Home » Americana »Rock » Currently Reading:

Horsehead – Sympathetic Vibrations

januar 21, 2013 Americana, Rock No Comments

Horsehead fra Richmond i Virginia (ikke metalbandet fra Australia) har sendt oss en plate som virkelig holder hva tittelen lover og leverer særdeles sympatiske vibrasjoner. Bandet byr på herlig roots-rock i retning av Tom Petty, gammal Mellencamp, Eagles i deres mer rufsete øyeblikk, Stones sånn ca. anno Exile On Main Street, med litt islett av Whiskeytown, Jayhawks og Old 97′s. Men som de sier seg, så låter de faktisk mest som Horsehead.

En ting jeg dog ikke forstår er hvorfor de har plassert en rolig, akustisk ballade som første spor på plata. I den uendelige bunken plater som kommer ramlende inn til bloggen, så er det ofte førstesporet som bestemmer om jeg kommer til å høre videre på plata. Og i de fleste tilfeller ville jeg vanligvis skippet videre til neste plate. For jeg anmelder album, ikke låter. Og det finnes alt for mye gode album med bare gode låter til å kaste bort tiden på et album med noen gode og noen bare helt ok låter. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg hørte denne plata i bilen, og da er det ikke like enkelt å skippe videre til neste plate… heldigvis!

Altså… en ballade som første låt, og øs-pøs rock’n'roll fra låt nr to? Beyond me, men vi tar vel alle våre egne valg. Det blir som om Stones skulle byttet plass på «Brown Sugar» og «Dead Flowers» på «Sticky Fingers». Eller hvis Drive-By Truckers byttet plass på «Where The Devil Don’t Stay» og «Goddamn Lonely Love» på «The Dirty South»…

Uansett. Jeg hørte meg gjennom «Moving Target», som for all del er en fin låt med en ok tekst, men den er bare så totalt malplassert på plata, og spesielt som første spor.

Låt nummer to heter «Darkened Street», og sparkes i gang av saftige gitarer som kanaliserer Keith Richards på en særdeles god dag.

Og derifra og ut så er dette en kanonskive av dimensjoner. Den ene godlåten avløser den andre, og riffene som vi har hørt i bakhodet siden hormonene tok kontroll over kroppen en gang i ungdomstiden bare blåser forbi. Her har de lånt litt fra absolutt alt av de aller beste og tøffeste. Kombinert med en av de mer melodiske bassistene jeg har hørt på lenge, og gjester som Jay Gonzales fra Drive-By Truckers så blir denne plata bare bedre og bedre.

«Empties Arms In The World» er et veldig godt eksempel, med tostemte gitarer, en riffende bass og intensitet gjennom hele låten. Og når også teksten fungerer, så er vi i særdeles godt selskap.

Låten «Hard Hand To Hold» er nok en ballade, men denne gangen er den da plassert meellom noen killere av noen rockelåter og den heftige Cold Chiselske «Hold On» – som starter med en saftig pedal-steel. Og gjør man det riktig så vet man jo at man er sikret plass her på bloggen.

Bassisten i Horsehead minner meg om salige Donald «Duck» Dunne. Han har en slentrende, riffende måte å spille på som er en fryd for øret.

Horsehead blander Stones og Bluegrass i «God Damn The Rain To Fall», og låten svinger vilt med en banjo som driver groovet – og Gonzales’ piano som elegant tar seg av alle overganger og riff.

Hva får du så når du blander Tom Petty med Son Volt og Drive-By Truckers? Jo, Horseheads «Running For The Door». En skikkelig deilig rufs av en låt som kombinert med fengende refreng og overlegen 80-talls kóring er en låt med hitpotensiale.

Dylans «Lily, Rosemary & The Jack of Hearts» og «Hurricane» kanaliseres i låten «John Adams», som drives frem av et bassriff som legger seg tungt i brystkassa og gir god plass til teksten og stemmen til vokalist Jon Brown.

Intensiteten fortsetter i «Spinning Your Wheels», den elegante «Big Sun» og «Wasting Time». Et utsøkt trekløver. Dette er rett og slett alt som er tøft på en gang.

Trommene driver frem «Sweet On You», før introriffet til Dylans «You Ain’t Goin’ Nowhere» avslutter ballet. Her har de kalt den «Candy (By The Side Of The Highway)» men det er greit for meg, og det hele etterlater oss med inntrykk av en særdeles jevn og jevnspilt plate.  Det er kanskje ikke bandet med mest på hjertet, det synges mye om forhold og observasjoner av mennesker og samfunn. Det er velskrevne tekster og innhold så det holder – men her er det rett og slett musikken som fenger mest. Deilige riff, heftig bass og trøkk og intensitet som man sjelden hører.

Anbefales så absolutt på det sterkeste! Besøk Horsehead, og lik dem på Facebook. Kjøp på Bandcamp!

«The Emptiest Arms In The World»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

«Get Up»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Big Sun:

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord:


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Let i arkivet

  • 2015 (23)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

2. september, 2014

Razorbats – Bring It On Razorbats – Bring It On

Her om dagen tikket det inn en melding i chatten på Facebook. Sjefsredaktør og diktator hos Dust of Daylight, Rune Letrud, sendte en link til hjemmesiden til et band som kaller seg Razorbats, med ei klar melding om at «dette er såpass tøft at vi må skrive noen ord om EP’en, og du har jo et greit referansefelt til sånn her musikk». Klar tale, og egentlig var det ikke annet å gjøre enn å sette seg ned og lytte til de fire sporene de serverer.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

Årets album 2014

2014Header_small

2014 nærmer seg slutten, og tradisjonen tro har redaksjonsmedlemmene alvorsstemt levert inn sine topp10-lister til Redaktør Eiesland, som med sitt skjema har funnet ut hvilke plater Dust of Daylight stiller sin samlede pondus bak som «Årets aller beste album».
Årets største overraskelse er vel det totale fraværet av norske album på …

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Bendik Brænne – Do You Know Who I Think I Am

bendik2014

Basert på albumcoveret er det svært mye som taler for at fotografen, artisten og plateselskapet med fullt overlegg har gjort det som står i deres makt for å skape et bilde av Bendik Brænne som en annerledes cowboy. En som går på egne stier og veier og som gjerne bytter …

Mark Erelli – Milltowns

Mark Erelli Milltowns

Bill Morrissey døde 23. juli 2011, i et motellrom i Dalton, Georgia. Han var 59 år gammel. Hans død traff oss som kjente musikken hans hardt, men resten av verden var nok mer opptatt med å sørge over Amy Winehouse, som døde samme dagen. Født og oppvokst i Hartford, Connecticut. …

The David Mayfield Parade – Strangers

David-Mayfield--Strangers-album-cover_large

David Mayfields forrige plate Good Man Down traff meg som en kanonkule i mellomgulvet, da Redaktør Eiesland introduserte meg for mannen i fjor. Platen havnet på 4.plass på min liste over Årets Album, var platen jeg spilte mest det året, og blir fortsatt trukket frem med jevne mellomrom. Til tross for …

Reigning Sound – Shattered

Reigning Sound Shattered

Greg Cartwright er tilbake! Vel, han har aldri vært borte i og med at han siden 2009 har jobbet tett med den tøffe soul-popdama Mary Weiss fra The Shangri-Las, samt spilt inn den herlige skiva «Strychnine Dandelion» sammen med Coco Hames fra The Ettes under navnet The Parting Gifts. I …

Evig Din For Alltid – Åtte minutter fra solen

Evig Din For Alltid Åtte minutter

Evig Din For Alltid. Det er helt greit det altså. At de vil være her for alltid. Bare for meg. For der debutplaten var ujevn og tydelig preget av et litt impulsivt prosjekt fra en gammel kompisgjeng, så har spilleglede, kameratskap og jevnlige spillejobber ført til at plate nummer to …

Otis Gibbs – Souvenirs Of A Misspent Youth

OtisGibbs_Souvenirs

Det er godt og vel to år siden vi hørte fra Otis Gibbs, og da var det med den røffe og dypt personlige plata «Harder Than Hammered Hell». Nå er endelig Otis tilbake med et nytt album og det er tydelig at han har brukt de siste to årene godt …

Caleb Caudle – Paint Another Layer On My Heart

Caleb Caudle (Album Art)

Hvor mange ganger må jeg si navnet Caleb Caudle før noen reagerer? I fire år har jeg sagt at denne mannen er en av de mest talentfulle låtskrivere og artister jeg har kommet over i min tid som musikkblogger. Kanskje er han også den mest hardtarbeidende? I etterkant av ekstremt …

Jens Andersson Band – Springa Ut (EP)

Jens Andersson -Springa ut

Kjære venner, ta godt i mot Jens Andersson Band når de nå platedebuterer med EPen Springa Ut. Vi har skrevet om dem før i forbindelse med single- og videolansering, men nå er det på tide med en skikkelig introduksjon i forbindelse med dagens platedebut.
Jens Andersson er den svenske ingeniøren som …