Jay Farrar – Damn Shame

25. September 2001: Jeg husker dagen godt. Det var nemlig to sårt etterlengtede plater som hadde releasedato på akkurat denne dagen: Ryan Adams andre soloplate «Gold» og Jay Farrars første soloplate: «Sebastopol». Men er det en ting jeg har lært på den harde måten er det at «releasedato» er et relativt begrep, spesielt om man kommer fra et mindre sted.

Broren min og jeg skulka den siste delen av skoledagen for å snike oss ned på langbrygga i Arendal, til platebaren No.9, hvor vi hadde forhåndsbestilt begge platene. Skuffelsen var til å ta å føle på når jenta bak disken bladde opp en rykende fersk kopi av «Gold», men måtte innrømme at «den andre plata» ikke var kommet inn. «Men kanskje til uka».

Ryan Adams var vel og bra, men det var Jay Farrars nye album vi virkelig ville høre. Vi gikk tilbake til rutebilen mens vi kritiserte Arendal for å være et høl, og et kulturelt vakuum. Skuffelsen avtok en smule når vi kom hjem og satte på «Gold». Det viste seg å være en trivelig plate, men skuffelsen var der enda. Det var ikke før godt ute i oktober 2001 at vi endelig fikk høre «Sebastopol».

Både broren min og jeg hadde hørt Son Volt for første gang halvannet år tidligere, og hadde i den perioden hatt tid til å lære oss de tre første Son Volt platene baklengs. Vi hadde også fått med oss via musikkforumet «Altcountrytab.com» at Jay Farrar var på vei med ny plate, og at det ikke var med Son Volt. Dette var alt vi visste. Vi hadde kun tilgang til internett på skolen i 2001 – det var mørke tider. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne forvente av Jay Farrars nye soloprosjekt.

Jeg hadde kanskje sett for meg en «Nebraska» aktig plate. Jeg så for meg at Jay hadde satt seg til hjemme med akustisk gitar og munspill og trøkka ut et knippe låter som hørtes ut som «Too Early» eller «Way Down Watson». Jeg må innrømme at jeg hadde nok håpet litt på akkurat dette. Men det jeg fikk høre når jeg satte «Sebastopol» i cd-spilleren var så uventa og friskt at tankene om en solo-akustisk cd fra Jay Farrar var fort glemt.

Senere har jeg innsett at «Sebastopol» på mange måter er en naturlig oppfølger til «Wide Swing Tremelo». Son Volt utfordret fansen sin en smule på den plata ved å skrive mer «popete låter», og varierer instrumentbruken en del. «Wide Swing Tremelo» høres til tider ut som en R.E.M. plate.

Sebastopol» følger i samme gata. Mer upbeat enn de tidligere Son Volt platene, mer leken – mer fargerik. Det er virkelig ei plate med et stort sound. Ei plate som må spilles høyt og oppleves mange ganger slik at man skal få med seg nyansene i lydbilet. Lyrisk sett så er det typisk Farrar, noe man hører fra første vers i åpningslåta «Feel Free». En låt som er drevet av orgel, keyboard og John Wurster’s trommer.

Breathe in all the diesel fumes,
Admire the concrete landscaping
And doesn’t it feel free?

«Feel Free» setter standarden for hva som kommer senere på plata, og det går bare slag i slag. Låter som «Clear Day Thunder» og «Voodoo Candle» følger hakk i hæl og er minst like episke og fengende. «Barstow» er albumets eneste countrylåt og her har Jay Farrar hyret inn hjelp fra selveste Gillian Welch og David Rawlings. Men til og med «Barstow» føles som en vitamininnsprøytning. Jay er jo egentlig mest kjent for countrylåter som «Windfall» og «Tear Stained Eye», men han har aldri skrevet en mer inspirert countrylåt enn «Barstow». Sjelden har han sunget bedre heller, i hvert fall ikke i mine ører. Dette er waltz-time country med apokalyptiske undertoner.

Det hele starter harmonisk: «There’s Peace in the wilds of West Texas where the sun and the sky prevails». Men Farrar framstår raskt som dommedagsprofet: «Now we’re living in the unnamed timeframe. Bets in Reno are on the human race».

Når «Barstow» svinner hen plukker «Damn Shame» opp tempoet. Dette er nok platas aller beste låt og uten tvil noe av det tøffest Jay Farrar noensinne har festa til teip. Her klaffer alt. Fra det bluesa intro-riffet til det kule breakdownet i mellomspillet, til Jays snakkesynging som får meg til å tenke på Michael Stipe på sitt aller beste.

Det blir tid til et par tilbakelente øyeblikk på plata også. «Damaged Son», «Dead Promises» og «Oustside The Door»skaper alle en fin kontrast til de store, popete-låtene på «Sebastopol». «Outside The Door» er spesielt fin med slideguitar fra den legendariske gitarisen Kelly Joe Phelps. «Vitamins» er albumets svanesang. En skeiv pop-folk låt med en liten smak av østen. En fin måte å avslutte et så pulserende og fargerikt album på.

Jeg må innrømme at sjøl om jeg var veldig overraska over hva jeg hørte første gangen jeg hørte «Sebastopol», så elska jeg den ikke. De første låtene som jeg virkelig ble kjent med var «Feel Free», «Barstow» og «Outside The Door». Men jeg har hatt godt og vel 12 år på å lære resten av platen å kjenne. De beste platene er ofte de som trenger litt tid til å vokse, og «Sebastopol» har mange skjulte kvaliteter man ikke oppdager ved første gjennomlytting.

Både lyriske kvaliter og ikke minst detaljer i det rike lydbildet som sniker seg fram her og der. «Sebastopol» motok ganske lunken kritikk når den kom ut. Pitchfork beskyldte Jay Farrar for å synge den samme gamle visa, og flere norske aviser sa seg enig i akkurat dette. Det er fryktelig trist at en så leken og inspiret plate fikk denne behandlingen. «Sebastopol» var et stort steg for Jay Farrar som artist og låtskirver. Her viser han at han behersker mye mer enn country og rock, og at han også kunne skape fengende poplåter med et stort sound. Det var også et veldig spennende trekk å hyre inn bandmedlemmer fra The Flaming Lips og Superchunk til å spille på plata. Slik jeg ser det er «Sebastopol» et like friskt pust som Wilcos «Yankee Hotel Foxtrot» som ble mottatt med stormende applaus fra en smmlet musikkpresse verden over. Men hva skal man si? «It’s a damn shame».

Son Volt gjenoppstod i 2005, men Jay Farrar rakk å slippe nok et soloalbum, to EP-er, et soundtrack og en liveplate i mellomtida. Dette var, i motsetning til det mange kritikere hevder, et kreativt høydepunkt i Farrar’s karriere så langt. Han utfordra seg sjøl og publikumet sitt og lagde låter og plater som kanskje sprika i kvalitet, men som uansett var interessante.

Nå vil jeg ikke påstå at «Sebastopol» spriker kvalitetsmessig, men Farrars andre soloplate «Terroir Blues» gjør nok det. Plata kom ut i 2004 under Farrars eget label. Plata består av totalt 23 spor. Noe som kan bli i drøyeste laget, spesielt for de av Farrar-fansen som mente at «Sebastopol» pushet grensen med 17 spor. Det er riktig nok ikke så galt som det høres ut. Farrar har nemlig fylt opp plata med to versjoner av så godt som hver eneste låt. Det er også flere kutt på plata som fungerer som «interludes» mellom låtene. Små lydkollasjer som Jay har valgt å kalle «Space Junk».

Dette er jo et artig konsept, og har funka godt for band som Wilco og Sparklehorse, men her tar det egentlig bare bort fokuset fra låtene. Noe som er litt synd for de fleste låtene på «Terrior Blues» er sterke. «No Rolling Back», «California», «Hard Is The Fall» og «Dent County» er blant Jay Farrars aller best låter å regne. Spesielt de to sistnevnte. «Dent County» er skrevet til Jays avdøde far og blir framført på piano på albumet. Jeg tar ikke hardt i når jeg sier at det er noe av det mest personlige og hjerteskjærende Jay har skrevet.

«Terroir Blues» er en mørk og langsom plate. Alle låtene er spilt inn live og har etterpå fått en makeover i studio, hvor de har blitt dynket ned av ymse lyder/ulyder. Som sagt, det er interessant, men jeg foretrekker de nedstrippa versjonene av låtene. Det er der Jays lyrikk virkelig skinner gjennom. «Terroir Blues» fikk en enda dårligere mottakelsen enn «Sebastopol», og Jay Farrar ble nok en gang latterliggjort av musikk-synsere verden over for å være en sidræva washout som ikke kunne holde følge med sin gamle Uncle Tupelo partner Jeff Tweedy. Det er sant at «Terroir Blues» ikke funker helt som et album, men låtene er bunnsolide, og når alt kommer til alt er det virkelig alt som teller.
Sjekk ut Knut Andrés Jay Farrar Mix;

SHARE
Forrige artikkelSon Volt – American Central Dust (2009)
Neste artikkelWe’ve been through the thick, straightaways after.
Knut Andrè Dale. 31 år. Fra Froland i Aust Adger. Filmnerd, horror-fanatiker, lat forfatter og musikkelsker. Noenlunde fast plass på spillelista: Peter Case, Dave Alvin, Bill Morrissey, Steve Earle, Tom Waits, Jay Farrar, Michael Hurley og Norman Blake. Favoritt Plater: Bill Morrissey - "North" Grant Lee Buffalo - "Mighty Joe Moon" The Waterboys - "Room To Roam" Son Volt - "Straightaways" Steve Earle - "Train A Comin'" Norman Blake - "Whiskey Before Breakfast" Peter Case - "The Man With The Blue Guitar" Bruce Springsteen - "The Ghost Of Tom Joad" Grateful Dead - "American Beauty" The Band - "The Band" Neil Young - "Comes A Time"

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here