Frem Fra Glemselen: Chris Isaak – MTV Unplugged

1995: Året kjærlighetsdøra smalt brutalt igjen rett før påske og jeg ble gående rundt og tråkke mitt brustne hjerte til en potent deppevin… Elvis hjalp så godt han kunne med inderlig sang, men det ble liksom litt sånn avstandstrøst siden han ikke lenger befant seg på planeten.

Men hadde jeg ikke noen år tidligere hatt ørene borti noe søtsuppe som kanskje kunne være akkurat hva hjertedoktoren skrev ut resept på? Låta jeg hadde i tankene var selvsagt «Wicked Game» med en fyr som het Chris Isaak. Med lyden av istykkertråkket hjerte surklende i skoene subbet jeg avsted til nærmeste platesjappe og fant «Wicked Game» en best of skive med denne Isaak fyren.

Og jaggu – her var det litt av hvert for hjertebrustne ører! «You Owe Me Some Kind Of Love», «Heart Full Of Soul», «Blue Hotel», «Dancin'» og «Lie To Me» gjorde at jeg sporenstreks tok en ny tur til platesjappa og kjøpte Isaaks samlede verker.

Høsten kom og det gjorde jammen meg Chris Isaak også, en sjeldent bra konsertopplevelse på Rockefeller 6 september sørget for status som blodfan!

Det var derfor ikke til å unngå at jeg 23 november 1995 satt klar med VHS opptakeren da Chris Isaak sto på programmet med MTV Unplugged konsert.  At Unplugged konseptet er tuftet på Elvis Presleys legendariske sit-down segment i TV spesialen fra 1968 er ingen hemmelighet, og aldri har det vel vært mer åpenbart enn denne kvelden med Chris Isaak.

Akkurat som da Kongen beviste at rockefoten var intakt stiller Isaak og band sittende på en firkantet «boksering» av en scene med publikum rundt seg. De som kjenner Isaak vet at han spiller opp til dans ikledd scenedresser av det mildt sagt prangende slaget, men denne kvelden stiller han like nedstrippet som musikken – mørke bukser og kortermet skjorte. Her er det duket for at Chris Isaak skal vise seg frem som låtskriver, gitarist og vokalist av ypperste kaliber uten den vante staffasjen, selv de kleine (dog morsomme) vitsene er (stort sett) lagt igjen på bakrommet.

Med seg på scenen har Isaak sitt faste band Silvertone: Kenney Dale Johnson på trommer, Rowland Salley på bass og Hershel Yatovitz på gitar. I tillegg stiller Johnny Reno på saksofon og Frank Martin på Hammond orgel. Det er en skikkelig tight og samspilt gjeng som skal i «bokseringen» denne kvelden altså.

En bakpå men insisterende versjon av «Dancin'» fra debutalbumet åpner ballet, og det er klart at Isaak og band er kommet for å LEVERE. «You Took My Heart» fra andreskiva kjører opp tempoet og her er det bare å la seg rive med på rockabilly-øset og skråle med på avslutningskodaen «there will be no love for me, no love for me, no love for me!» Kjedelig med hjerte/smerte låter du liksom – dette er gøy! Den uunngåelige «Wicked Game» står så for tur, og her er det ikke mye standhaftig oppkjeftighet rett i trynet på kjærlighetssorgen.

Det er guidet tur helt ned i hjertekjellerens mørkeste kroker, det er nesten så man vil skyte seg underveis men Isaaks lavmælte levering er så til de grader perfekt at man faktisk blir grepet og når han setter inn nådestøtet i form av den langtrukne overjordiske falsett-tonen er det bare å ta frem lommetørklet, for så hjerteskjærende vakkert er det.

Neste låt «Wrong To Love You» tar heldigvis et ørlite steg i retning av å gjenoppbygge et snev av mandighet og så er det duket for «Baby Did a Bad Bad Thing», Isaaks bekmørke reise i utroskapets og paranoiaens dunkle bakgater. Vanligvis benytter han denne låta til å ha litt ablegøyer med bassist Rowland Salley men her er det gjestesaksofonist Johnny Reno som kalles ut i rampelyset:

«Johnny, could you help me out a little bit? Just stand there in the center for a second…» Isaak proklamerer så at neste låt er en kjærlighetssang…om folk som er utro mot hverandre og hvordan utroskap og løgn kan være moro men at det til slutt kan møte deg i døra.

«Ok Johnny, you can sit down now.» En hypnotiserende basslinje drar igang låta og Isaak slenger seg på med aggressive angrep på gitarstrengene mens Kenney Dale Johnson dunker avgårde på trommene stødigere enn grunnfjell og Hershel Yatovitz briljerer med utsøkt gitarspill.

Vokalmessig kjører Isaak hele registeret fra brumlebass til falsett, fra lavmælt til brautende – «FEEL LIKE CRYIN'» skrikes i miken. Men det som dytter denne versjonen  over grensa til storhet er den -iallefall tilsynelatende, spontane tilføyningen da låta nærmer seg slutten. Isaak nærmest hvisker noen strofer om å henge med Kenney, Rowley og Johnny…så kommer det lavmælt men intenst «lie…cheat…steal» gjentatt igjen og igjen før han legger til «she got a lawyer…lie…cheat…steal» mens Isaak lar det smelle i gitarstrengene. Til å bli svett av, for et band! To låter til fra den da ferske «Foreverblue» skiva følger før de igjen hopper tilbake til den selvtitulerte andreskiva og vi får servert kveldens absolutte høydepunkt.

«Lie To Me» er kanskje den beste låta han har skrevet og inn i helvete hvor han synger livskiten ut av den denne kvelden. Bandet er sublimt tilstede på alle plan fra trommer til Hammond orgel, men det er Isaaks vokal som løfter låta til svimlende høyder, ikke minst den klokkerene 10 sekunders falsett-tonen han nagler ørene våre til veggen med når det drar seg mot slutten av låta.

Etter noe slikt er det bare én ting å gjøre – fyre av en drivende Buddy Holly cover, «Blue Days, Black Nights» er helt i tråd med Isaaks egne tekster og passer som hånd i hanske for mannen som har gjort karriere på kjærlighetssorg. Tempoet dras så ned et bitte lite knepp med en annen av Isaaks beste falsettlåter «Two Hearts» før sisteskiva igjen plugges med en røff og rølpete «Goin’ Nowhere». Det er dags for å runde av og Johnny Reno slipper omsider til på sax i en forrykende versjon av «Blue Hotel» – Isaaks første signaturmelodi etter at den ble benyttet i filmen «Blue Velvet».

En bortimot perfekt musikalsk aften altså, og man kan bare spørre seg hvorfor i huleste MTV aldri tok seg bryet med å gi ut konserten på DVD…heldigvis har jeg fremdeles opptaket jeg gjorde i 1995!

Set-list:
Dancin’
You Took My Heart
Wicked Game
Wrong To Love You
Baby Did A Bad, Bad Thing
Go Walking Down There
Somebody’s Crying
Lie To Me
Blue Days, Black Nights
Two Hearts
Goin’ Nowhere
Blue Hotel

Videoklipp:

Wicked Game:

Baby Did a Bad, Bad Thing:

Go Walking Down There:

Lie To Me:

Blue Days, Black Nights:

Blue Hotel:

SHARE
Forrige artikkelMary Gauthier – Live at Blue Rock
Neste artikkelDaniel Romano – Come Cry With Me
Født i feil tid i feil land men forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Vidtfavnende ører hva musikk angår, i cd hylla finner du alt fra lavmælt Americana via reinspikka pop til ymse metal sjangre. Fikler litt med design, videoredigering og annet kunstnerisk på fritiden. Topp 3 på spillelista: Bronsen går til Chris Isaak, sølvet går til Bob Walkenhorst/The Rainmakers og gullet legges beslag på av Kongen - Elvis Presley.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here