Andrew Combs – Worried Man

Vår gamle venn Andrew Combs er endelig ute med sitt første soloalbum. Jeg har gledet meg til denne platen i hele år. Egentlig helt siden jeg anmeldte EPen «Tennessee Time» – og Combs innfrir så til de grader med et album spekket av gode låter, glitrende tekster og en helt unik stemning.

Siden vi hilste på Andrew Combs første gang, så har han gitt ut singelen «Big Bad Love» og midt i prosessen med ny plate så har han gjennomgått et samlivsbrudd som har satt sitt preg på platen og tekstene.

Det er dessverre ikke til å komme forbi at mange av musikkhistoriens beste plater har blitt til i tilsvarende situasjoner, det er nok å nevne Dylans «Blood On The Tracks» (originalen, ikke den utgitte) og Ryan Adams «Heartbreaker» – så vet alle hva jeg snakker om.

Combs fant seg plutselig uten kjæreste, og ikke minst uten et sted å bo. Det siste året har han bodd på venners sofaer i Nashville og Austin, og innimellom forsøkt å spille inn låtene som skulle bli til «Worried Man».

Og for en plate det har blitt! Her er det sterke referanser til de mest klassiske tingene vi liker. Det låter Townes Van Zandt, det låter Guy Clark og det låter gammal John Prine. Brorparten av låtene drives frem av en deilig pedal-steel og et hammondorgel som mest av alt høres overjordisk ut – krydret med piano, gitarer og dobroer i skjønn forening. Alt det som var bra med outlaw-country på 70-tallet er destillert og kokt ned til en essens som hyller inspirasjonskildene og yter dem all mulig respekt – med Combs låter som navet i det hele.

For det som hele veien sørger for at dette ikke blir en sippete countryplate som bare prøver å kopiere ting som er gjort bedre før, er for det første låtmaterialet til Combs. Han skriver så det river i hjerterota, og stemmen hans kler musikken helt perfekt. Platen er dessuten variert, samtidig som produksjonen er helstøpt og særdeles gjennomført. Her går country, rock’n’roll, blues og swamprock hånd i hånd, og koker ned til et lydbilde som sikkert kan stemples med Americana, men som enkelt og greit bare kan kalles svinaktig tøft og forbaska bra.

Fra den elegante, «Devil’s Got My Woman» sparker igang festen med historien om damen som ikke lengre er interessert – og den eneste forklaringen er at djevelen har tatt henne fra ham, så står kremlåtene i kø.

Vi husker singelen «Big Bad Love», som er en en oppvisning i deilig sumprock fra de mest møkkete og tvilsomme sumpene i de amerikanske sørstatene. I desember skal han på turné med Jason Isbell, og jeg ser for meg at Isbell som gjest på denne låten ville vært intet mindre enn magisk.

Og apropos magisk; balladen «Come Tomorrow» må vel være noe av det beste som er skrevet av countryballader siste 20 år? Dette oser Townes Van Zandt, og når vi nå kjenner bakgrunnen for tekstene så blir det hele ekstra sterkt.

Når vi så slenger på «Take It From Me» – som ville sklidd rett inn på Dylans «New Morning» uten å skille seg ut i det hele tatt, så har vi allerede listet opp en rekke med låter som de fleste låtskrivere strebere etter å produsere. Og da er vi ikke engang halvveis i platen.

Den svingende «Runnin’ You Out Of My Mind» gir oss videre innsikt i hvordan Combs rensker opp i hodet etter bruddet med kjæresten.

«Oh, I keep on running
Oh, I’ll be fine
Oh, I keep on running
’til I run you out of my mind.»

På låten «Too Stoned To Cry» har han besøk av den vidunderlige Caitlin Rose. En allerede glitrende cowboylåt blir ikke akkurat dårligere av litt duettvirksomhet med Caitlin.

Et veldig godt eksempel på variasjonen på platen er den erke-retro boogierockeren «Why Oh Why», som er skikkelig 50-talls pianoboogie med et snev av rockabilly som virkelig setter dansefoten på prøve. Dette hadde ikke gjort seg bort i Sun Studios i hine hårde dager…

Tittelsporet «Worried Man» er en god gammeldags murder-ballad. Vi har vel så vidt meg bekjent ikke noe godt ord for det her i landet, ei heller noen tilsvarende tradisjon for den type låter. Men for oss som setter pris på en saftig historie, så er «Worried Man» virkelig et godt eksempel på sjangeren.

Dette er virkelig en av årets aller beste plater, og er ikke en plate du bør gå glipp av!

Hør «Devil’s Got My Woman»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

«Hør «Too Stoned To Cry»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Kjøpes på Bandcamp (der du også finner et begrenset antall CDer – og kan høre hele platen) eller digitalt på  iTunes. Besøk Andrew Combs, og følg ham på Facebook.

SHARE
Forrige artikkelThe Monthly Iceberg: LA When You’re All Alone
Neste artikkelJohn Hiatt – Mystic Pinball
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here