Rune Berg – Hølå

2012. Året da Rune Berg var overalt. Både i et gjenforent Number Seven Deli, på vinyl sammen med 3/5 av det som en gang var The Margarets, som produsent og/eller tekniker for en rekke andre artister; blant annet bloggfavoritter som Hakan Markussen, Robert Post og Asbjørn Ribe, som låtskriver i Melodi Grand Prix og på omfattende turné med Rikskonsertene for å dele musikkglede med landets skoleelver.  Og endelig som soloartist med helt egen plate. En aldeles fantastisk nydelig soloplate smekk full av deilig popmusikk og de beste tekstene han har produsert til nå i sin karriere.

Frontfigur. Gitarist. Vokalist. Låtskriver. Produsent. Berg har tatt på seg mye ansvar på denne platen, og mange ville kanskje sagt at det er et sjansespill å produsere sin egen soloplate. Nå har Berg hatt hjelp av Robert Post som han deler produsentcredits med, og mange ville kanskje sagt at det er et sjansespill å få en av sine venner – som man også har produsert plater for, til å produsere sin egen soloplate.

Personlig vil jeg påstå at det i dette tilfellet så er Rune Berg det perfekte valg til å produsere Rune Berg . Det er ingen som kjenner Rune Berg så godt som Rune Berg. Det er heller ingen som vet like godt hvordan Rune Berg skal låte som Rune Berg. Det skal sies at jeg har vært særdeles svak for det popsoundet som har fulgt Berg og hans kumpaner siden The Margarets dukket opp med «Slowly» på en Beat CD i 1994, og gjorde furore på NRK. Og det lydbildet som produsentene Berg og Post skaper kler låtene, melodiene og teksten helt perfekt til mitt øre. Det er variert nok til aldri å bli kjedelig, og samtidig fokusert nok til at det tydelig er en plan bak det hele.

Jeg både vet og forstår årsakene bak  hvorfor Berg har skjult stemmen sin alle disse årene. Det er nemlig veldig greit å bare være gitarhelt og kore på de nødvendige partiene, og overlate plassen foran mikrofonen til en frontfigur. Men når han nå først tar steget inn på sentrum av scenen og er frontfigur og vokalist så er resultatet imponerende, og det det var jaggu på tide at den stemmen ble festet til plateriller. Til tider høres han til og med litt ut som Alex Rinde, vokalist i The Margarets.

Til tross for det engelskspråklige innholdet, så har platen fått et norsk navn, «Hølå». Berg forklarer dette med at når bestefaren bosatte seg på Giske så var det begrenset med plass  igjen til husbygging. Berg forteller:

Det var helt innerst på øya, på et sted ingen ville bo, for jorda var så dårlig og stemningen var så dårlig og skammen så stor hvis man ikke hadde annet valg enn å bo der, på midten, i hullet. Eller Hølå, som det heter på Gisking.

Platen smyger seg i gang med «Breaking News». Jeg vet ikke om det er låten, det lille klokkespillet eller tiden på året som gjør at jeg får et snev av julestemning. Og for en julenerd som meg så er det jo helt perfekt.

Jeg falt pladask for andre låt «No Other Way Out» fra første gang jeg hørte den. Det skal jo sies at jeg er over gjennomsnittet svak for pedalsteel, og Kristian Blø Olsen levérer herlige toner som umiddelbart løfter låten og klistrer den fast i hjernebarken min. Berg kanaliserer Marius Müller i gitarsoloen, og utlevérer seg selv i teksten der han blant annet synger:

«I tried escape through music
singing with my best friends.
But it got me nowhere,
just another dead end.»

Berg har jo flagget en personlig plate, og i presseskrivet står det «Fortellingene er mer nærgående enn tidligere, mer utleverende, noen ganger mer ubehagelige, og mye mer konkrete»

I et intervju med Deichmanske Bibliotek sier Berg: «Nesten alle låtene på plata ble skrevet i den perioden det begynte å demre for meg at jeg var den eneste av bandkameratene mine som ikke hadde laget noen ordentlig plan B, og som fremdeles holdt plan A for å være førstevalget»

Og i «Never One Of Them» handler det om å være litt utenfor. Ikke helt en del av et felleskap. Det er et vers her som plukker en lang rekke Margarets-referanser, og tar opp dette temaet Berg nevner i intervjuet. Det er ikke bitterhet å spore, bare en bekreftelse om at andre har tatt andre valg. Og selv om Berg antyder at hans tidligere kumpaner har tatt smartere valg, så handler det vel heller om å ta valg som er riktig for hver enkelt. Og så lenge Rune Berg levérer musikk som han gjør, så håper jeg han klarer å holde seg til Plan A.

«We watched starfish fall from heaven
we walked through woods on fire
we dreamt of air balloons,
and friendly harbour smiles.

But I was never really one of them,
I was never really one of them.
I was stupid, they were smart.
They had a secret plan.» 

Berg har sneket på plass en liten blåserekke i «How Come». Og det er ikke mange låter hvor jeg aksepterer slike ting, men den nesten sakrale stemningen disse blåserne skaper som bakgrunn for en låt som Jeff Lynne ville trykket til sitt bryst, er rett og slett bare helt riktig.

Den ettertenksomme balladen «Pass It On» er en duett med kjæresten Ingvild Giskeødegård – som også står bak coverdesignet på platen.

Duetten baner vei for singelen «Diana». Som fortsatt er en smektende fjong poplåt om hans plastkamera døpt «Diana», og en av de deiligste poplåtene som er gitt ut i hele år.

«Easy Now» er en jazz-inspirert liten sak der Berg fortsetter å ta et oppgjør med fortiden, og funderer litt rundt dette om å være litt annerledes og like ting andre ikke liker. Gjør man det fordi man faktisk det liker det, eller «liker» man det fordi man vil skille seg ut ?

«All the bands that I liked where obsqure.
No one at school  had heard of them before,
and by the time they could be bought
at the local record store,
I found another band to root for» 

Berg fortsetter å ta et oppgjør med egen fortid i «The Perfect Patience Of A Machine», samtidig som han ser fremover og aksepterer fortiden. Her ligger de britiske poptradisjonene i gnistrende lag over hele låten. Atter en gang hadde Jeff Lynne falt i staver over både produksjon og låtstruktur.  Dette låter omtrent som Beatleslåtene Lynne produserte for noen år siden. Kóringen er, som på hele platen, helt vidunderlig – og jeg er særdeles svak for det elektriske pianoet her. Til og med den forsiktige trompeten er så på sin plass at låten ville virket naken uten. Måten låten bygges opp til den monumentale avslutningen er intet mindre enn magisk.

«I don’t wanna worry about it,
those days are gone.
I leave it for another time,
another song» 

Jeg får en skikkelig Simon & Garfunkel feeling av gitaren og kóringen i introen til «Soulless Instead». En sosialrealistisk låt som tar opp hvordan «byfornyelse» i mange tilfeller ikke gjør annet enn å fjerne enhver rest av sjel i en by. Perfekt, helt ned til by-lydene som avslutter låten.

«The thought it was broken
they thought it was dead
So they tried to fix it up
But took away
it’s soul instead» 

Platen avsluttes med «All My Time», og Berg avslutter «Hølå» med et siste tilbakeblikk på livet sitt, ambisjoner, planer og gamle forhold. Han funderer litt på hvordan ting ville vært om han hadde tatt en annen vei, kastet erfaringer og planer tilside og startet på nytt. Men så er det noen som holder ham igjen… «the girl with the loneliest eyes», sammen med lovnaden han ga seg selv når han var ti, om å aldri gi opp drømmene og bli en av saueflokken. Et eksempel til etterfølgelse for de fleste av oss. Og inspirasjonskildene ramses opp her, alle våre favorittplater og artister får litt av æren for at planene ikke kastes…

Det tok Rune Berg 36 år og to måneder å gi ut sin første soloplate. Jeg håper virkelig ikke det går like lang tid til neste gang, for dette er en av de hyggeligste lytteopplevelsene jeg har hatt i hele år. Og skal man først kjøpe seg en plate på tampen av musikkåret 2012, så er dette virkelig en godbit jeg vil anbefale på det aller aller sterkeste.

Du finner den i alt av platebutikker fra i morgen, f.eks hos Platekompaniet på VINYL eller CD.

Hør «Diana»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelKickstart Drew Kennedy
Neste artikkelFredagsvideo: Tift Merritt – Broken
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here