De fleste kjenner Christine Sandtorv fra Ephemera, men siden de fleste i Ephemera har eller har hatt mammapermisjon så ligger poptrioen litt på is – og dermed ligger veien åpen for den tredje soloutgivelsen fra den kreative låtskriveren og designeren.

Christine Sandtorv er derfor nå ute med sin andre barneplate «Gullamanter», den andre i «Stjerneteller» serien hennes.. Forrige plate kom for tre år siden, og het «Stjerneteller – Godnattsanger». Jeg var ikke i nærheten av målgruppen – så det hadde ikke JEG fått  med meg – til tross for at bøttevis av Number Seven Deli-medlemmer deltok.

Tilfeldighetene ville dog denne gangen ha det til at jeg fikk en mail fra Christine Sandtorv med forespørsel om dette var interessant for bloggen. Og siden jeg plutselig ER midt i målgruppen, med to små under 3 år, og min kone har ymtet frempå om at det kanskje kan være greit om de små fikk høre noe annet enn Bob Dylan, Elvis, Rainmakers og «de derre pedal-steel greiene dine», så merket jeg kjapt at hvis dette var interessant for MEG – så var det automatisk interessant for bloggen.

Nå skal det være sagt at eldstemann (2,5 år) er særdeles musikkinteressert. Han har i tillegg en upåklagelig musikksmak og meget høye kvalitetskrav. Favoritten er Elvis, tett fulgt av Bob (Walkenhorst). Hvis jeg setter på feil musikk, så får jeg umiddelbart beskjed: «Nei pappa. Elvis!» eller «Nei pappa. Feil! Bob!». Så da så. Han er også glad i Willie Nelson, kan skremmende mange bruddstykker av tekstene til låtene bandet mitt spiller – og var årsaken til at jeg oppdaget The Damn Quails. Og som sagt, spiller jeg feil musikk så får jeg klar beskjed om å bytte til noe mer akseptabelt.

Jeg prøvde ham med Metallica, og han begynte å gråte. U2 var heldigvis megadrit, men Simon & Garfunkel var stilig. Så langt snakker vi positivt. Mer bekymringsverdig var det at både Paul Simons «Graceland» ble ignorert – og en konsert med Creedence fremkalte «NEI pappa, ELVIS!».

Det er med andre ord et kresent publikum Christine Sandtorv skal tilfredsstille. Og la det være klinkende klart; hun består oppgaven med glans.

For «Stjerneteller – Gullamanter» må vel være det beste som er gitt ut av barneplater siden Knutsen & Ludvigsen og Trond Viggo bidro til å gjøre MIN barndom musikalsk lys og morsom. Jeg har hørt min skjerv av barneplater de siste par årene. Og de fleste på norsk er enten drit kjedelig, belærende, på grensen til nedlatende over for barns intelligens, ikke spesielt musikalsk givende eller all of the above. Unntak finnes selvsagt. Noen fantastisk fine og veldig veldig gode unntak. Men de er i mindretall. Det enkleste er nemlig oftest å bare spille inn gamle, velprøvde barnesanger på nytt – smekke på et kjapt cover og få det ut til utsultede småbarnsforeldre som heller vil rive av seg øyenvippene enn å høre EN runde til med den forbaskede Kabelsatan og hylekoret hans.

Heldigvis legger Christine Sandtorv nå listen skyhøyt for de som skal underholde barn. For det hun har klart med denne platen er ikke bare å lage melodier som sitter rett i øret og fenger små barneører, men hun har også laget tekster som er så enkle at barn kan kjenne seg igjen – samtidig som de har så mye dybde og innhold at de har mer enn nok å by på for voksne.

Dette er rett og slett aldeles suverent fint, og husets mest kresne musikk-kritiker nynnet raskt med – og sang med på et par setninger allerede etter første gjennomspilling. Og jeg kan love at bedre kvalitetsstempel enn det kan man faktisk ikke få…

Han foretrakk helt klart første halvdel av platen, som har de mest typiske nynnbare låtene som er litt up-tempo og fjonge. Det var tilløp til dansing og rockefot under «1-2-3-vals».

Andre halvdel er også spekket av fantastiske små pop-perler, men de er nok litt mer tilpasset en roligere stund i godstolen eller som godnattsanger enn hopping på stuegulvet.

Foto: Dyveke S. Nilssen

Christine Sandtorv tar virkelig barna på alvor med tekstene sine, og jeg så at BT skrev noe sånt som at dette er musikk «for barn, men også om barn». Noe som ikke kan sies bedre. For ikke bare er det tekster her som er bare moro og tull og tøys, men det er også tekster som kan evne å både gi barna et utgangspunkt for å snakke om noe vanskelig – samtidig som det minner oss «voksne» på at det er små, tenkende vesener som også har behov for noen å snakke med i en travel hverdag.

Jeg tenker spesielt på den nydelige «Blåse på», som uansett sjanger er noe av det fineste som er laget av norsk popmusikk på norsk. Teksten fungerer som en god påminnelse for både store og små. For jammen hadde det vært greit at noen av og til kunne blåse på det som var litt dumt inni oss også…

«Inni hånden er det ingen vet
Han holder på en hemmelighet
Inni magen er et tornekratt
Som stikker sånn når det er natt.» 

Det er så utrolig enkelt og direkte skrevet, samtidig er det tilnærmet umulig å skrive en så enkel tekst med en slik dybde og substans. Hele veien er det ting vi kjenner oss igjen i, men samtidig er dette gjort på barnas premisser og på en måte som tar dem på alvor slik man sjelden opplever i barnemusikk. Jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten, dette er imponerende tekstkunst.

Med seg på platen har Sandtorv blant annet bassist extraordinaire Per-Amund Solberg (Number Seven Deli), trommis Iver Sandøy (bl.a. Emerhoff & The Melancholy Babies) og überprodusent Yngve Leidulv Sætre, som også spiller tangenter og korer litt her og der.

Og i den herlige Beach Boys møter Beatles-inspirerte «Vår egen butikk» så er jeg bombesikker på at noen spiller på eggedeler, det låter en smule mer fokusert enn min unge sønns ville eggedeler-gitar-riff (som dog har avtatt etter at han fikk ukulele og munnspill). Tekstlinjer i låten skulle jo også tilsi at eggedeleren gjenspeiles i musikken;

«Vi har penger og knapper i et skrin
En eggedeler er vår kortmaskin.
Å, vi er så travle etter at vi fikk
Vår egen butikk» 

En annen favoritt (for min del) er «Hjerteplaster». Som rett og slett er en låt for foreldrene som vil føle seg enda mer klissete innvendig når de ser på sine små. For det er jo en kjennsgjerning at enhver med en viss kontroll over egne følelser og tilstøtende utbrudd blir ødelagt for livet når foreldrestatus blir innført. Hormoner beveger seg plutselig på helt andre måter, og selv steinansikter blir lettrørte idioter ved den minste påminnelse om egne barns fortreffelighet.

«Hjerteplaster» innfører i tillegg et par aldeles utsøkte nye ord; «Hjerteplaster» og «Gullamant».

«Nå sover du
Min kloke rare
Min dyrebare
Gullamant
Så blank og fin og full av fant

Et hjerteplaster
Som gjør om tårer til smil» 

Dette kan ikke anbefales nok, her har man årets julegavetips til småbarnsfamilien som fortjener litt vakker musikk i stuen. Denne er egentlig så fin at alle du kjenner kan få den til jul, barn eller ikke – så kan man mimre om egen barndom istedenfor… Jeg er så vill og gal at jeg sier; barneplate eller ikke barneplate – dette er rett og slett en av årets aller aller beste pop-plater.

Bare den siste tekstlinjen her,  fra «Det lille gule huset», skulle vel egentlig være god nok grunn – for platen er spekket av slike små, brilliante observasjoner:

«I det lille gule huset
Det med slite hvite karmer
bor en liten gammel dame
og en rusten gammel mann» 

Det eneste jeg egentlig har å utsette på platen er at jeg faktisk kunne tenke meg vokalen enda lengre frem og tydligere i miksen, for eldstemann i huset elsker å synge og på noen av låtene kan det være vanskelig å få med seg annet enn de siste ordene i hver linje. Det er uansett bare en liten detalj, og vil nok jevnes ut ved gjentatt avspilling.

Det beste er vel å avslutte med en kommentar fra målgruppen, som før kommentarinnhenting sang med til «1-2-3-vals» og deretter danset rundt til «Hjerteplaster»:

Pappa: «Er det fin musikk?»
Sønn (med et svært smil) : «JA!»

Hør den vidunderlige «Vår Egen Butikk» (en av årets absolutt fineste poplåter)

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Kjøpes f.eks på Platekompaniet på CD eller på MP3. Forløperen i Stjernetellerserien «Godnattsanger» finner du også på CD og MP3.

SHARE
Forrige artikkelDepui klar med ny single
Neste artikkelVibeke Saugestad med The Shake Set
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here