Carrie Rodriguez – Give Me All You Got

Noen blir født med gullskje i munnen, gullhår i ræva og olje på hendene. Jeg har fått bekreftet min mistanke om at Carrie Rodriguez tilhører en slik eksklusiv gruppe, (burde muligens sløyfe det der med hår, sånn i all anstendighet) og at hun har fått noen gener fra svært så talentfull familie, er ganske sansynlig. Det faktum at hun har noen å slekte på, kan umulig ha gjort det vanskeligere for henne å levere slike produkter som hun tilbyr oss nå.

«Give Me All You Got» har Rodriguez kalt sitt nye album. Dette er hennes fjerde studio-skive, ved siden av to solide live-album. Hun ligger stilmessig et sted mellom country, pop og blues. Men skulle hun miste balansen ville hun nok falt ned i country-leieren. Ofte har hun blitt sammenlignet med Lucinda Williams, og det er slett ikke en dum parallell. Carrie trakterer de fleste instrumenter med kyndig hånd, og har i motsetning til de fleste innenfor den sjangeren hun representerer, klassisk musikkutdannelse, fra selveste Oberlin Conservatory of Music i Ohio. Om det er derfor  det lyder litt annerledes en de fleste andre singer/songwriters i samme gate, vites ikke, men jeg tipper det kan ha noe med saken å gjøre. Uansett har jeg lenge fulgt Carrie Rodriguez, helt siden hun vekte min nysgjerrighet med den vakre og mektige «St. Peter’s» fra debutalbumet «Seven Angels on a Bicycle» som kom i 2006. Fem og et halvt minutt, med en historie i sangen som fungerer som en storslagen novelle. Slikt er ikke hverdagskost fra en debutant.

Og det er myndigheten i musikkutrykket som har utkrystallisert seg etter hvert som flere album fra denne damen har dukket opp. Hun er like stilsikker om hun spiller tradisjonell country eller trykker til i en gnistrende bluesrrocker. Så potensiale har hele tiden vært der, men frem til nå har hun ikke maktet å stå løpet ut. Hvert album har hatt noen virkelig store låter, men dessverre også inneholdt litt for mange pauseinnslag.  Derfor er det ekstra godt å konstatere etter noen gjennomhøringer av hennes nye plate, at Carrie nå endelig krysser mållinja uten å slakke av. Jeg finner ikke et feilskjær, ikke en eneste lite pyntelåt eller unødvendig ekstra bagasje.

Som nevnt har denne damen mange i sin nære familie som må ha gitt henne en god start. Faren er David Rodriguez, en vel respektert låtskriver fra Austin, og moren, Katy Nail, er en velkjent maler. Når man får musikk og kunsten inn med morsmelka, gir det ofte gode resultater. Når så Carrie Rodriguez også innehar nok særpreg og talent til å skape seg sin egen identitet, må det bli saker ut av en slik bakgrunn. Grunnen til at jeg dveler ved hennes familiære bakgrunn, har med å gjøre at mer enn noen gang preger det hennes nye plate. Mange av tekstene har klare hentydninger til ganske private øyeblikk i hennes liv. Og som på flere av de foregående utgivelsene, er det tekstene det som virkelig skiller henne fra den store hopen. Rodriguez forteller historier, og gjør det godt. «Tragic», «Whiskey Runs Thicker Than Blood» og «I Don’t Mind Waiting» er gode eksempler på hennes fortellerglede.

Hun låter frisk og leken, og har et øre for den gode pop-melodien. Dette er litt overraskende ikke en skive for hobbymelankolikeren, som leter etter et soundtrack til sitt miserable liv. Overaskende fordi hun ofte har flørtet med melankolien tidligere. Carrie Rodriguez har laget et album for svale sommerkvelder og grillfester ved sjøen. Sånn sett kommer «Give Me All You Got» på feil årstid, i alle fall her i Norge.

Høydepunktene på en svært jevn og god plate er nevnte «Tragic» og «Cut me Now», en suggerende  og vakker sang som på mange måter definerer Carrie Rodriguez, og minner meg om hvor mye hun faktisk har til felles med Lucinda Williams.

Etter tre gode, men litt ujevne album, skyter Carrie Rodriguez blink med sitt nye album. Det var på tide.

Kjøpes hos våre gode venner i Rootsy (CD), eller hos Carrie Rodriguez (CD/Digitalt)

«Tragic»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

«Cut Me Now»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelRayland Baxter – Feathers and Fishhooks
Neste artikkelThe Monthly Iceberg: Moonlight on Missouri
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here