Home » Americana »Rock » Currently Reading:

Horsehead – Sympathetic Vibrations

januar 21, 2013 Americana, Rock No Comments

Horsehead fra Richmond i Virginia (ikke metalbandet fra Australia) har sendt oss en plate som virkelig holder hva tittelen lover og leverer særdeles sympatiske vibrasjoner. Bandet byr på herlig roots-rock i retning av Tom Petty, gammal Mellencamp, Eagles i deres mer rufsete øyeblikk, Stones sånn ca. anno Exile On Main Street, med litt islett av Whiskeytown, Jayhawks og Old 97′s. Men som de sier seg, så låter de faktisk mest som Horsehead.

En ting jeg dog ikke forstår er hvorfor de har plassert en rolig, akustisk ballade som første spor på plata. I den uendelige bunken plater som kommer ramlende inn til bloggen, så er det ofte førstesporet som bestemmer om jeg kommer til å høre videre på plata. Og i de fleste tilfeller ville jeg vanligvis skippet videre til neste plate. For jeg anmelder album, ikke låter. Og det finnes alt for mye gode album med bare gode låter til å kaste bort tiden på et album med noen gode og noen bare helt ok låter. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg hørte denne plata i bilen, og da er det ikke like enkelt å skippe videre til neste plate… heldigvis!

Altså… en ballade som første låt, og øs-pøs rock’n'roll fra låt nr to? Beyond me, men vi tar vel alle våre egne valg. Det blir som om Stones skulle byttet plass på «Brown Sugar» og «Dead Flowers» på «Sticky Fingers». Eller hvis Drive-By Truckers byttet plass på «Where The Devil Don’t Stay» og «Goddamn Lonely Love» på «The Dirty South»…

Uansett. Jeg hørte meg gjennom «Moving Target», som for all del er en fin låt med en ok tekst, men den er bare så totalt malplassert på plata, og spesielt som første spor.

Låt nummer to heter «Darkened Street», og sparkes i gang av saftige gitarer som kanaliserer Keith Richards på en særdeles god dag.

Og derifra og ut så er dette en kanonskive av dimensjoner. Den ene godlåten avløser den andre, og riffene som vi har hørt i bakhodet siden hormonene tok kontroll over kroppen en gang i ungdomstiden bare blåser forbi. Her har de lånt litt fra absolutt alt av de aller beste og tøffeste. Kombinert med en av de mer melodiske bassistene jeg har hørt på lenge, og gjester som Jay Gonzales fra Drive-By Truckers så blir denne plata bare bedre og bedre.

«Empties Arms In The World» er et veldig godt eksempel, med tostemte gitarer, en riffende bass og intensitet gjennom hele låten. Og når også teksten fungerer, så er vi i særdeles godt selskap.

Låten «Hard Hand To Hold» er nok en ballade, men denne gangen er den da plassert meellom noen killere av noen rockelåter og den heftige Cold Chiselske «Hold On» – som starter med en saftig pedal-steel. Og gjør man det riktig så vet man jo at man er sikret plass her på bloggen.

Bassisten i Horsehead minner meg om salige Donald «Duck» Dunne. Han har en slentrende, riffende måte å spille på som er en fryd for øret.

Horsehead blander Stones og Bluegrass i «God Damn The Rain To Fall», og låten svinger vilt med en banjo som driver groovet – og Gonzales’ piano som elegant tar seg av alle overganger og riff.

Hva får du så når du blander Tom Petty med Son Volt og Drive-By Truckers? Jo, Horseheads «Running For The Door». En skikkelig deilig rufs av en låt som kombinert med fengende refreng og overlegen 80-talls kóring er en låt med hitpotensiale.

Dylans «Lily, Rosemary & The Jack of Hearts» og «Hurricane» kanaliseres i låten «John Adams», som drives frem av et bassriff som legger seg tungt i brystkassa og gir god plass til teksten og stemmen til vokalist Jon Brown.

Intensiteten fortsetter i «Spinning Your Wheels», den elegante «Big Sun» og «Wasting Time». Et utsøkt trekløver. Dette er rett og slett alt som er tøft på en gang.

Trommene driver frem «Sweet On You», før introriffet til Dylans «You Ain’t Goin’ Nowhere» avslutter ballet. Her har de kalt den «Candy (By The Side Of The Highway)» men det er greit for meg, og det hele etterlater oss med inntrykk av en særdeles jevn og jevnspilt plate.  Det er kanskje ikke bandet med mest på hjertet, det synges mye om forhold og observasjoner av mennesker og samfunn. Det er velskrevne tekster og innhold så det holder – men her er det rett og slett musikken som fenger mest. Deilige riff, heftig bass og trøkk og intensitet som man sjelden hører.

Anbefales så absolutt på det sterkeste! Besøk Horsehead, og lik dem på Facebook. Kjøp på Bandcamp!

«The Emptiest Arms In The World»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

«Get Up»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Big Sun:

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord:


Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (76)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

Please email us at the above adress, for review consideration.

 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

1. juni, 2012

Robert Smith-Hald – Thou Mayest Robert Smith-Hald – Thou Mayest

Robert Smith-Hald er klar med oppfølgeren til den kritikerroste og riktig så gode platen «Innocence Said», og han innfrir så til de grader med «Thou Mayest». Fullspekket med gode tekster, glitrende melodier og en tilstedeværelse som forlater deg med både gåsehud og hjerteklapp i ren begeistring. Jeg har ingen problemer med å utrope denne til årets foreløpig beste norske plate, og garanterer samtidig en plate som kommer til å havne høyt høyt HØYT på listene over årets beste utgivelser når alt skal oppsummeres mot slutten året.

Anbefalte artikler

DoD Sessions: Mary Gauthier

DoD-Sessions-Mary-Gauthier

Vi har hatt besøk av Mary Gauthier i vår videoserie «Dust of Daylight Sessions». Her inviterer vi musikere vi setter pris på til å spille noen låter de selv ønsker å dele med våre lesere.
Mary er aktuell med platen Trouble and Love, som vi anmeldte i sommer. De to låtene hun …

Ryan Adams – Ryan Adams

Ryan Adams cover art

 
I disse dager er det sterke meninger i sving angående den ferske selvtitulerte skiva til Ryan Adams. Både blodfans og deler av musikkpressen jamrer og bærer seg over at Ryan ikke sitter vuggende i et mørkt hjørne og vrir hårmanken i enda villere frisyrer mens han messer ut lavmælt angst …

Richard Thompson – Electric

Richard Thompson Electric

 

Noen artister brenner alt kruttet i starten av karrieren og havner i stabilt sideleie etter noen år. De blir i beste fall eksentriske når de har kommet gjennom sytten avrusninger og to selvbiografier med sutring, og en sjelden gang glimter noen få av dem til med en og annen låt. …

Daniel Romano – Come Cry With Me

daniel romano

Det er snart to år siden jeg oppdaget kanadiske Daniel Romano og hans klassiske countrystil. Der nye americana-artister og band har fulgt i fotsporene til Townes van Zandt og Uncle Tupelo har Romano snudd seg mot legender som George Jones og Gram Parsons og hentet inspirasjon derifra. Du har en …

Holly Williams – The Highway

holly_williams_cover

Holly Williams har ikke hatt noen enkel vei mot denne platen. Først og fremst har hun familienavnet som forplikter mer enn noe annet i amerikansk countrymusikk. Bestefaren var som alle vet Hank Williams, som alene legger lista temmelig høyt. Faren Hank Williams Jr. har også laget mye bra musikk på …

Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

RyanLosering

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.
Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en …

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger.
Nå er oppfølgeren til «Joe …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Chip Robinson – Mylow

Chip Robinson Mylow

En av historiens beste og sterkeste plater, fra en mann som nådd bunnen og funnet veien hjem.

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …