Hans navn er Allen, Terry Allen!

For nesten tyve år siden fikk jeg en skive av en kollega i NRK. Han var produsent for kringkastingens eneste countryrelaterte radioprogram den gangen, og en del av jobben var å lete opp nye gode utgivelser. En ganske krevende jobb, noen år før tastetrykk og søkemotorer gjorde alt så mye mer tilgjengelig. Men min kollega var en dyktig kar, og mange av hans oppdagelser formet min interesse for country. Men av og til tok han feil. En av hans største feilvurderinger ble til en skattekiste for meg.

En dag i de trange korridorene på Marienlyst, kom han bort til meg med en skive. Vil du ha denne, sa han. Bomskudd etter min mening, påstod han videre, og ga meg et album av Terry Allen. To dager etter traff jeg ham igjen, og hadde et sterkt behov for både å takke ham og skjelle ham ut. For han tok så vederstyggelig feil når det gjaldt Terry Allen, men samtidig åpnet han ørene mine for en av de tøffeste gutta i klassen. Og for det er jeg ham evig takknemlig. I løpet av et par år var jeg den lykkelige innehaver av fem fantastiske skiver. Terry Allen hadde en back catalogue som var bedre enn jeg våget å håpe på.

I 1999 ga Allen ganske overaskende ut en skive som het «Salvation» med et ganske glossy bilde av Jesus som dekket hele coveret. Jeg fikk Dylan-assosiasjoner, tenkte Herregud, hva i helvete er det han driver med, og ga opp skiva uten en gang å høre eller langt mindre kjøpe den. En stor feilvurdering, skulle det vise seg i ettertid, men han pirket vel mye bort i mine fordommer.

Siden den gang har alle de andre gamle skivene til Allen holdt seg der opp i tetsjiktet blant mine favoritter. Men jeg slapp ikke unna «Salvation» helt. Jeg introduserte for noen år siden Allens platekatalog for en kompis, og fortalt ham at alt Terry Allen har laget er bra med unntak av en drittskive fra 1999 med Jesus på coveret. Han skulle etter hvert vise seg å være dypt uenig i den påstanden. Han kom hjem fra en USA-tur rett før min bursdag , med to eksemplarer av albumet i kofferten, et til ham selv og et til meg.  Og jeg var igjen frelst.

Siden «Salvation» har det vært stille fra Terry. Han har brukt 14 år på å komme med noe nytt. Men i disse dager lanseres endelig hans første produkt i det nye millenniumet. Jeg hørte rykter om dette albumet allerede for over et år siden, og har grugledet meg som en unge gleder seg til skolestart. Resten av redaksjonen her i Dust of Daylight går på tå hev og venter på Son Volt og Steve Earle. Jeg behøver ikke vente lenger. Terry Allen er min Earle og Volt. Og fallhøyden er stor. Når han kommer med sitt første album på fjorten år, så det er det med skjelvende fingre at jeg tar frem plata og gjør meg klar til et dypdykk, mens jeg stålsetter meg, og vet at skuffelesen kan bli stor.

Skiva heter «Bottom of the World» og det er bilde av en tom stol på coveret. Bedre enn en glossy Jesus, og jeg puster litt lettet ut. Jeg hører hele albumet i et strekk, stille, med døra låst, hodetelefoner på og platecoveret i fanget. Etter 42 minutter snurrer jeg plata en gang til, kommer for sent til middag, og det med en bedre unnskyldning enn jeg har klart å oppdrive på svært lenge. Resten av den dagen vil jeg bare tilbake til Terry Allen, til hans verden og hans musikk. Jeg legger den over til min bærbare musikkspiller og spiller skiva på nytt mens jeg sitter på toget inn til byen på kvelden. Har den med på jobb, på butikken og når jeg går tur med kjøterne.

Jeg er fristet til å kopiere noen ord fra en god kollega i redaksjonen som med omvendt fortegn slapp ut litt damp i anledning en annen anmeldelse jeg skrev her forleden.
«Dette er noe av det beste han har levert, noenjævlasinne!! Enkelt og greit.» (Takk for ordene, K.A.D.)
Ja, for dette, Terry Allen, er helt greit at du har brukt fjorten år på å lage. Det er bare så vidt jeg kan forstå, «Bloodlines» fra 1983 som når opp i dette sjiktet. Og det føles både som en enorm lettelse og stor glede å kunne konstatere at denne skiva har blitt alt det jeg håpet på. Det er som sagt skummelt med gamle helter. Når de skuffer, så skuffer de ofte noe enormt. Men Terry Allen leverer, og takk Jesus, Buddah og Hades for det.

Åpningssporet er alltid vesentlig og «Four Corners» er inngangen til et mesterverk. Han gjør her forøvrig en nyinnspilling av et spor fra debutalbumet tilbake i 1975, og klarer å revitalisere den perfekt. Terry tar meg umiddelbart inn i en historie om en dame han en gang elsket. Og samtidig ramser han opp de viktigste geografiske plasser i hans liv. Dette er høyverdig poesi.

Allen har alltid vært en forbannet bra historieforteller, og i det han nærmer seg alderdommens rike, er han skarpere enn noen sinne. Hele albumet er som en novellesamling. Jeg vandrer inn og ut av historier som spinner rundt i mine nervetråder lenge etter at siste sang er slutt. Det er ikke et øyeblikk på plata der jeg kjeder meg, eller tenker at jeg vil skippe til neste sang. Jeg har nevnt åpningssporet. Skal jeg utheve noen flere låter, og det er ikke lett når det er en slik høy kavalitet på alt, må det allikevel bli «Emergency Human Blood Courier». Her snakker vi widescreen, film og vi blir tatt med til Tom Russells Juarez. Og nettopp Juarez var navnet på Allens debut tilbake i 1975. Sirkelen er sluttet. Sangen er tøffere enn toget Johnny Cash fører over melkeveien. Terry Allen kan i likhet med Russell fortelle denne type historier med en slik troverdighet og pondus at de fleste andre artisters forsøk blekner som håret til svenske Hollywoodfruer.

Jeg har fått skiva mi i år. Det føles nesten som jeg nå kan si takk for meg, gjemme meg vekk med Terry Allen og gi jevnt faen i hva som måtte komme fremover. Men det er nok ikke sunt. Jeg kommer snart tilbake med flere betraktninger om andres plater, men jeg vil være preget, dypt preget i lang tid fremover av en plate. Den heter «Bottom of The World» og er laget av en pokker til mann. His name is ALLEN. TERRY ALLEN.

Hør «Four Corners»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Emergency Human Blood Courier»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelTurnpike Troubadours – Goodbye Normal Street
Neste artikkelHa Ha Tonka til Bergen og Oslo i mai.
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here