Tift Merritt har gitt ut tre av mine favorittplater; «Tambourine«, «Another Country» og «See You On The Moon» fra 2010. Jeg har hatt årets plate «Traveling Alone» liggende i en evighet, men har ikke klart å komme meg forbi det intetsigende tittelsporet «Traveling Alone». Til slutt måtte jeg ta ansvar og spille den i bilen, da har ting en tendens til å få spille i ro og fred.

Og så snart «Traveling Alone» er ferdig, så gnistret platen til og gjorde at jeg angret sterkt på at den i månedsvis har blitt lagt til side. For totalt sett snakker vi her om en av årets sterkeste plater!

Tift skriver enormt sterke låter, og sangstemmen hennes er intet annet enn magisk. Det som overrasket meg mest når jeg så henne live i 2006 var den utrolig energiske utstrålingen hennes. Hun stod ikke stille et sekund, og levérte et show som var i særklasse, noe helt annet enn man skulle forvente fra platene som gjerne er ganske nedpå og skulle tilsi en rolig og behersket syngedame. Men neida, her er det innerst inne en rocker som viser oss hvordan ting virkelig skal gjøres på en scene.

Som sagt er platene ganske så nedpå, så også «Traveling Alone». Så snart hun er ferdig med tittelsporet som åpner platen, så gir hun oss en umiddelbar klassiker i «Sweet Spot». Deretter får vi en låt som får gåsehuden til å overta kontrollen over kroppen. «Drifted Apart» er en duett med Andrew Bird, hvor han kanaliserer Roy Orbison på en måte som er nesten skremmende. Det er så overjordisk nydelig at jeg blir litt ankelsvak og må sette meg litt hver gang jeg hører låten.

De to førstnevnte er temmelig rolige låter, derfor må rockefoten slippe løs – og det gjør den i «Still Not Home». Så flyter bare platen avgårde, som en deilig miks av Americana, blues, country og tradisjonell rock. Spekket med herlige melodier og glitrende tekster. Og den stemmen… som bare sniker seg rett inn i hodet ditt og legger seg som et varmt teppe over hele kroppen din og garanterer en musikalsk opplevelse du sjelden finner maken til.

Jeg må trekke frem pianolåten «Small Talk Relations», som er en monumental ballade som bare løfter seg og løfter seg inntil den kulminerer i et «mmmm» som vi bare kan skrive under på. Dette er rett og slett «Mmmmmmm».

Hør hele godbiten på Spotify, plata kjøpes overalt der plater selges.

SHARE
Forrige artikkelJerry Lindqvist – Every Day Is Like a Holiday
Neste artikkelÅrets album 2012
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here