The Wallflowers – Glad All Over

Det er sju år siden The Wallflowers ga ut forrige plate, men i mellomtiden har frontmann Jakob Dylan gitt ut to av verdens aller beste plater som soloartist. Når de nå samles igjen for å fortsette på reisen mot å bli verdens største rockeband, så er det et bunnsolid produkt som presenteres.

I front og i fokus er selvsagt Jakob Dylan. Han vil selvsagt for alltid være preget med stemplet «Sønnen til Dylan», men har forlengst bevist at han står så fjellstøtt på egne ben at han hadde fått stjernestatus selv uten sitt berømte etternavn.

«Glad All Over» føyer seg fint inn i rekken av glitrende Wallflowers-album. De produserte jo hits på rekke og rad på seint 90- og tidlig 2000-tall, og det er egentlig litt overraskende at de ikke ble det «neste store stadionbandet». Hvem kan vel glemme kanonlåten «One Headlight», og The Wallflowers opptreden på MTV Awards i ’97, hvor Springsteen gjestet på vokal og gitar

Kombinasjonen fengende riff, gode tekster og Dylans røffe, men samtidig reine stemme er et konsept som fungerer helt utmerket. Platen er periodevis litt for produsert for min del, og det blir for mye lyd og plingplong som overdøver budskapet, men skal man lage «stor rock» så har man selvsagt ikke store valget. Likevel, det meste låter som en slags fusjon mellom The Heartbreakers, The E-Street Band og Mellencamps større produksjoner i Cougar-perioden.

Prosessen i studio var etter sigende annerledes for bandet denne gangen. Dylan hadde med seg tekstene sine, og så laget de musikk en som passet ordene sammen.

Favoritter på platen er den intense «Devil’s Waltz» og særlig den søte popsangen «First One In The Car» – hvor Dylan viser frem hvilken glitrende ordsmed han er. Eplet faller ikke spesielt langt fra stammen, noe unge Dylan har bevist gang på gang både i Wallflowers og solokarrieren.

Den største utfordringen The Wallflowers har, hvis man sammenligner med f.eks Heartbreakers og E-Street Band er den totale mangelen på interessante bandmedlemmer. Der Tom Petty har Mike Campbell å støtte seg på – og tidligere Stan Lynch, og Springsteen har Little Steven og tidligere hadde salige Clarence Clemons – dyktige instrumentalister med personlighet og sceneutstråling, så har Jakob Dylan egentlig ingen. Han er både sjel, hjerte, utseende, hjerne og 100% av utstrålingen i The Wallflowers. Og også der faller nok eplet tett inntil strammen, for Jakob Dylan er ingen Petty eller Springsteen når det kommer til sceneutstråling. Han evner ikke å holde et 30-40-50.000 personer stort publikum i sin hule hånd fra før han går på scenen og i et flere timer langt sceneshow. Det er nok trolig hovedårsaken til at The Wallflowers, til tross for ok platesalg og strålende kritikker, bare har blitt en fotnote på «Kjempestore Rockeband» listen.

Uansett, det er vanskelig å unngå å trekke paralleller til det noget mer velkjente opphavet her. Låter som «Have Mercy On Him Now» – som i mitt hode ROPER Bob Dylan og den tilsvarende Dylanesque «It’s A Dream» er låter pappa Robert Allen Zimmermann uten å blunke kunne gitt ut på plater i perioden 1990-2005.

Men så kommer låter som «Love Is A Country», min favoritt på plata – hvor Jakob viser sin brillianse som tekstforfatter og The Wallflowers som hitmelodi-snekkere. Dette er tight, fengende og sitter RETT i øret.

Jeg forstår ærlig talt ikke hensikten bak singelen «Reboot The Mission», men funk har heller aldri vært min greie. At de har gravd opp Mick Jones fra The Clash – og dytter ham inn i konseptet som en slags små-halt korgutt hjelper liksom ikke på. Selv hadde jeg vel valgt den ultrafengende «Won’t Be Long» som single, men hva vet vel jeg…

Alt i alt er det likevel et stødig comeback fra The Wallflowers, og de gode låtene overgår så til de grader svakhetene på plata, og gjør denne mer enn hørbar.

Kjøpes overalt hvor musikk selges, og så kan du ta en lytt på Spotify:

SHARE
Forrige artikkelMichael McDermott – Hit Me Back
Neste artikkelThanks For Giving A Damn with Otis Gibbs
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here