…mens vi venter på “Tunge steiner”

I morgen, mine venner, kommer årets beste norskspråklige plate ut på markedet. De Musikalske Dvergene gir ut “Tunge steiner”. Med Ole Reinert Berg-Olsen (ORBO) som produsent, så har de laget sitt beste album til dags dato, og gir oss helt ny innsikt i Dvergenes Verden.

Vi starter oppvarmingen her på bloggen med å streame et par eksklusive låter, samtidig som vi presenterer et par små intervjuer. Ett med produsent ORBO, og ett med vokalist og låtskriver Helge Grønhaug.

Musikkbloggen tok en prat med produsent Ole Reinert Berg-Olsen i mars i fjor, før de gikk i studio for første gang.

ORBO & Dvergene, hva skjedde?
Hvordan kom dette i stand, og hvordan ser du på det å jobbe med et så etablert band som DMD ?

De Musikalske Dvergene er legendariske. Ett av få bergensfenomen som kun har ridd på sin egen bølge slik bergensere gjør. Turnébussen til Dvergene er et kjent innslag i Bergen by, og det er fantastisk å få jobbe med noen som har flightcase til kaffetermosen sin. Jeg tror jeg føler meg litt eldre i Dvergenes nærvær, men desto viktigere, jeg tror de føler seg yngre. Vi møtes til kaffe og røyk rett før midtlivskrisen hver mandag. Det er veldig hyggelig og musikken er bedre enn kaffen.

Vil det at ORBO produserer DMD føre til en endring i lydbildet, siden du jo står for et litt mer amerikansk lydbilde – mens Dvergene alltid har hatt rykte for å være litt mer britiske i sin musikalske retning?

Jeg er nokså stilren i smaken når det kommer til musikk. Er det en ting man aldri kan styre så er det et bands spesielle type støy. Alle gode band har sin egen støy og den må få være der. Utover det er det sangene som bestemmer, og det er mye god country og rocknroll både i Britisk og Amerikansk rock. Jeg synes sistnevnte er litt varmere, for det er mer vokal i fokus. På mange måter er Dvergene et punk-country-rockeband så her tror jeg vi kommer til å blage mye bråk, men være tydelig og stilren.

Hva er planen din for å få gjennomslag for dine idéer som produsent ?

Dvergfeller i alle rom.

Vi lar ORBO få slippe med det, og takker for praten.

Denne uken var det på tide med et oppfølgingsintervju med vokalist Helge Grønhaug. Han stilte velvilligst opp, og ga til beste noen velfunderte svar på Musikkbloggens undringer…

Jeg har regnet litt på det, og det tok 15 år fra 3. Dvergeplate til 4. Dvergeplate (med helt eget materiale). Så tok det plutselig bare 3 år mellom 4. og 5. plate. Hva skyldes denne plutselig inspirasjonen og arbeidslysten?

Platen vi laget sammen Frode Alnæs var viktig for oss som band. Vi har ofte kokettert med at vi er et dårlig skrangleband uten hverken ferdigheter eller trang til å stikke nesen frem, men det er lett å bli fanget i sine egne utsagn og begynne å tro på egen utilstrekkelighet. Vi er ikke Steely Dan, og kan tidvis låte rått og upolert, men hvis vi holder oss til det vi får til og passer å starte og stoppe omtrent samtidig så kan vi tidvis passere som et rimelig kompetent korps. Dette skjønte vi underveis i samarbeidet med Frode Alnæs, og det ga oss nok styrket selvtillit. Torfinn Nergaard Andersen i Stender er dessuten en kløpper til å søke støtte og hadde fått tilsagn på produksjonstøtte fra FFUK alt i 2009. For å få det til trengte han demoer på nytt materiale og jeg laget enkle demoer alt i 2008 rett etter at ”Uten store ord var ute”. Men så sluttet både Yngve Jacobsen og Thor Inge Stokke og vi var tilbake til start.

Dvergene har spilt sammen i over 30 år, noe som er ganske imponerende for ethvert rockeband. Hvordan vil du beskrive Dvergene anno 2012 for de som kanskje er ukjent med musikken?

Vi spiller rett frem rock’n roll på norsk med to gitarer, tangenter bass og trommer. Beklageligvis er vi vokst opp med det som av enkelte regnes som Norges styggeste dialekt. Det synes ikke vi – og ikke mødrene våre heller, men de kanskje ikke helt nøytrale. Vi får altså ingenting gratis. Vi stiller med handikap og lider for kunsten – og det er jo rimelig rock’n roll. Platene våre burde vært utstyrt med advarsel: ADVARSEL – inneholder bergensdialekt.

Det er et litt annerledes lydbilde på denne platen, nærmere slik vi kjenner Dvergene live enn slik vi kjenner dem fra tidligere plater, hva er årsaken til at dere pløyde ny mark istedenfor å holde seg til trygge, opptråkkede stier?

Vi har aldri hatt trygge stier i studio. Vi har faktisk hatt en tilbøyelighet til å bli litt vel kreative og oppfinnsomme underveis. Det første vi gjorde etter at Willy Korneliussen og Tom Harry Halvorsen kom med i bandet var å spille inn en julesang; ”Juleneket henger”. Den ble spilt inn kjapt og uten noe dilldall. Vi fikk riktignok med oss et helt kor i studio, men innspillingen er skrudd sammen av tydelige og klart definerte elementer. Vi visste hva vi skulle gjøre før vi gikk i studio! Når vi senere begynte å øve på låtene til ”Tunge steiner” ønsket vi å jobbe på samme måten. Vi ville være så økonomisk som mulig i forhold til måten å spille på. Vi prøvde å finne frem til de enkleste og tydeligst byggeklossene vi kunne bruke. – ORBO tenkte på samme måten.

ORBO som produsent. Ryktene sier at han er streng, men rettferdig.
Hvordan var prosessen i forberedelsesfasen og i studio med en helt ny og ung produsent. Han var jo ikke engang født når Dvergene ble dannet.

Da jeg hørte at ORBO hadde lyst til å jobbe med oss visste jeg at dette kunne bli bra. Vi hadde ikke truffet hverandre – tror jeg – , men jeg visste litt om hva han hadde gjort på plate og hvilke musikalske landskap han syntes å trives i og de liknet veldig på ting jeg selv liker.

Vi jobbet svært mye og godt i forkant av studio med å finne byggeklossene til hver låt. Å gjøre ting enkelt er vanskelig! Det handler om å finne de nødvendige knaggene og så kaste resten. Hvis en gitarfigur eller en tekstlinje er unødvendig så dump den. Det er ikke alltid like lett i praksis. Jeg tror alle – inklusive ORBO – underveis hadde tvil om den ene eller den andre låten holdt mål. Men vi dumpet ingen.

I studio var vi nødt til å jobbe raskt. Vi hadde tross alt lagt beslag på huset til Bjørn Ivar Tysse (BIT studio) og kunne ikke holde på i evigheter. Men ting gikk veldig fort, trolig fordi vi var godt forberedt. Det var særdeles god kjemi i studio. Arne og ORBO jobbet svært godt sammen. Mye av gitartingene er gjort samtidig. De satt på hver sin stol, med hver sin forsterker plassert i hvert sitt rom.

Tekster er som kjent noe av det jeg setter mest pris på, og på denne platen får vi opptil flere låter om spøkelser, nidvisen om hushjelpen Constance, og låter om søvnløshet, healing, ufortjent arbeidsledighet og ikke minst låten om “vateren”.

Har du endret måten du skriver på siden du laget klassikere som “Marianne”, “Torsdagsfisken” og “Sinte gamle menn” for noen år siden? Og hvordan ser du på disse tekstene, opp mot tidligere plater – er det en progresjon som kan spores?

Jeg hadde en periode etter at jeg hadde fylt femti da jeg lurte på hva i all verden jeg skulle skrive om. Det føltes nokså fjernt å skrive sanger om uvettig kjøring på moped, eller hormonelle drømmer i regnet utenfor Bergen Kino. Det som fikk meg til ut denne ”skrivesperren” var at jeg høyst tilfeldig oppdaget Jack Leven. Han hadde vært i Bergen er røys med ganger, men det hadde ikke jeg fått med meg. Men det jeg oppdaget var at her var en fyr, omtrent på min alder som laget vettuge sanger. Dermed begynte jeg å eksperimentere uten å tenke på om sangene passet til Dvergene eller ikke. Jeg prøvde faktisk bevisst å bryte med det jeg hadde gjort før. Jeg byttet synsvinkler, prøvde ulike sjangere, skrev hele tekster uten å ha en melodi eller en bestemt rytme i bakhodet osv. Jeg laget demoer der jeg eksperimenterte med ulik preg og harmonier. Jeg har faktisk en hel haug utkast til låter liggende, låter jeg håper å kunne jobbe mer med senere. Når det gjelder innhold så ligger det et helt liv mellom Torsdagsfisken” og “Birger Karlsen” – og det bør det jo gjøre.

Når det gjelder Vateren så er den litt spesiell. Da min far døde for noen år siden og vi skulle fordele saker og ting ba jeg om å få vateren hans. Han hjalp meg da vi bygget hus på Sotra for mer enn tredve år siden. Da jobbet vi sammen i vind, regn, slaps og sludd, og det var min jobb å vite hvor Vateren var. ( Det heter for øvrig ”vateret”, men det sier vi ikke på Laksevåg!) Min far sin vateren var en helt vanlig, billig vater som egentlig ikke egnet seg til å vatre grunnmurer ned, men det var den vi hadde. – Og den har jeg fremdeles!

Hvor går Dvergene herfra ?

Aner ikke.

Platen “Tunge steiner” er på gaten i morgen, da kommer også Musikkbloggens anmeldelse.
Og lørdag 8. september har de sleppefest på Ricks i Bergen. Heng deg på Facebookeventen.

Du hører dessuten to låter til  på Dvergenes BandPage på Facebook.

Hør “Constance”:
[media id=727 width=650 height=20]

Hør “Vateren”:
[media id=728 width=650 height=20]