved åpningen som minner om Portishead anno 1994. Nick Cave bruker mye loops og samples på sin nye skive, og denne låta er en av de som er klart preget av det. Med en gang han begynner å synge minner det bare om Cave selv, og det er en magisk stemning han trekker oss inn i. Tekstmessig høres det nesten ut som en melankolsk stalker-låt (finnes det?) «We know who you are, We know where you live..» Det var denne låtens umiddelbarhet som virkelig fikk meg til å forstå at Cave anno 2013 kommer til å bli en nær følgesvenn igjen. «Tree don’t care what the little bird sings»

Besøk 2: Wide Lovely Eyes

Denne åpner med et mystisk lydbilde, og en tilbakelent Cave som mer enn noen gang høres ut som Leonard Cohen. Så åpner låten seg litt, og i et slags refreng er det hele mye mer åpent. Så stenger han dørene igjen, og den klaustrofobiske lyden som tikker i bakgrunnen blir igjen fremtredende. Tekstmessig er dette en svært vakker kjærlighetshymne. Vakkert, mørkt og nesten litt sakralt.

Besøk 3: Water’s Edge

Det første som slår meg er at Cave må ha hørt på Thåstrøm, noe jeg vel egentlig ikke helt tror er så sannsynlig. Stemningen minner unektelig mye om det som Thåstrøm så vellykket har brukt som en mal de seneste årene, spesielt med «Kärlek är för dom» fra 2009. Det slår meg at dette jo også er klassisk Cave, så kanskje det er omvendt? Altså Thåstrøm som har hørt på sin Cave? Mer sannsynlig egentlig. Der forrige sang var en vakker og skjør kjærlighetserklæring, så er denne tung og eksistensialistisk. Cave messer flere ganger på linjen «You grow old and you grow cold». Lydbilde er igjen preget av mystiske samples som skaper en litt nifs stemning.

Besøk 4: Jubilee Street

Så er alt det skjeve og skumle borte, og Cave er tilbake i velkjent fortellerstil. Denne låta kunne i en annen produksjon og med raskere tempo fort blitt en tøff Springsteen rocker. «I got love in my tummy and a tiny little pain, and a ten ton catastrophe on a 60 pound chain” synger han med stor troverdighet, og så kommer det like godt et mellomspill med vakre strykere. Joda, dette er en slik låt som sakte vokser for hver gjennomhøring og tekstmessig er dette et albumets høydepunkt.

Besøk 5: Mermaids

Litt mer av det samme som «Jubilee Street». Igjen beskriver han lengselen etter kjærlighet på sin helt særegne måte, og igjen åpner låten opp i refrenget. Denne gangen i et killer refreng. Dette kan fort være dette albumets mest umiddelbare refreng. Cave slår fast at «I believe in God, I believe in mermaids too». Det er denne sangen jeg har våknet med i hodet de siste to-tre dagene, og helt klart et av albumets mest umiddelbare øyeblikk, sammen med åpningssporet.

Besøk 6: We Real Cool

Om Waters Edge minner meg litt om Thåstrøm, er denne nesten en blåkopi av «Kort Biografi…» fra 2009. Et svært nedstrippet arrangement, med en snakkende Cave som akkompagnerer seg selv ved flygelet. Og som sagt, at Cave minner om Thåstrøm eller om det er omvendt, se det spiller egentlig ingen rolle. Jeg liker det uansett, liker det svært godt. Det er en innstendighet i teksten, som tar meg med inn i et øde og goldt landskap. Strykerne som kommer inn etter hvert gir låten en sorgtung stemning. Og det hele avslutter med å la alt tone ut i en merkelig uro.

Besøk 7: Finishing Jubilee Street

Som låttittelen indikerer burde vi kanskje vende tilbake til Jubilee Street. Men her gjør Cave en liten meta-sak ved å fortelle om hva som skjedde når han var ferdig å skrive nevnte sang. En snedig variant som vekker min nysgjerrighet. Også denne låten er veldig nedstrippet og Cave fortsetter i sin snakkende stil. Men selve melodien fanger meg ikke så mye som de foregående og blir på en måte skivas lille pausespor. Ikke på noen som helst måte dårlig, bare litt mindre interessant enn resten av albumet.

Besøk 8: Higgs Boson Blues

Dette er skivas lengste låt, som klokker inn på nesten åtte minutter. Det er en suggerende reise, hvor Cave forteller om en biltur der han til slutt møter selveste Robert Johnson i et veikryss. Den legendariske historien om Johnson og djevelen, som er besunget mange ganger før. Blueslegenden Robert Johnson er en av Caves største helter, og har vært en stor inspirasjonskilde for Caves egne komposisjoner opp gjennom årene. Det er en ekte røverhistorie som males frem. Cave synger med pressa vokal, og jeg kan formelig se for meg de lange rette veiene inn i ingenmannsland som Cave beskriver med en gudsforgåen stemme. Dette er steintøft, rett og slett. Messende og hypnotisk. Minner i stil til tider litt om «Stagger Lee» fra «Murder Ballads», men bare litt! Albumets barskeste.

Besøk 9: Push The Sky Away

Tittelsporet er spart til slutt. Og hvilken avslutning. Dette er vakkert på en nesten overnaturlig måte. Det ligger en fredfull overtone gjennom hele låta. Og Nick Cave oppsummerer og trekker noen linjer som gjør at de siste bitene faller på plass. «I was right and I was right». Han er innstendig uten å bli påtrengende. Han behøver ikke å ta hardt i for å gjøre et pokker til statement. Sangen er rett og slett noe av det vakreste Cave har gjort, og det sier ikke lite. «Keep on pushing it. Push the sky away.
———————–

Sånn, da er det gjort. Låt for låt har jeg nå prøvd å beskrive det som jeg oppfatter som Nick Caves beste album siden «The Boatmans Call». Jeg har ikke turt å håpe på noe sånt fra min gamle helt. Har heller ikke sett det komme. Og når sant skal sies kan det godt hende at dette er bra, bare i mine ører, siden Nick Cave og jeg på en eller annen rar måte har havnet på samme frekvens igjen etter så mange år. Men jeg tror vel egentlig ikke helt på at det bare er mine ører som vil nyte godt av «Push The Sky Away».

Hans samarbeid med Warren Ellis, gjennom diverse soundtrack de siste årene, og at Ellis nå har en plass i The Bad Seeds, er en viktig årsak til det nye filmatiske lydbildet. Gitarene til Mick Harvey er byttet ut og keyboardet, loops og samples fra Ellis gjennomsyrer hele produksjonen.

Dette er en Nick Cave som er generøs og tilgjengelig uten at han er i nærheten av noe som ligner et kompromiss.  Jeg tenker at dette er en helvetes bra måte å starte plateåret 2013 på (Ja da, jeg vet vi allerede skriver nesten midten av februar!), og en indikasjon på at Nick Cave nå er inne i sin fjerde fase med The Bad Seeds. Jeg kunne oppsummert med fakta som at skiva er spilt inn i Frankrike, eller at dette er første gang Cave spiller med Bad Seeds uten nevnte Mick Harvey. Jeg kunne også gått dypere inn i hva det er Ellis gjør med lydbildet. Men de faktiske forhold, og det som står igjen som relevant, er at Nick Cave fortsatt tråkker opp nye veier, og fremstår som en uforskammet frisk og vital artist i en alder av snart 56 år.

Takk Gud for Nick Cave, og måtte han leve lenge i landet!

 

Push The Sky Away er gitt ut på Playground, og du han høre hele platen via The Guardians ekslusive lyttelink.

Platen kjøper du den 18/2 hos f.eks Platekompaniet på CD, Deluxe Edition, Vinyl eller MP3 

 

SHARE
Forrige artikkelSam Doores & Riley Downing & The Tumbleweeds – «Holy Cross Blues»
Neste artikkelConnor Christian & Southern Gothic – New Hometown
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)