Arliss Nancy – Simple Machines

Arliss Nancy kom med sin første langspiller i mars, og havner ikke denne platen på et uttall topplister, så blir jeg meget sjokkert.

En saftig rockeplate med røtter i alt. country, punk og sørstatsrock, som ligger perfekt i landskapet som Two Cow Garage har gjort til sitt eget. Liker du Two Cow, Lucero, Gaslight Anthem og Hold Steady – så er dette en plate du må sjekke ut!

Foruten å skrive Musikkbloggen.no så skriver jeg også for Ninebullets.net, noe som har både sine fordeler og ulemper. Fordelene er fri tilgang til stort sett alt som kommer ut av nye plater flere måneder før de gis ut. Bakdelen er at jeg forsøker å ikke gå Ninebullets i næringen ved å legge ut anmeldelser av plater jeg vet skal ut på Ninebullets før de er på plass der. Og ofte tar det laaang tid fra platen har kommet ut til anmeldelsen legges ut – og dermed glemmer jeg hele platen.

Arliss Nancys “Simple Machines er en plate jeg spilte opp og i mente i januar og februar, før den på en måte kom ut i mars og ble anmeldt på Ninebullets i mars/april en gang. Og da hadde jeg forlengst gått videre i bunken. Men det ville være årets groveste overtramp å ikke skrive noen ord om denne platen – så da jeg ramlet over den igjen for noen dager siden så havnet den raskt i “HUSK DENNE!!” bunken.

Som sagt så ligger dette  i samme landskap som Two Cow Garage. Det er In Your Face rock’n’roll med punk-attitude og tekster som stirrer deg rett i trynet og krever oppmerksomhet. Vokalist Cory Call synger til tider som en litt mindre hes Micah Schnabel (som også dukker opp på et par av låtene), og tekstene er kanskje ikke like intense som Two Cow Garage – men låtene er til gjengjeld mye mer melodiøse og letter tilgjengelig.

Platen er også overraskende variert. Når man hører første låt, så forventer man et øs av dimensjoner, og regner med at gitarene skal smelte ørene dine løpet av platen.

Men plutselig får man melodiøse og vakkert arrangerte låter som “Front Seat” som viser at dette bandet har så mye mer å by på enn bare punk-attitude – og at de slettes ikke er så sinte unge menn som man skulle tro.

Når de så kanaliserer Uncle Tupelo i “Failure” så er i hvertfall jeg solgt. Dette er atter en av mine favoritter for i år, og jeg beklager på det sterkeste at jeg har latt denne ligge uten å gi folket beskjed om at dette er en av årets MUST HAVE plater.

Kjøpes hos det nye plateselskapet deres, tyske Gunner Records – siden plateselskapet som ga dem ut først – Suburban Home Records virker å ligge litt på is om dagen. Den finnes selvsagt på LP! (Bestillingen er litt forvirrende, siden de kun oppgir “Money Order” som betalingsmetode – men du får etterhvert en faktura pr. epost og  overfører bare pengene via PayPal til mailadressen du får kvitteringen fra. Alt er forklart i fakturaen som kommer dinglende en stund etter kvitteringen. Den sendes ut manuelt av Gunnar Christiansen som eier plateselskapet, som også er særdeles hyggelig og hjelpsom pr epost hvis man skulle lure på noe. Det er litt kronglete, men jaggu er denne plata verdt litt ekstra knot!)

Alternativer (som jeg ikke har testet ut) er deres egen Storenvy (der CDen bare koster 10$). Offisiell release er 17. august, men plata er altså allerede tilgjengelig.

Hør “The Crease” (med Micah Schnabel):
[media id=686 width=650 height=20]

Hør “Front Seat”:
[media id=687 width=650 height=20]

Hør “Frontier”:
[media id=688 width=650 height=20]