Home » Americana »Rock » Currently Reading:

American Aquarium – Burn. Flicker. Die.

august 22, 2012 Americana, Rock 1 Comment

Den følelsen når et album tar rennafart og måker til deg midt i mellomgulvet med all kraft, før det utnytter det at du er midlertidig uskadeliggjort til å innta hjernen din med full kraft  og brenner seg fast med en intensitet som gir deg akkurat DET rushet. Det rushet som gjør at du gidder å lete gjennom tusenvis av plater hvert år på jakt etter akkurat den følelsen. AKKURAT den følelsen fikk jeg første gang jeg hørte «Burn. Flicker. Die.» 11 låter med intens gåsehudfremkallende EKTE musikk. En musikkfrelst hobbyanmelder som sitter med tidenes feteste glis og vet at her… HER er plata som resten av året skal måles opp mot. Når plata er slutt… en gang til! Og enda en gang! De siste tre månedene har denne gått på repeat i bilen, hjemme, på mp3-spilleren og når jeg ikke har spilt den så har låtene fortsatt å surre og gå inne i hodet mitt. Av og til så er god  musikk rett og slett verdens beste følelse.

American Aquarium er et band som har vært med meg siden før Musikkbloggen ble opprettet, og en av årsakene til at jeg til slutt måtte få på plass et sted å skrive om musikk. For i motsetning til en rull med Smil, så er god musikk som skapt for å deles.

De ga ut den helt ok platen «The Bible & The Bottle» i 2008 på egen label. Så kom den periodevis fantastiske «Dances For The Lonely» i 2009, som var mitt første møte med bandet – via låten «Katherine Belle». Og da de slo til med den glitrende «Small Town Hymns» i 2010 så ble denne jublende anmeldt her på bloggen – så ble den kåret til årets 9. beste plate i 2010, slått av folk som Justin Townes Earle, Jakob Dylan, Mary Gauthier og Ryan Adams.

American Aquarium lever det meste av livet sitt på veien. De er ute 300 dager i året. Og det merkes. Bandet er tight. De kjenner hverandre ut og inn, og vokalist og låtskriver BJ Barhams tekster speiler hele veien livet på veien. Han uttaler at der «Dances For The Lonely» fortalte om alt det kule som skjer på turné; fester, damer, dop og alkohol – så forteller «Burn. Flicker. Die.» om at det tunge som skjer på turné; festingen, damene, dopen og alkoholen. «Burn. Flicker. Die.» er en plate som handler om å vokse opp.

Gutta i bandet nærmer seg 30, og de ser vennene sine stifte familie og få seg jobber. De kjøper hus og «eier noe» som Barham uttaler. Tekstene hans er en refleksjon over alle disse dagene og årene på veien. Har det vært verdt det? Har han valgt rett i å forsake venner, familie og et A4-liv til fordel for rock’n'roll fester og raske damer ute på veien?

Han kommer ikke med noen svar, men vi sitter igjen med desto mer – og tvinges på mange måter til å gjøre opp status over våre egne liv i kjølvannet av Barhams refleksjoner fra veien, som er den røde tråden på «Burn. Flicker. Die.»

Tiden på veien har også blitt brukt til å jobbe inn de nye låtene, før de tok dem med seg til Muscle Shoals i Alabama – der produsent Jason Isbell satt og ventet i Jimmy Nutts NuttHouse Studios. Og hvis det finnes en Match Made In Heaven, så er den Jason Isbell & American Aquarium. Han har latt American Aquarium beholde alt av sitt særpreg, samtidig som han har tilført akkurat det lille ekstra av struktur og dynamikk som preget Isbells eget mesterverk «Here We Rest» fra i fjor. Og sammen har det laget en kanonskive som er så full av gode låter og ikke minst eksepsjonelle tekster, at jeg ikke helt vet hvilken fot jeg skal stå på…

Spooner Oldham

Platen  griper tak i oss fra første låt,og en av årets aller aller absolutt beste låter er første spor. «Cape Fear River» fungerer samtidig som en link til forrige plate, da Barham bygger låten rundt et tema som dannet grunnlaget for «Small Town Hymns»; hvordan komme seg ut og VEKK fra en fastgrodd situasjon i en bakstreversk småby.

Samtidig handler det om egen utvikling, og danner samtidig grunnlaget for selvransakelsen vi skal finne utover resten av platen. Et smekkert lite elektrisk piano som hørtes skremmende kjent ut fyller ut lydbildet, og litt etterforskning viser at det faktisk er Spooner Oldham som gjør jobben. Pianoets drømmende toner kler den dirty gitaren og den seige bassen. Perfekt underlag for Barhams tekst, som er en av de beste bitene av lyrikk som er plassert på plate på mange mange år.

«I ain’t the man my father was
I ain’t the man he wanted me to be.
Sometimes I think I made him proud,
just by getting out».

«Saint Marys». Er det mulig å gjøre det stort bedre? Denne låten har gått på repeat med jevn rotasjon i hele sommer. Et mesterlig epos av en sommerlåt om ungdomstid og opprør som får Bryan Adams «Summer Of 69″ til å høres ut som en dansebandlåt for mennesker med gikt og gåstol. Jeg mer enn aner Isbells hånd på gitarene her, og dette trøkker som Drive-By Truckers på sitt aller beste. Jeg elsker strukturen og oppbyggingen i denne låten, med temposkiftene, breakene og de herlige små gitarfillsene som krydrer denne geniale lille saken.

Vi får høre om den gang de var «Long time lovers // and first time thieves», og et intenst groove og noen Isbellske gitarriff som gir gåsehud over hele kroppen transporterer oss gjennom Barhams sommerminner. Her nikker Barham også elegant til forrige plate, i linjen «Where american girls drink mexican beer // and city boys sing small town hymns». Så tar BJ Barham oss med på tur rundt i sin ungdoms sommer.

Amanda Shires

Det er intet mindre enn tre kvinnelige fiolinister kreditert på platen, hvem av Caitlin Cary, Amanda Shires og Andriana Markano som tar oss inn i den fantastiske «Lonely Ain’t Easy» er jeg ikke sikker på, men kombinert med Whit Wrights overjordiske pedalsteel så tar Barham oss med på en tur gjennom et knust forhold og et forlatt mannesinn. Jason Isbell legger et lekkert lite piano på låten, og hvem av de fire jentene som er kreditert som korer skal ikke jeg si for sikkert, men det som ER sikkert: det er vakkert. Denne låten er så perfekt strukturert og Barham spinner en herlig historie om ensomhet.

«The only thing certain, is we end up alone
To pick up the pieces of our once happy home.
She took all my records, the hits, the unknowns
She took all the Beatles, she took all the Eagles
She took all the Stones.
And lonely ain’t easy. Lonely ain’t kind.
And lonely won’t leave me, she’s a good friend of mine.
Nine years of my life, that I’ll never get back.
Ain’t it funny how the good times never outweigh the bad.»

Caitlin Cary

«Abe Lincoln» er skrevet av Chip Robinson, vokalist i Backsliders og mannen som ga ut den legendariske «Mylow» for et par år siden. En saftig rocker som fletter perfekt inn i historiene om lengsel etter noe trygt og fast.

Den første låten som virkelig gir oss innsikt i hvordan turnélivet påvirker en person er «Jacksonville». Barham forteller om vanskene ved å opprettholde et fast forhold når man lever hele sitt liv der ute på veien, og hvor enkelt det er å ramle utpå med alkohol og sterkere substanser. Det er hjerteskjærende å høre Barham oppsummere de siste ti årene med linjen «living the lie that rock’n'roll’s alive». Og Spooner Oldhams elektriske pianoet, kombinert med bassen og basstrommen som driver hele låten er intet mindre enn magisk. Og for en tekst. FOR en tekst.

«It’s hard to stay inside when the bar calls your name
and pretty soon this hotel room is gonna drive me insane.
So I’m gonna hit the streets tonight make my way towards the neon lights.
Order a drink in a downtown dive ’till I forget my name.
If I make it out alive, I’ll call – you know I will
If I can just survive one more night in Jacksonville»

«Harmless Sparks » har en tydelig Isbell-signatur på seg, og en låt jeg antar Barham vil ta med seg ut og videreutvikle på soloshowene sine – da den er en av de mest personlige låtene på platene.

Tittellåten «Burn. Flicker. Die» er kanskje den låten som mest av alt definerer albumet. Som virkelig tar oss med inn i varmen, og gir oss innsikt i livet på veien og sene netter i barer over hele verden på en unik måte. Det er en intensitet i låten som virkelig gir oss følelsen av måten veien sliter på disse gutta, samtidig som den gir dem energi. Kombinert med alkohol og piller, selvsagt : «Whiskey on the rocks//and adderall» (Adderall er da ADHD-medisin man får på apoteket, dog kun i USA). Refrenget sier ellers;

«We do what we can
We put up a fight.
But we burn to long
We flicker and die»

 

«Casualties». FOR en låt. For en historie. For en tekst.Barham beskriver livet på veien, og hvordan han føler at de har nådd høydepunktet, eller kanskje sin egen begrensning. Låten starter med en beskrivelse av dashbordet i turnébussen. Som samtidig er en beskrivelse av mesteparten av deres eiendeler her i verden.

«We got a cracked windshield and mardi-gras beads.
Some trucker hats and old hotel keys.
We got a dash, full of trash, and other band cds.
We got a cracked windshield, and mardi-gras beads.»

«Casualties» fortsetter videre med en selvransakende vurdering av hvor de egentlig står som mennesker, band, musikere og (fortsatt) ungdommer. Og det er ikke mye optimisme å spore:

«We bet big and we lost everything
We damn near wasted all our twenties
Chasing down a dream
Now we’re all breaking points and broken guitar strings
We ain’t ever gonna make it, like I thought we would
So why can’t we just pack it up and say we did the best we could
I used to be a decent man,
Then life just took it’s toll
Now I’m just a casualty of rock’n'roll»

Refleksjonene til Barham fortsetter, og han virker å nærmest ha gitt opp drømmen om å slå gjennom og ikke minst å overleve:

I should have been a doctor or a lawyer.
Or a policeman on patrol.
Instead I’m a casualty of rock’n'roll.
Tell my momma and my daddy that I tried,
Tell all my friends and family goodbye.
‘Cause if the road is where you live, boy
The road is where you die. 
….
Gave my heart to the highway, she returned it full of holes.
We’re just casualties of rock’n'roll.» 

Det er vanskelig å ikke trekke sammenligninger til Drive-By Truckers på dette tidspunktet. Samtidig ønsker jeg ikke å komme med utsagn som gjør at de blir plassert i båsen «de neste Drive-By Truckers», for American Aquarium har så mye egenart at de fortjener å bli vurdert på helt egne meritter. De har gått gradene, spilt alle drittstedene og kjørt land og strand rundt på tusenvis av giger – og rett og slett bygget seg opp den erfaringen som trengs for å lage denne kanonen av et album.

Det hele kan høres dystert ut når man bare leser tekstene, og det ER jo det – når man går litt inn i materien slik jeg har som forbannelse. Men samtidig er dette en plate som låter så utrolig bra, og alt er så perfekt produsert av Jason Isbell at det aldri blir dystert å lytte på. Dette er historiefortelling på særdeles høyt nivå, og kommer ikke det gjennombruddet Barham virker å gitt opp å håpe på nå, så kommer det aldri.

En ny låt om sommernetter og kjærligheter, en natt som helst aldri skulle endt danner grunnlaget for «Savannah Almost Killed Me», der Barham har møtt noen som han kunne tenke seg å tilbringe mer tid med, men…

«If only I could have found a way to make this moments last.
You took care of this shipwrecked heart.
Now I’m falling again. I’m falling apart.» 

Barham fortsetter å utforske dette med forhold kontra 300+ dager på veien i «Northern Light». Strykere, en nydelig pedalsteel, og ikke minst Oldhams elektriske piano lar denne låten drive avgårde – komplett med en tekst som signaliserer optimisme og en vei å gå fremover. Platen avsluttes med «Saturday Nights». En rocker som tilsier full circle.

«Tonight you want from me what I want from you» 

Jeg legger meg paddeflat i støvet, hikster frem «We’re not worthy», og utroper denne til årets hittil klart beste plate. American Aquarium må med dette stå foran sitt endelig gjennombrudd, for denne platen vil tiltale fans av så utrolig mange sjangre. Men viktigst av alt: liker du GOD musikk, så er platen for dette. Liker du ikke denne platen, så ser jeg helst at du holder det for deg selv – da det er ytterst avslørende og det vil føre til at vi ikke kan være venner mer…

Platen er offisielt på gaten lørdag 25. august. Du kan kjøpe den hos Lonestar Music, og den vil også bli tilgjengelig overalt der hvor musikk streames og digitalkjøpes, f.eks på iTunes. CDon.com selger den også.

Hør «Cape Fear River»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Saint Mary’s»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Hør «Casualties»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

«Burn. Flicker. Die. på Spotify:

Related Posts with Thumbnails

Stikkord: , , ,


Currently there is "1 comment" on this Article:

  1. [...] er ganske enkelt (nesten) alle låtene fra den nye plata til American Aquarium – «Burn. Flicker. Die.» Alle så nær som en låt ligger på YouTube i varierende kvalitet, og her har jeg valgt ut [...]

Comment on this Article:







Sosialisér med Musikkbloggen

Dust of Daylight på Facebook

Abonnér på vårt RSS Feed

Abonnér på Musikkbloggen

Let i arkivet

  • 2014 (147)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Heng med Dr. Philmar




Ta turen inn i Dr. Philmars lett forstyrrede verden, la deg forføre av hans stemningsfulle fortellinger og misforståtte lykke.

Ønsker du omtale?

Send en mail til rune@musikkbloggen.no
eller bruk ReviewShine:

Translate:

DutchEnglishFrenchSpanish

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Dust of Daylight LIVE

Har du lest denne?

7. mars, 2013

No Deal Archives: Patterson Hood – Heat Lightning Rumbles In The Distance No Deal Archives: Patterson Hood – Heat Lightning Rumbles In The Distance

Siden Musikkbloggen og No Deal Music til tider har delt omtalene av de aller beste utgivelsene mellom seg, er det på sin plass å få fram i lyset noen av de postene som kanskje ikke alle har fått med seg gjennom de snart tre årene begge bloggene har eksistert. Først ut i No Deal Archive-serien er min blogg om fjorårets beste plate. I hvert fall den som rørte meg aller innerst og dypest.

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Anbefalte artikler

Anbefalte album 1.halvår 2014

frontpage

Sommerferien har så smått begynt å banke på døren for de aller fleste av oss. Her i Dust of Daylight-redaksjonen tar begge redaktørene sommerferie fra og med i dag og det vil si at i de tre neste ukene kun blir oppdateringer fra vårt rikholdige arkiv på Facebook-siden og på …

Mathias Lilja – Mathias Lilja

mathias_lilja_cover_art

17.januar fikk jeg en link til rootsy.bandcamp.com fra en kjenning i Tromsø. Han er en ikke ukjent rock’n’roll-dealer fra «9000 Byen» som bruker å være finkalibrert når det kommer til hva jeg setter pris på av musikk. Jeg klikket på lenken, og det som suste inn i skallen var lekre …

Parker Millsap – Parker Millsap

Parker MIllsap

Stemmen som synger på platen Parker Millsap tilhører den knapt tjue år gamle artisten Parker Millsap fra den knøttlille byen Purcell i Oklahoma. Det å bære med seg en særpreget og solid vokal ut i artistlivet er på ingen måter noe minus og det er hele tiden blitt viktigere for artister å …

The Far West – Any Day Now

The Far West - Any Day Now

Sterkt forenklet kan man kalle et suksessfullt bands karriere for en tre-trinns rakett. Først blir de fulgt av venner, bekjente og bygger seg en lokal following. Så kommer vi musikkbloggere, lokalaviser og en økende gruppe fans diltende etter etterhvert som de spiller konserter utenfor lokalområdet sitt. Til sist oppdages de …

Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plant

Robert Ellis Lights from the chemical plant

Robert Ellis er et av de sikreste kortene å nevne hvis du blir spurt om hvilke artister som kommer til å prege singer/songwriter, country og americana scenen de neste tiårene. Willie og Merle kan ikke leve for all framtid og da er det heldigvis betryggende å kunne presentere Robert Ellis …

Drew Kennedy – Wide Listener

Drew Kennedy - Wide Listener

Drew Kennedy er klar med Wide Listener, oppfølgeren til det utsøkte konseptalbumet Fresh Water In The Salton Sea fra 2011. Og jeg tror enektl og greit konseptet til Kennedy denne gangen rett og slett er å skrive enda bedre låter enn han har gjort tidligere. For den Kickstarterfinansierte Wide Listener har blitt en skinnende …

The David Mayfield Parade – Good Man Down

original-dmpcover

Når man kommer over en soleklar kandidat til årets album blir jeg i første omgang helt stille, jeg har ikke lyst til å dele det jeg hører med noen, bare være for meg selv litt til i den hemmelige verdenen som bare finnes mellom meg og musikken. Etter å ha spilt …

Son Volt – Honky Tonk

Son-Volt-Honky-Tonk

«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i …

Skyline Drive – Topanga Ranch Motel

Skyline Drive - Topanga

Endelig er den her, Skyline Drives første skikkelige album. Jeg har gledet meg til denne platen helt siden jeg anmeldte den utsøkte EPen «Skyline Drive» i fjor sommer. «Topanga Ranch Motel» er høyt oppe på min liste når året skal oppsummeres, for her er absolutt alt jeg liker og verdsetter …

Todd Snider – Tales From Moondawg’s Tavern

ToddSnider 6

Verdens beste bootleg!