Årets album 2012

HVERT år sier jeg det samme; neste år gidder jeg ikke denne topplistefrustrasjonen. Men så starter topplistene å renne ut fra aviser og bloggere, og alle er så grunnleggende og gravérende feil, at jeg bare må sette opp den definitive listen for å rydde opp litt.

I fjor var det direkte ubehagelig å måtte velge ut 50 album fra den enorme mengden kremplater som kom ut. I år har det gått overraskende bra. Jeg har diskutert litt med Jan Eiesland hos No Deal Music, og vi har vel kommet frem til at 2012 ikke nødvendigvis manglet kvalitetsplater, men heller bredde og mengde.

Dermed presenteres den ultimate listen – Årets Beste Album – Topp 25:

25. Todd Snider – Agnostic Hymns & Stoner Fables (Spotify)
Todd Sniders beste album på mange år, med gjesteopptredener fra både Jason Isbell og Amanda Shires.

 

24. Arliss Nancy – Simple Machines
Den eneste platen på årets liste som ikke ligger på Spotify, men dette er cowpunkrock så det holder, og et must for fans av band som f.eks Two Cow Garage.

 

23. The James Low Western Front – Whiskey Farmer (Spotify)
Herlige historier fra The James Low Western Front,  i konseptalbumet om the Whiskey Farmer.

 

22. McDougall – A Few Towns More (Spotify)
Mann med skjegg! Da vet man at det er gode greier. Seriøst gode greier med gode tekster.

 

21. Christine Sandtorv – Gullamanter (Spotify)
Noen vil kalle det en barneplate, jeg vil kalle det en popplate for barn og voksne som ikke har blitt for voksne til å høre på tekster som er skrevet (mest) for barn.

 

20. Hellbound Glory – Damaged Goods (Spotify)
Årets heiteste countryskive. Saftig honky tonk og outlaw country fra gutta i Hellbound Glory.

 

19. Debonzo Brothers – One Damn Heart (Spotify)
Bandet fra Raleigh i North Carolina legger seg litt i samme sjanger som American Aquarium, Sons of Bill og den mer rocka utgaven av Whiskeytown.

 

18. Number Seven Deli – Toxteth (Spotify)
Number Seven Delis comebackplate er samtidig deres beste utgivelse.  Tilbake til røttene, og tilbake i hjertene til alle som har savnet dette bandet.

 

17. Cold Chisel – No Plans (Spotify)
Tidenes comeback? Jeg tror det! Cold Chisel sparker så intenst fra seg på denne platen at man blir svimmel ved tanken, og bare det faktum at det har kommet ut 16 bedre album i 2012 er tilnærmet ufattelig (og litt urettferdig).

 

16. Skyline Drive – Topanga Ranch Motel (Spotify)
Herlig alt. country fra Derek Thomas og pedal steel virtuos Erik Kristiansen.

 

 

15. Tift Merrit – Traveling Alone (Spotify)
Nok en nydelig plate fra fyrverkeriet Tift Merritt.

 

 

14. Neil Young – Psychedelic Pill (Spotify)
Neil is back! Og han er alltid best med sine gamle venner i Crazy Horse. Beste plate på mange år fra vår Kanadiske venn.

 

13. John Murry – The Graceless Age (Spotify)
Innholdsmessig årets sterkeste plate. Enormt sterke tekster, og en utrolig plate – som krever innsats, men belønner den som tar seg tid til å  lytte.

 

12. Michael McDermott – Hit Me Back (Spotify)
Michael McDermott følger opp «Hey La Hey» med nok en plate fullspekket av overlegent gode tekster.

 

11. Sons Of Bill – Sirens (Spotify)
Våre gode venner i Sons of Bill ga oss tidlig på året en plate som satte standarden for musikkåret 2012. Gode låter, gode tekster og kick ass innsats.

 

 

10. Jason Isbell – Live from Alabama (Spotify)

Jada, jeg vet! Liveplater har ingen plass på en «Årets album» liste. De skal ha en egen liste. Men dette er min liste, så det driter jeg i. For Jason Isbell har laget en av tidenes beste liveplater. Den er så bra at den fortjener en plass uansett hva reglene sier. Anmeldelse på bloggen ble gjort overflødig av Jan Eieslands utsøkte omtale på No Deal Music (linket i tittelen). Dette er så nær perfeksjonisme som man kan komme!

 

9. Robert Smith-Hald – Thou Mayest (Spotify)

Robert Smith-Hald ga i fjor ut platen han produserte sammen med ORBO, og med det sin beste og en av årets aller beste plater.
Spekket som den er av strålende tekster og gode melodier så er dette en av de platene fra 2012 som du rett og slett skal eie.

 

8. Rune Berg – Hølå (Spotify)

Jeg har lyttet og lyttet til denne platen de siste uken inn mot release, og jo mer jeg hører – jo klarer står det for meg at Rune Berg har klart det kunstykket å gi ut en soloplate som er bedre enn noen av platene han har gitt ut med noen av bandene sine. Der de tidligere band-platene har bestått av låter fra flere låtskrivere, så har Berg her det hele og totale ansvaret for å lage SIN plate. Når i tillegg tekstene er mer personlige og direkte enn noen gang, så må man faktisk til Bergen for å finne en bedre norsk plate i 2012. Fantastisk og anbefalt!

 

7. Brock Zeman – Me Then You (Spotify)

Når det kommer til tekstforfattere, så heter en av verdens beste, minst kjente, og mest undervurderte – Brock Zeman. Han produserer plate etter plate på et nivå som rett og slett er skremmende høyt. Denne platen anbefales på det sterkeste.

 

6. Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell (Spotify)

Otis Gibbs ga ut en dynamittgubbe av en plate i 2012, der han viser enhver som gidder å lytte hvordan låter skal skrives. Personlige og direkte tekster, gode historier og store mengder med tongue-in-cheek humor gjør denne platen til en av årets aller aller beste. «Big Whiskers» er alene grunn god nok til en klokkeklar 6. plass på listen.

 

5. Bob Dylan – Tempest (Spotify)

His Bobness har gitt ut sitt beste album på lenge, og får en velfortjent 5. plass på listen. Platen er naturlig nok ikke anmeldt på bloggen, da det å anmelde Dylan-plater er et risikoprosjekt uten sidestykke. Platen blir ikke noe dårligere av den grunn, og Dylan sementerer bare sin status som verdens beste låtskriver.

 

4. De Musikalske Dvergene – Tunge Steiner (Spotify)

Så var den der. Platen Dvergene har hatt i ryggmargen i alle disse årene. Forløst av en omrokkering i spillemannskapet som førte til at alle måtte tenke nytt og omstille seg, kombinert med en ung og særdeles sulten produsent i Ole Reinert Berg-Olsen (ORBO). Platen som skal bevise at Helge Grønhaug er en av våre aller fremste låtskrivere og tekstforfattere, og at De Musikalske Dvergene er Norges Beste Band. Ferdig diskutert!

Årets absolutt lengste, mest omfattende og minst objektive anmeldelse her på bloggen. Objektivitet eller ikke, jeg har uansett helt rett i alt jeg sier  om denne platen…

 

3. Andrew Combs – Worried Man (Spotify)

Denne platen hadde jeg gledet meg til siden jeg hørte EPen «Tennessee Time» i fjor. Og du store allverden som Combs leverer. Det er en konstant i låtskriververden, og det er at brudd og kjærlighetssorg fører med seg låter som hever enhver låtskrivers nivå til nye høyder. Se på Dylans «Blood On The Tracks» og Ryan Adams «Heartbreaker». Og American Aquariums «Burn. Flicker. Die». Og Andrew Combs «Worried Man».

Spekket med gode låter, glitrende tekster og en spilleglede og fortellertrang du skal lete lenge for å matche. Uten tvil velfortjent plass på pallen for Combs!

 

2. Patterson Hood – Heat Lighting Rumbles In The Distance (Spotify)

Patterson Hood leverer årets nest beste plate. Historiefortelleren Hood får fritt spillerom her, uten å bli overdøvet av støyende gitarer eller noe som helst staffasje. Her er det bare gull og grønne skoger fra start til mål. En tekstfetisjist får absolutt alt han lyster fra denne platen, og samtidig trolig årets beste låt i «(untold pretties)».

1. American Aquarium – Burn. Flicker. Die. (Spotify)

Uten tvil årets aller aller beste album. Platen som verden kunne gått glipp av, og det endelige beviset på at brudd og kjærlighetssorg er en låtskrivers beste og verste venn på samme tid.
Etter at American Aquarium ga ut «Small Town Hymns» i 2010, så ble bandet på en måte stående på stedet hvil. Samme fanbase, ingen økning i platesalg samtidig som de ble booket på de samme gamle barene, uten tegn til å ta steget opp et nivå.

Til slutt kom bandmedlemmene i samlet tropp til frontfigur og låtskriver BJ Barham og foreslo at de skulle gi seg mens leken var god.

BJ klarte heldigvis å overbevise dem om å lage et SISTE album, for å kunne si at de i hvertfall prøvde – at de ikke ga opp uten å ha gjort sitt ytterste. De samlet inn penger på Kickstarter, hanket inn Jason Isbell som produsent, og lagde det aller aller ALLER beste albumet i 2012.

BJ Barham beskriver frustrasjonen i «Casualties»:

«We bet big and we lost everything
We damn near wasted all our twenties
Chasing down a dream
Now we’re all breaking pointsand broken guitar strings
We ain’t ever gonna make it,like I thought we would
So why can’t we just pack it upand say we did the best we could
I used to be a decent man,
Then life just took it’s toll
Now I’m just a casualty of rock’n’roll»

En gjennomført brilliant plate  uten svake øyeblikk, med låter og tekster så hinsides bedre enn alt annet. Mesterlig produsert av Jason Isbell, og på alle måter en verdig vinner.

Sjekk også ut liveplaten de ga ut i forkant av «Burn. Flicker. Die»; Live in Raleigh

SHARE
Forrige artikkelTift Merritt – Traveling Alone
Neste artikkelTimshel – What If It Breaks
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY