Ana Egge – Bad Blood

Det er øyeblikk som dette som gjør at man gidder å bruke timesvis av fritiden på å sortere gjennom alskens ubrukelig musikk. Øyeblikket når man hører noe nytt som får hårene på armene og i nakken til å reise seg.

Jeg vet at jeg er seint inn i selskapet når det gjelder Ana Egge, men det er bare så mye musikk man rekker å høre på til enhver tid – så av en eller annen grunn har denne platen havnet i “skal snart høre på” bunken.

Ana Egge har gitt ut 7 plater, medregnet denne. Men jeg må innrømme at det som førte til at jeg fant Ana Egge var platens produsent. For platen som er spilt inn i Levon Helms studio i Woodstock er produsert av Steve Earle. Og selvsagt er den mikset av hans gamle kumpan Ray Kennedy.

De gutta har jo laget gull før, og da tenker jeg i første omgang på en annen kvinnelig gullstrupe – Lucinda Williams og hennes mesterverk “Car Wheels On A Gravel Road”.

Men dette er ingen “ny” Lucinda. Ana Egge har særpreg så det holder, og en avslappethet i stemmen som er helt utsøkt. Du får bare lyst til flyte avgårde på en sky mens musikken hennes fyller verden rundt deg.

Platen utforsker temaer rundt psykisk helse, låtene skrev hun etter at hun besøkte en psykisk syk slektning i fengsel. Og måten den er produsert på gjør at de bitende gitarene fungerer som et perfekt bakgrunnsteppe for tekstene. Samtidig så presenteres dette på en måte at man måter innholdet på helt nøytral grunn. Her er ingen belæring eller dyster ondskap. Dette er rett og slett utforskende musikk, og gjort på en måte som gjør at vi bare vil høre mer og mer og mer.

“It’s been a month now plus a week or two
I’m the only one who’s come to visit you
Who’s gonna answer for what you’ve done
Behind your eyes there’s no one 

There’s a hole in your halo
Where the sun don’t shine”

Ana Egge har som sagt en stemme som er unik. Lucinda Williams kalte henne “folkemusikkens Nina Simone”, og jeg kan godt forstå hvor det kommer fra. Men altså… tekstene er virkelig verdt å fordype seg i, for denne kvinnen vet virkelig å skrive tekster.

Favoritter er vanskelig, men “Hole In Your Halo”, “Bad Blood”, “Hands And Knees” og “Shadow Fall” er låter jeg gjerne spiller ofte.

Og selvsagt den fantastiske “Silver Heels”. En av fjorårets aller beste låter. Gitaren er som hentet ut fra et av David Lynch sine mareritt, og bassen på denne låten er så utsøkt at jeg får lyst til å selge bassen min og aldri mer spille musikk selv.

Hadde jeg fått somlet meg til å høre på denne plata litt før, så hadde den havnet LANGT opp på listen over fjorårets beste plater.

Plata kan du kjøpe på MP3 hos Platekompaniet eller på CD hos Amazon.com eller høre via Spotifyavspilleren under her.

 (artikkelen er også i “trykk” på Ninebullets.net)

SHARE
Forrige artikkel16 august 2012: 35 år siden Kongen døde
Neste artikkelAmerican Aquarium – Burn. Flicker. Die.
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY