Home » Americana »Folk »Rock » Currently Reading:

Brock Zeman – Me Then You

august 8, 2012 Americana, Folk, Rock No Comments

Brock Zemans «nye» plate «Me Then You» er en av de jeg har hatt liggende uhørt, i trygg forvissning om at når jeg omsider lyttet til den så ville jeg bli blåst i bakken. Den fikk strålende omtale på No Deal Music i april, men er så bra at den må trekkes frem igjen nå som jeg omsider har hatt mulighet til å lytte skikkelig på den.

«Me Then You» er Zemans NIENDE utgivelse, og den forrige «Ya Ain’t Crazy Henny Penny» imponerte meg stort i fjor. «Me Then You» imponerer like mye, om ikke mer. For som Jan Eiesland på No Deal uttalte om denne platen; «At denne mannen kan levere en slik kvalitet album etter album er nesten ubegripelig». Og det kan jeg bare skrive under på.

Han leverer låtskriverkunst som ligger på et nivå som gjør at han automatisk må kunne sammenlignes med radikalt mer kjente folk i singer/songwriter båsen. Jeg har ingen problemer med å hevde at nivået på låtskrivingen hans glatt kan sammenlignes med folk som Rhett Miller, Robbie Fulks, Otis Gibbs og til og med Michael McDermott og Steve Earle.

Zeman synger som en krysning mellom Michael McDermott og Tom Waits, og bygger låter som fungerer som små noveller. Lydbildet denne gangen er litt mer rocka enn sist gang, og minner meg veldig om McDermotts beste øyeblikk. Han vever små historier rundt sine alltid interessante karakterer, og du sitter alltid igjen med følelsen av å ha tatt del i karakterens liv i et kort øyeblikk. Måten han skriver på minner meg litt om Frode Grytten, og spesielt novellesamlingen hans «Rom ved havet» som like gjerne kunne fungert som perfekte historier for en konseptplate.

Godbitene står selvsagt i kø på denne platen, og den har ingen svake øyeblikk. Men likevel er det et par låter som virkelig må trekkes frem. Den første er «Triple Crown» som har en tekst som kunne sklidd rett inn på McDermotts «Hey La Hey». Et perfekt eksempel på måten han raskt bygger opp en interessant karakter som gjør at vi faktisk hører etter for å finne ut hvordan det går.

«The guitar player’s got a Stetson and a smoke dangling from his lips
And he looks just as greasy as his guitar licks
The prettiest girl in the whole bar asked me what my name was
But the band was so goddamn loud that I never caught hers
But I got her hair in my mouth from screaming in her ear
And it smelled just like cigarettes and her breath smelled like beer
In my mind we got married and I moved to Austin that fall
And she learned every word to every one of my songs»

Zemans bildebruk er inspirerende, og er det absolutt viktiste elementet i låtskrivingen hans. Han maler på en måte bilder i hodet mitt gjennom måten han skriver på, og lager store og tydelig tablåer med krystallklare karakterer som hopper ut fra bildet og antar sine egne liv på utsiden av maleriet.

«Light In The Attic» er nok et eksempel vi kan trekke fram. Der savn og kjærlighetssorg danner utgantspunktet for en litt manisk forfølgelse.

«Is the light still on in the attic
Of the house where you used to live
And you can add it to my list of bad habits
But I still find myself driving by it
I doubt if you’ll even know just,
Just how hard it is
To miss someone like you»

En av mine favorittbøker er «The Road», og jeg falt pladask for serien «Jericho». Det kan virke som om Zeman har noen av de samme fascinasjonene. For i «End Of The World» spinner han en perfekt historie om de to siste menneskene på jorden akkurat i det verden går under. Og dette er vel rett og slett noe av det beste som er skrevet. Her er hele teksten;

«It’s the end of the world, it’s just you and me
I know it might sound crazy but I always knew it would end up this way
The building’s were collapsing and the sky was on fire
I said, “there’s nothing to be afraid of” and you said, “you’re a terrible liar”
You looked like an angel and I prayed you had wings
So I could hitch a ride on up to heaven and try to slip through them pearly gates
Because it’s the end of the world and it’s just you and me
Any second now that sun will come tumbling like a cannon ball and go out in the sea

You held my hand as the sky ripped in two
Before it all came crashing down you said, “I love you”
And I knew right then that these would be my last words
So I said: kiss me quick baby, it’s the end of the world
Kiss me quick baby, it’s the end of the world

The rich were drinking martini’s on a spaceship to the moon
While the poor pulled out their hair and wrung their hands and waited around for their doom
And god shook his head as his voice shook the sky
He said, “I told you once, it wasn’t gonna be water, but fire next time”

The ground started trembling then everything went quiet
I saw that you were crying and so I pulled you in tight
I looked deep into your eyes as I leaned you back
Then I kissed you hard as everything went black»

De to låtene som avslutter platen, «Rain On The Roof – Part 1″ og «Rain On The Roof – Part 2″ er ikke akkurat svakere, der regnet danner bakgrunnen for funderinger og tanker. Den melankolske følelsen man får av å sitte inne og se ut på regnvær er perfekt fremstilt, om enn underforstått. Måten siste låt avsluttes på – med lyden av regnvær i en lang stund, før et orgel kommer inn og spiller perfekt stemningsmusikk – før regnet igjen overtar som eneste lydkilde er rett og slett fantastisk !

Hør platen på Spotify under her, og kjøp den hos Brock Zeman

Sjekk ut «Triple Crown»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Related Posts with Thumbnails

Stikkord:


Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (97)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Dust of Daylight LIVE

Har du lest denne?

12. februar, 2013

The Replacements – Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash (1981) The Replacements – Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash (1981)

25.august 1981 slapp The Mats sitt første studioalbum, Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash, på den smått legendariske labelen Twin/Tone Records, som bl.a.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

McDougall – A Few Towns More

McDougall_AFewTownsMore

 
«A Few Towns More» sparkes igang med en real fest. Det er taktfast klapping, en svingende banjo, tramping og en gruppe mennesker i særdeles godt humør som nynner høylydt i takt med låten.
Man lurer et øyeblikk på hva i allverden dette er, men når «Coleraine» er ferdig og McDougall fyrer …

American Aquarium – Burn. Flicker. Die.

BurnFlickerDie-American-Aquarium

Den følelsen når et album tar rennafart og måker til deg midt i mellomgulvet med all kraft, før det utnytter det at du er midlertidig uskadeliggjort til å innta hjernen din med full kraft  og brenner seg fast med en intensitet som gir deg akkurat DET rushet. Det rushet …

Sons of Bill – Sirens

SonsOfBillSirens-Small

Våre venner i Sons Of Bill er ute med oppfølgeren til den glitrende «One Town Away». Platen har fått navnet «Sirens», og er en tydelig vridning inn mot et litt mer kommersielt landskap for brødrene Wilson.
Jeg er veldig glad i forrige plate, og brukte lang tid på å like denne …

The James Low Western Front – Whiskey Farmer

The James Low Western Front-Whiskey Farmer

The James Low Western Front er et hyggelig bekjentskap som kom dinglende fra Reviewshine. Bandet fra Portland har laget en plate som fokuserer på å presentere gode tekster i en halvakustisk tapning som gir både ord og melodi god nok plass til å feste seg i hodet.
«Whiskey Farmer» er et …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.