Asbjørn Ribe og De – 1400 Ski

Asbjørn Ribe og De er klar med platen «1400 Ski», og godt hjulpet av produsent Rune Berg så har dette blitt en skikkelig godbit av en plate som oser kvalitet i både låter, produsjon og ikke minst tangentspillet. Det er langt imellom gode norske plater med piano som fokusinstrument, så «1400 Ski» er særdeles velkommen i platehyllen.

Mange kjenner Asbjørn Ribe som tangentvirtuosen fra Number Seven Deli og første generasjon av Jim Stärk, men han har også en respektabel solokarriere under navnet Ornand Altenburg, som ga ut Backseat Driver» (2005) og «Catfish Row» (2007), der han leverte låter som lå i retning av Tom Waits og platen «Closing Time». Og i 2009 ga han ut den kritikerroste platen «Ornand vet hvordan» under navnet Asbjørn Ribe – som også markerte en overgang til norske tekster – og en stil som lå nærmere Randy Newman enn Tom Waits.

Det å konvertere fra engelsk til norsk er en skummel operasjon i seg selv for en vokalist, og når man i tillegg er låtskriver så er det dobbelt så risikabelt. For det som låter bra på engelsk blir vanligvis temmelig platt på norsk. Den fellen unngår Asbjørn Ribe med glans. Han skriver med substans og rett fra levra om situasjoner og hendelser rundt seg – og det funker på norsk. Den bløte sørlandsdialekten hans er heller ingen ulempe når tekstene skal levéres. Det blir på en måte så mye mer troverdig med sørlandsdialekt. Man stoler umiddelbart på en person med sørlandsdialekt, og Ribe kan egentlig si det han vil uten at noen vil ta det ille opp.

Ribe har med seg litt av en gjeng, der blant annet Rune Bergs gitarer er fremtredende – men også eminente Bjørn Holm (Bretteville, Respatexans, Eldar Vågan) på bass levérer et komp som gir frysninger. Thom Hell, brødrene Aslaksen (Jonas Alaska og hans bror Thomas Aslaksen), Benedikte Kruse og Mai Elise Solberg tar seg av kóringen på særdeles elegant vis – og gir platen enormt med trøkk.

Ribe spiller selv alt av tangenter, og her er svingende pianoer, funky elpiano og heftige flygeltoner i skjønn forbrødring.

Vi kjenner jo allerede låtene «Det er sant at vi lo av deg, Trond» og «Jeg ser bare deg», men flere godbiter enn disse  står i kø på denne platen – og høydepunktet for meg er «Kom, vi drar».

Måten den låten bygger seg opp og opp og OPP for så å true med å ramle helt sammen i det siste minuttet – hvor denne gjengens musikalitet demonstreres til fulle, er snop for ørene. Om det er Olaf Olsen eller Martin Langlie (eller begge) som står bak trommesoloen vet ikke jeg – men utsøkt er bare fornavnet. (Begge er kreditert med trommer og perkusjon på låten).

Strukturen i låten er det som fanget meg – og som viser hvor god en låt kan bli med litt ekstra innsats. Høydepunktet kommer når et overstrømmende kór tar oss inn i en trommesolo som svinger som bare ville helsike – før el-pianoet til Ribe henter låten inn igjen på AKKURAT det punktet hvor låten kunne sklidd ut i totalt kaos og falt helt fra hverandre. Helt magisk hankes det hele elegant inn av Ribes el-piano og et orgel som ligger og lurer – og låten toner ut. Altså… trommesolo. Hvor tøft er ikke DET? Det er jo ingen som lar en trommis utfolde seg slik på plate lengre. Utsøkt er bare fornavnet! Også den bassen da… Fantastisk. For meg er dette platas beste låt.

Tekstene er uten unntak utsøkte, et godt eksempel er førstelåten «Idol», en ganske så snedig titt på dette karaokeshowet som går på tv med ujevne mellomrom. Ribe forteller historien om en landsens sjel som vinner «Idol» og for meg så låter dette Jan Eggum på sitt aller beste. Og det er virkelig noe Eggumsk over denne platen, både tekstmessig og lydmessig. Men først og fremst er dette Asbjørn Ribe, og det er her han virkelig etablerer seg som en artist som kan nå ut til et bredt publikum.

Den eminente «Grillfest i parken» må også nevnes, der en bitter, tverr og vanskelig fyr (som minner veldig om meg selv) deler sin irritasjon over resten av verden. Dette må man bare sette seg ned og lytte til, for her er det gullkorn på rekke og rad. Og i overkant lett gjenkjennelig fra en kommende gretten, gammel gubbe. (Jeg er særdeles dårlig til å skrive på sørlandsdialekt, så teksteksempler skrives etter beste evne på bokmål).

Her skal jeg bli gammel,
Her skal jeg bli gammel.
Her skal jeg gå med stokk og pistol
og faen ikke ta dritt fra noen.
Her skal jeg bli gammel,
Her skal jeg bli gammel.
Her får bitterheten min nok fór,
Så avskyen kan vokse seg stor. 

Nok et godt eksempel på utsøkt tekstkunst er «Birkeland». Kjærlighetssangen til stedet han vokste opp, og enhver som har flyttet bort fra stedet vi vokste opp kan kjenne seg igjen i denne teksten. Perfekt levert med stemme og piano.

«Jeg støter på noen gamle fjes
de spør «når flytter du ned igjen»
Det er ikke det at jeg ikke vil
eller  at jeg ikke tør.

Men åssen kan jeg gå på nytt
der jeg har gått for mye før.»

«1400 Ski» er nok en innertier fra Ribe og det nokså nystartede selskapet Skipop her altså, og Asbjørn Ribe må jo stå foran sitt definitive gjennombrudd med denne plata. Det er utenkelig at han forblir en vel bevart hemmelighet med låter som dette på bagasjehylla.

Hør «Kom, vi drar»

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.
 

Plata kjøper du eksempelvis på Platekompaniet som har den på VINYL og CD og MP3.

Få med deg Asbjørn Ribe live: 
Lunsj-release på Smelteverket i Oslo, fredag 11. januar klokken 11:30.
Minikonsert på Ski Storsenter, lørdag 12. januar klokken 12:00.
Minikonsert og signering på Big Dipper i Oslo, lørdag 12. januar klokken 14:00.

SHARE
Forrige artikkelVi feirer Kongens bursdag! 8. januar 2013 er her.
Neste artikkelFredagsvideo: Jay Farrar – Dust Of Daylight
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here